Hvor er jeg?

Hei,

Det er mye som skjer med sinnet og kroppen når man begynner å våkne opp. Det er ikke noe som skjer på en dag. Det tar tid. Jeg kan ikke se den dagen jeg begynte å snu tankene mine. Jeg kunne ønske jeg kunne sitte på veggen og observere tankene mine da de snudde, men jeg veit perioden hvor det skjedde.

 

Jeg har hatt et stort ego og stort forsvar. Det var ikke før jeg ikke kunne gå fordi beina mine var fulle av betennelser jeg begynte å tenke anderledes. Sykehus-Norge hadde sviktet meg, ingen kunne hjelpe meg og den eneste som var igjen var meg selv. Jeg ga opp. Det var som om jeg hadde prøvd å holde meg over vann i frykt for å drukne, men nå sluttet jeg og kjempe for å holde meg oppe og lot meg synke ned i vannet. Det viste seg at jeg ikke var avhengi av luft, og det var der nede jeg fant gullet.

 

Nå 15 år seinere skjer det enda. Hver dag dør jeg og hver dag blir jeg født på ny. Noen ganger føler jeg at jeg forsvinner. Som om Eira som jeg en gang kjente og trodde jeg visste hvem var, blir mer og mer usynlig. Hun løses opp i vannet jeg ble trekt ned i da jeg slapp kontrollen. Hver dag kjenner jeg energi fra universet komme ned i meg og som en bølge flytte seg rundt i kroppen min igjen og igjen. Den er som ild som oppgraderer, renser og huden min får gåsehud når det foregår. Det er som om jeg blir opperert, deler blir byttet ut og andre blir satt inn. Min stemme er borte noen ganger og jeg observerer bare. Jeg kan føle følelser som jeg ikke reagerer på, forstå situajonen jeg er i og hvorfor den skjer. Jeg er ikke bare 3d Eira lenger. Hver dag kryper jeg ut av en gammel del av meg, og ut kommer en ny versjon som møter en ny dag. Hver dag forlater jeg noe gammelt og blir en ny meg.

Plutselig kan jeg få bølger av følelser, eksplosive dype følelser. Sinne, trist og ensomme følelser kan komme og forsvinne like fort. Det behøver ikke være meg. Det kan være naboen, den som gikk forbi meg, bilen forran, huset eller stemningen i rommet. Noen ganger hjelper det ikke å spørre de rundt meg fordi det er følelser de undertrykker og ikke veit at de har. Da blir jeg som en trakt som skyller ut de vonde følelsene. Jeg vil ikke beskytte meg. Det er ikke farlig å føle. Jeg prøver å holde min energi og filtrere følelsene gjennom. Jeg anerkjenner de, observerer de og lar de gå. Andre ganger kan det være traumer jeg har opplevd og deler av meg jeg må forstå. Men de er anderledes, de forsvinner ikke før jeg har forstått det.

Jeg er en empat. Følelser er meg. Jeg er følelser.

Eira

Young woman holding emotive masks

Mitt første møte med mine hjelpere

Hei,

Under en guidet meditasjon fikk jeg et sterkt møte da jeg var rundt 21 år. Jeg var på et kurs og han som holdt kurset ledet oss. Han ba oss lukke øynene og puste rolig. jeg hadde meditert noen år allerede, men aldri blitt guidet igjennom. Raskt kom det bilder i hodet da han ba oss sveve oppover. Den kjente følelsen av prikking i kronechakraen kom og jeg følte meg lettere. Nå veit jeg at jeg steg i frikvens slik at jeg kan «stemme» meg inn på mine guiders bølgelengde og så ta imot informasjon. Jeg husker jeg gruet meg litt. Hva om de var skuffet over meg og at jeg ikke jobbet hardt nok. At jeg ikke hadde vært god nok. Helt absurd tanke nå, men det var slik jeg tenkte den verden var. At de var bedre enn meg og at jeg skulle være ydmyk og bøye hodet for dem når jeg kom opp dit. Det var det jeg forberedte meg på. Var jeg verdig deres «tid»?

 

I meditasjonen så jeg at jeg sto på en bro. En veldig vakker bro som gikk over skyene. Han som guidet meg i meditasonen hadde brukt en klisje hvor skyer hadde løftet oss opp inn i himmelen. Jeg som ikke har vokst opp i et religiøst hjem kjente motstand mot dette med en gang, men tilslutt lot jeg meg rive med i visualiseringen. Jeg sto i enden av broen og i tåkesykene på den andre siden kom det en mann tilsyne. Han liknet mye på en buddhistisk munk med orange tøy hengene over skuldrenog lys brun i huden. Hodet var uten hår og kan kom nermest flytende mot meg. Bak han sto en annen mann. Han var høy, kledd i hvitt og hadde hvitt langt skjegg og hår med en høy stokk i ventre hånd. Min første tanke var at jeg skulle knele for dem, men før jeg fikk gjort det knelte den buddhistiske munken for meg! To sekunder etter forsto jeg hva de mente. Jeg brøt ut i hulkegråt. Hele hiarkiet jeg trodde eksisterte forsvant. Det er ikke de som dømmer meg og står med pekefingeren. Det er jeg som gjør den tunge jobben. De knelte for min uvikling, for alt jeg hadde gjennomgått og kommet meg ut av. For at jeg var kommet dit at jeg kunne se de og møte de, at jeg hadde kvittet meg med så mye som blokerte at jeg nå kunne se klart. De var der for meg, ikke mot meg. the-key-to-successful-marketing1

