Hva er indigo barn?

Hei!

Et spørsmål jeg ofte får er; Hva er et indigo barn? Er jeg et indigo barn?Hvordan veit jeg at jeg er et indigo barn?

 

I mange år lurte jeg selv på om jeg var et indigo barn. Grunnen til dette var at jeg tidlig gjenkjente at jeg tenkte anderledes, ønsket å gjøre anderledes ting enn andre, likte andre ting, følte mye, tenkte mye, filosoferte, var opptatt av andre ting enn de fleste og hver gang noen syntes noe var jeg som regel uenig. Disse trekkene kan mange gjenkjenne seg i, men de er ikke alle indigo barn. MEN det finnes mange trekk og høyfrekvente barn/voksne som ikke nødvendigvis er indigo, men har andre kavaliteter.

dreamstime_xl_40069328Hvordan viste du at ditt barn var indigo? spurte noen meg. Jeg så det i hodet, jeg får bilder altså gjennom mitt klarsyn, clearvoyant.  Jeg så hennes aura som indigo blå. Jeg kjenner igjen mange trekk også som er beskrevet i forhold til å ha den type aura. Det er mange indigo barn som blir diagnosert, desverre vil jeg si. For de er bare det de er og selv om de ikke gjør som alle andre, behøver ikke det bli en diagnose. Du må selv kjenne etter hva du tenker om det, det er du som har fasit. Et indigo barn er kjent som de barna som bryter ned de gamle systemene og derfor kalles de krigere. De er følsomme, og kreative, de er drevet av å ha et stort ønske om å gjøre det de kjenner er rett for dem. De har ofte en følelse av at det er rett og det er ikke, og det kan være det stikk motsatte av det de voksne sier eller samfunnet gjør. De er ikke så gode på å undertrykke følelsene, noe som er supert synes jeg, men hvis de ikke får hjelp til å bearbeide følelsene sine kan mange av de bli misforstått. Og de kan slite med å fungere blandt andre mennesker. De fleste indigo barna kom på 80-90 tallet, men det var også noen “tittere” som kom på 60-70 tallet. De var som scouts som sjekket ut hvordan det ville bli for en som hadde den bevisstheten så tidlig i jordens utvikling. Desverre er det å være indigo barn uten bevisste foreldre kjent for å være vanskelig. Det kan være stort tilfellet av diagnoser, selvmedisinering og historien viser at selvmord også kan være et resultat. Hvis du tar en titt på musikk historien f.eks er det mange som dør rundt 27 år gamle. Det har ofte gjort noe som har laget en egen sjanger, forandret noe og satt store dype spor før de forsvinner. Et indigo barn bryter ned gamle systemer, viser at det gamle ikke fungerer og tvinger foreldre, lærere, menneskeheten til å gjøre ting anderledes for å få de til å fungere og ha det godt. En spirituell teacher som er indigo er Teal Swan.

 

I tiden i dag er det flere som er bevisste og et indigo barn vil fungere bedre. Alt kommer selvfølgelig ann på hvilke kort barnet valgte før det kom inn i spillet “jorda”.  Hvor bevisste er foreldrene og de rundt? Hvis de kan hjelpe de med å forstå følelsene sine og hva de kan gjøre med de, vil de bli mer stabile. Man må ta hensyn til følelsene til et slikt barn og setninger som; Fordi jeg sier det, slik er det bare, ta deg sammen, fungerer ikke. De må vite HVORFOR. Det går heller ikke ann å juge, de veit du ikke snakker sant. Her er noen eksempler på hva jeg tar meg tid til å forklare;

HVORFOR kan jeg ikke hoppe i sofaen?

– Jeg har ikke lyst til at du gjør det fordi da blir sofaen slapp og den tåler ikke så mye vekt og det kan føre til at den knekker, blir for myk eller at du faller og slår deg på gulvet. Dessuten er det vanskelig for meg å drikke kaffe her når du hopper, uten å søle kaffe i sofaen. Og jeg vil ikke at det skal bli kaffe i sofaen for det er vanskelig og kjedelig å vaske bort for meg.

