Meditasjon – meg tid

Hei

Da jeg var 19 år fikk jeg betennelse i begge beina mine og kunne ikke gå. Jeg ble på en måte tvunget til å stoppe opp å reflektere gjennom alt jeg trodde var sant på nytt. Kroppen er fantastisk slik. Når jeg ikke lytter til følelsene mine velger den å si i fra fysisk. Det er som om den ropte til meg; STOPP! DET ER IKKE MENINGEN DU SKAL TRO PÅ ALT DET DU TENKER AKKURAT NÅ! PÅ TIDE Å BYTTE UT SANNHETER!

 

Når kroppen stopper er det ikke noe annet å gjøre enn å lytte. Jeg må si at det var en av de beste årene i mitt liv. Tenk å få lov til, med gyldig grunn i følge samfunnet, å ligge på sofaen i to år å se på dårlige serier på tven og gjøre minst mulig. Det var akkurat det jeg trengte. To år med meg selv. Jeg kom til en aksept av livet mitt og alt jeg hadde gjennomlevd. Jeg byttet fokus til det positive, fant frem de positive personene og kvittet meg med atl som ikke gjorde meg godt. Jeg skrudde ned forventningen til meg selv. Satte jeg på en vaskemaskin var jeg fornøyd. Livet mitt ble rolig, både inni og utenpå. Jeg fulgte den gode følelsen inne i meg. Jeg tok hensyn til meg. Noen vil nok si at; Fysj så egoistisk! Ja, og det var helt nødvendig for at jeg skal gjøre de tingene jeg er ment for. Jeg må levet mitt liv for meg, ikke for andre, og med mennesker som ønsker meg godt og heier meg frem. Etter en stund med aksept og annerkjennelse av mine følelser, kom positiv fokus. Deretter opplevde jeg til min forundring at jeg begynte å kjede meg! Jeg var klar for neste steg. Utdanning. Jeg tok opp fag fra videregående og tok 4 år på høyskole, men aller viktigst var et kurs i Reiki 1 ,2 og 3 jeg tok da jeg var 19 år. Det førte til at jeg hver kveld lå og holdt på meg selv og healet meg. Jeg forsto nok ikke da hvor viktig dette var, men det førte til at jeg mediterte hver kveld før jeg sovnet. Jeg ble kjent med energier og kjente de strømmet rundt inne i meg. Jeg kjente chakraer åpne seg og bli større eller mindre. Jeg fjernet mørk tjære som rant ut av meg hver kveld og jeg fylte meg opp med lys. Jeg lagde teknikker som passet meg og min kropp perfekt. Det var den viktigste tiden på døgnet og den var bare til meg.

 

Fortsatt gjør jeg dette hver kveld og jeg har stor glede av å meditere. Det er der jeg husker, opplever og går ut av kroppen for å møte meg og de jeg samarbeider med. Nå har jeg meditert i 15 år og jeg kommer aldri til å slutte. Det har fått meg til å forstå hvor kraftfulle tankene er. De styrer energien og jeg kan få kontakt med hvem jeg vil hvor jeg vil bare ved å ønske det. Det er jeg som er den som kjører og når tåka har lettet ser jeg klarere og klarere for hver dag. Jeg skal fortelle om noen av mine sterkeste meditasjons opplevelser etterhvert.

interstellar_2014-wallpaper-1366x768

Hilsen Eira

Minner fra Universet

Etter jeg i mange år jobbet hardt med meg selv for å bli kvitt gamle tankemønster begynte en ny verden å åpne seg. Før druknet følsomheten min i skygger fra fortiden og vonde følelser. Men da jeg fikk mitt andre barn for 3 år siden skjedde det en stor forandring i mitt liv. Jeg begynte å huske. Jeg begynte å huske ting som var veldig gammelt. Jeg har altid vært veldig visuell og husker og tenker mye i bilder, men det jeg forsto denne våren var at ikke alle bildene er mine. Det er en av mine største sanser når det kommer til å være klarsynt. Noen hører, noen ser fysisk, noen bare veit, noen føler. Jeg startet med å se bilder inne i hodet, og lenge tenkte jeg at det var vanlig, eller at jeg er veldig fantasifull. Nå ser jeg at det er mine bilder og bilder fra guider eller andre som jeg kanaliserer.