Å velge et liv på jorda er badass. Det er et av de få stedene i universet, om ikke det eneste, hvor man kan gå så dypt inn i glemselen, skyggene og 3d verden og det er fantastisk når man begynner å tre ut av den. Ofte så ser man universet eller guider slik man ble oppdratt. Fikk man mye kritikk, ser man de som kritiske. Fikk man straff, tror man kanskje at de straffer deg ved å gi deg vankeligheter. Men dette er en måte å menneskeligjøre de på, tenker jeg. Det handler ikke om det i det hele tatt. De er der for å støtte veilede og hviske oss i øret, men det er vi som bestemmer. Selv om det er mer eller mindre ubevisst.

 

Hilsen Eira

Minner fra da jeg ble født

Hei,

For mange er det en sannhet at man ikke husker stort fra barndommen. Og slik har jeg også hatt det lenge, men da jeg startet med å se bakover i tid for å forstå mitt eget reaksjonsmønster begynte jeg også og huske. Jeg har i et annet innlegg; Minner fra universet, fortalt hva jeg husker da jeg komm inn i 3. dimmensjon. I en annen meditasjon fikk jeg se og føle meg selv bli født. Min intensjon da jeg la meg ned for å meditere var å forstå hvorfor jeg har hatt følelsen av å være slem og så anderledes at ingen kan forstå meg. Hvor erfarte jeg at det måtte være sannheten?

Jeg la meg ned i meditasjon og pustet rolig. Jeg tar alltid to tre dype pust før jeg «gror røtter» ned i kjernen av jorda og oppigjen til solarpleksus. Så trekker jeg ned hvitt lys og det møter jord energien og det skaper en eksplosjon som omgir hele mitt felt. Jeg er i en boble av denne blandete energien og jeg kjenner tankene ble roligere og roligere til bare en og annen tanke svevde forbi. Kroppen min ble tung og jeg kjente den kjente følelsen av prikking og vibrering i krone chakra. Det er da bildene kommer. Jeg ser på nytt jeg kommer som en sjelstrøm ned å jorda hvor jeg går litt i sikk sakk før jeg ahr den perfekte mach til det jeg vil oppleve. Jeg er i livmoren og jeg kjenner følelsene til mamma elske meg. Det er mange på utsiden som gleder seg over at jeg skal komme.  Jeg kjenner jeg blir fylt av kjærlighet. I neste bilde er jeg på vei ut. I kanalen er det trangt og jeg blir klemt, men jeg veit det går over snart. Jeg er trygg på at denne verden er god det er ikke noe som har gitt meg erfaring på noe annet. Jeg opplever en ekstrem kulde før jeg legges på mamma sitt bryst. Kjærligheten jeg kjenner fra henne og min pappa er ekstrem. De elsker meg og de elsker hverandre. Jeg føler at dette var et godt valg. En del av meg reflekterer rundt hvorfor jeg gruet meg litt på vei ned i 3dimensjon for dette er jo fantastisk.

I neste bilde er jeg ca 1,5 år. Jeg står på gulvet mellom kjøkkenet og stua og opplever en ny følelse. Jeg er fortvilet og gråter, men klarer ikke forklare hva jeg vil og de rundt meg forstår meg ikke. Jeg ser de går fra meg og sier; Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre med den ungen. Jeg hører ikke setningen høyt, men det er følelsen jeg får. De veit ikke hva de skal gjøre med meg. Da dro jeg konklusjonen om at det må være noe galt med meg. Det er slike ting som dette som lager kjernetroer om seg selv. Jeg har «Jeg er slem», «Jeg må gjøre ting for folk for at de skal være hos meg og elske meg» og mange fler.

Jeg tror ikke at de ruinnermindndt meg mente å overbevise meg om dette, men det var slik jeg tolket det da og det ble sittende til jeg begynte å stille spørsmål ved det. For det er absolutt ikke sant. Jeg er verken slem eller må gjøre ting for folk for at de skal elske meg. Heldigvis er disse to godt på vei ut av livet mitt og andre overbevisninger om meg selv har dukket opp. For meg handler det om å bli bevisst dem og hva jeg gjør for å holde de i livet. Det er da jeg kan starte arbeidet om å bevise ovenfor meg selv at de ikke er korrekte og så finne frem den ekte meg. Den som er uten de negative overbevisningene.

 

Hilsen Eira