Da jeg begynte å forstå at jeg er mer enn en kropp kom det en annen type bilder. Jeg så og følte hvordan det var å fyke gjennom universet som om jeg var på leiting etter noe. Jeg søkte til høyre og så til venstre, opp ned, hit og dit med en lengsel etter noe. En erfaring jeg manglet. Plutselig ser jeg en spiral galakse og jeg føler den drar meg mot den. Det er som et sug og når jeg kommer nærmere og nærmere blir jeg mer og mer bestemt på at jeg skal akkurat dit. Jeg er ikke bare et menneske, jeg er en stråle av energi som er min sjelstrøm. Som en strøm i havet farer jeg gjennom universet mot det som nå er mmilky_way_galaxy-wallpaper-2560x1440eg. På vei mot jorden kjenner jeg at sjelen min bir mer og mer kompakt og tung. Jeg går fra høyere dimensjoner til 6 dim, 5, 4 og så 3 dimensjon og på veien glemmer jeg mer og mer av den jeg egentlig er. Denne filmen ser jeg i hodet mitt igjen og igjen imens jeg går tur med mitt 2. barn i mammapersmisjon. De første gangene fikk jeg tårer i øynene imens jeg var to steder. Jeg var Eira som gikk tur i skogen for å få en baby til å sove og noe annet som føltes fantastisk. Gjennom flere måneder gikk jeg tur og så bilder uten at jeg turte å si det til noen. De måtte jo tro jeg var gal! Det var noe jeg faktisk også måtte reflektere rundt.

Etter en stund begynte jeg å undersøke hva dette var. Kunne et være faktiske minner? Jeg søkte på nett etter galaksen vår og hvordan den så ut og riktig nok, den var en eksakt kopi av det jeg så i hodet. Jeg stirret på galaksen og grøsset over hele kroppen. Hadde jeg akkurat husket hvordan jeg kom igjennom universet og valgte og reinkarnere på jorden? Tanken gjorde meg veldig glad og jeg hadde veldig lyst til å stole på det. Men det var flere bilder, flere filmer som enda virket for fantastisk for å være sant. Dette var bare begynnelsen av å forstå en del av meg jeg hadde glemt, men som jeg nå var klar for å huske.

 

HIlsen Eira

Bryte ned forsvarsmurer

Hei!

Da jeg vokste opp var det en helt nødvendig overlevelses strategi å bygge opp en mur rundt meg som beskyttet meg.  Foreldrene mine ble skilt da jeg var 4 og faren min flyttet til Oslo. Jeg pendlet mellom Vestfold og Oslo og kjørte tog aleine i  mange år. Jeg husker enda godt hvor redd jeg var. Jeg var på vakt hele tiden og tolket omgivelsene i detalj.  Siden ingen var der for å passe på meg eller gjøre meg trygg ble det nødvnedig å stole på den eneste som var tilstede hele tiden, meg selv. Dette var min strategi og det har gjort at jeg har blitt veldig uavhengi av andre, klarer meg selv, skifter dekk, henger opp ting, oppmuntrer meg selv, har en pågangsevne og trua på at jeg kan få til det jeg vil er stor. Jeg så på meg selv som en evighetsmaskin som ikke trengte noen andre. Jeg hadde gang på gang opplevd at jeg ikke kunne stole på andre, de holdt ikke løfter såret meg og ødela noe i meg som jeg alltid brukte lang tid på å bygge opp igjen.
På barneskolen følte jeg at folk var ute etter meg. Verden bare skjedde rundt meg  hele tiden, følte jeg, men det var  ikke nødvendigvis det som skjedde. Det var jeg som så bekreftelser på hvor liten verdi jeg hadde. Jeg leitet etter det negative.

På ungdomskolen valgte jeg en annen strategi: jeg bygde en mur rundt meg. Den sørget for at folk flest holdt seg unna slik at de ikke kunne komme i nærheten av å såre meg. Det var ingen som hakket på meg lenger, jeg var ikke offeret lenger, jeg var sterk, men det jeg antageligvis gjorde var å skremme vettet av folk, virke skummel og sint. Jeg veit at jeg ikke bare var det, for jeg hadde mange venner som jeg hadde innenfor den ytterste muren, men det var mange murer, og ingen kom noen gang innenfor. Hvis det var noen som prøvde og såret meg var de utestengt for alltid. Dette var mitt mønster i lang tid. Jeg ser at det var nødvendig, og at det var et forsvar som antagelig har holdt meg gående og fått meg hit jeg er i dag.
De 15 siste årejump_01ne har jeg jobbet med å bryte ned disse murene. De er ikke nødvendige lenger. Jeg er trygg. Dessuten er forsvartet basert på frykt, jeg var livredd og ensom på samme tid. Nå er jeg ikke så redd lenger og heller ikke så ensom. Jeg vil ha dype gode relasjoner med mennesker, men jeg vil også bevare det som er meg. Jeg trenger mye rom, ro og filosoferingtid. Jeg blir nok aldri supersosial og har 300 nære vennner, men det er helt greit.
Jeg er Eira. Jeg har gode dype relasjoner med få mennesker, men er en del av flere felleskap og har mange venner jeg ofte prater med og veileder. Jeg er både klar og sterk i meg og aksepterer alle følelser i meg selv og dømmer meg ikke for de. Ok, jeg er ikke altid der, men det er drømmen og innimellom er jeg der og føler hvor godt det er. Andre ganger er jeg en dårlig venn, kone, ensom eller støter folk fra meg fordi de såret meg. Eller jeg tenker tanker rundt noe de har gjort som sårer meg. For det er jeg som er min største fiende, den lille redde Eira inni meg som tror at verden er imot henne og at hun må være på vakt etter de som er slemme i verden. Da veit jeg det er tid for å kjenne på de gamle føleslsene igjen og anerkjenne dem, klemme lille Eira og ta hensyn til meg.

 

Jeg legger merke til at etter hver rundtur nedover i fortid, er det en like stor opptur i etterkant. Det er som om jeg skal like høyt opp som jeg var nede. Jeg elsker når jeg begynner å se konturene av det vonde arbeidet som er gjort. De positive konsekvensene av at gamle følelser er blitt annerkjent er store og hver gang føler jeg mer fri og mer av det positive i meg kommer til overflaten. Jeg tenker det er enormt viktig å være god mot meg selv, det er meg jeg er sammen med HELE tiden og det gjør alt lettere hvis jeg liker meg litt.

Hilsen Eira

 

På tide å komme ut av det spirituelle skapet

Det er med en skrekkblandet fryd jeg skriver om det livet som jeg har sjult for de fleste jeg kjenner. Mange mennesker synes sikkert at det det blir vanskelig å ikke ha meg trygt plassert i en boks der hvor spillereglene er skrevet trygt opp på siden av veggen. Det er dette jeg frykter mest, å bli dømt. Ikke bli likt eller stemplet som skrullete. For jeg har mye jeg vil si, jeg vil bli hørt og lyttet til, og hvis mennesker rundt meg ikke tar meg seriøst eller tror på det jeg opplever cropped-iceland_lake_2-wallpaper-1366x768-3.jpgvil jeg risikere å føle meg latterligjort og anderledes. Men det er bare det, jeg er anderledes. Sikkert skrullete og rar også. Det er greit. Jeg har kommet dit hvor jeg ser at jeg allerede føler det jeg frykter. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å være meg da. Ikke at jeg har funnet ut hva det er, men jeg er på vei og hver gang jeg forstår noe dukker det andre sider opp jeg skal forstå. Men jeg har tro på at jeg aldri får mer enn jeg er i stand til å takle. Det er meg som bestemmer det, hva som skjer, mer eller mindre bevisst/ubevisst 3d Eira, men fortsatt meg. La meg forklare; Jeg tror jeg er mer enn det jeg kan ta på. Jeg tror jeg har en sjel som strekker seg gjennom universet og helt inn i der det hele startet og jeg tror hvor mer jeg jobber med å forstå det hele, hvor mer kommer til syne. Det er ikke bare observasjoner fra nåtiden, men også hvordan jeg forstår fortiden og de opplevelsene jeg har hatt. Jeg ser nå at jeg alltid har vært slik. Forskjellen er at jeg nå er mer bevisst alt sammen.

Mitt første møte med noe «rart» var da jeg hadde tentamen på ungdomskolen. Jeg satt og skreiv en stil og det hadde vært stille rundt meg i over en time. Det var vansklig å konsentrere seg om oppgaven og jeg slet med å holde setningene jeg ville skrive i hodet. Hele kronen og hodet ble fylt med en tung tåke hvor jeg forsvant. Hodet mintt vibrerte og det kilte i hodebunnen. Jeg hørte i det fjerne ei bak meg i klasserommet som spurte meg om å låne viskel, jeg tok tak i viskelet og ga det til henne uten en tanke. Jeg så at alt rundt meg var uklart og jeg kjente jeg forsvant inn i tåken igjen. Kroppen var ekstremt tung og jeg var svimmel. Det var da jeg hørte stemmer, manne stemmer og det kom ikke fra utsiden og inn i øret mitt. Jeg hørte det inne i meg, slik du kan gjøre hvis du husker et minne. Jeg prøvde å lytte til hva de sa, men det var utydelig. Det kunne likne på en chant sang. Jeg falt ut og inn av denne transen en stund da jeg så en lærer komme for å gi oss en luftetur. Jeg reiste handa og kom meg ut. Der klarte jeg ved å snakke med andre og hive innpå en sjokolade å komme meg inn i kroppen igjen. For jeg visste ikke hva det var da, men jeg veit hva det er nå. Jeg kjenner det stadig og jeg kan gjøre det på «kommando».  Jeg forsvant ut av kroppen og fikk kontakt med en av mine guider. Prikkingen i kronen var at kronechakra åpnet seg og det at jeg følte jeg «forsvant» var at sjelen min justerte seg til en guide sin frikvens, (hvis man tenker på en radio) og siden den var ganske langt fra min bevissthet da klarte jeg nesten ikke holde meg bevisst i klasserommet. Det er ikke uvanlig at man sovner i en meditasjon og det kan være av denne grunnen. Man skrues så mye opp at man mister 3d bevisstheten og sovner.

 

Jeg ble ikke redd den gangen, men jeg husker jeg fortalte det til mamma med bekymring over at noen hadde «tatt over» meg. For det var slik det føltes. Ikke visste jeg at dette skulle bli en del av hverdagen min som en channel eller en som kanaliserer som det heter på norsk. Nå skulle det bli en stund til neste gang jeg opplevde dette, mye på grunn av at jeg stengte av og undertykte følelsene mine.

Hilsen Eira