HVORFOR kan jeg ikke få en is? JEG VIL HA IS!

-Det er fordi det er mye sukker i is og hvis du spiser det hver dag eller hele tiden vil kroppen din ikke få det den trenger. Kroppen trenger vitaminer som er i frukt og grønnsaker. Det er kroppens byggeklosser og det styrker soldatene i kroppen (dette er forklart før selvfølgelig) som forsvarer deg mot bakterier som gjør deg syk. Sukker er ikke godt for kroppen og hvis du bare spiser det blir du syk, trøtt, kvalm, slapp og sur. (OG de reagerer ekstremt på sukker og e-stoff saft og godis)

JEG må ikke tisse.

-Jeg forstår du ikke kjenner du må det nå, men nå skal vi ut på tur og da er vi langt unna en do. Hvis du kjenner at du må tisse om litt og vi har kledd på oss uteklær eller er langt ute på tur kan det være vanskelig å rekke do og da kan det bli tiss i klærne. Hva hvis du setter deg på do og ser om det kommer noe? Det kan hende du kan tisse litt. Hvis det ikke kommer noe er det helt greit, men da har vi prøvd.

JEG er IKKE trøtt.

-Det forstår jeg at du ikke kjenner fordi du hopper i senga. Når kroppen er i bevegelse er det vanskelig. Legg deg ned og lukk øynene og kjenn etter. Trekk pusten dypt inn og ut. Kjenn etter i kroppen hvor tung den er. Nå sier du til kroppen at den kan slappe av. Da kommer trøttheten og du sovner.

 

Dette var noen få eksempler hvordan disse barna krever forklaring, respekt og forståelse av hva de føler. Når du ikke har en forklaring på hvorfor du sier nei, er det kanskje en grunn til å se om nei er riktig svar.

Mat er en annen ting. De er følsomme og kan reagere krafitg på sukker, melk, mel, e-stoffer og lavfrekvent kjøtt. Jeg lar de velge hva de vil ha, og kjøper økologisk mat og begrenser e-stoffene. Jeg synes det er viktig og ikke bli hysterisk for da kjenner jeg motstand, men være bevisst.

Det er viktig å speile dem hele tiden:

1.Jeg ser du er lei deg

2.Er det fordi …, det forstår jeg godt. Det ville jeg også ha følt hvis det hendte meg.

3.Hva trenger du nå? Kan jeg hjelpe deg for at du skal få det bedre? Vil du ha en klem, smokk eller bamsen?

 

Dette er ikke bare indigo barn, men alle de nye barna. De er kloke. Vær åpen, direkte og ærlige med dem. De forstår på mange nivåer mer enn det vi gjør. Indigobevissthet er noe de er født inn i. Det er deres hovedfekvens. Det betyr at alle skal igjennom denne frekvensen når de våkner, men det får bli en annen blogg!

 

Hilsen Eira

 

Hva venter du på?

Hei,

Jeg synes det er så spennende å forstå hvordan Universet vi lever i fungerer. Jeg observerer at alle mennesker har hver sin versjon av hvordan de tenker man kan få til det man ønsker. Jeg ser de som tror Universet straffer deg hvis du gjør noe “galt”, de som tenker at Universet bare er godt, de som tenker at man må leve sparsommelig, med lite, med mye, ikke skal være for mye, ikke synes, ikke finnes eller bare er. Fellesnevneren, slik jeg ser det, er at man ofte oppfatter Gud, kilden eller universet akkurat som man oppfattet mamma og/eller pappa som liten. Hadde du foreldre som straffet deg, ignorerte deg eller lærte deg at man skal være ydmyk er det slik man oppfatter den kraften i dag. Når vi vokser opp er mamma og pappa Gud. Det er de som bestemmer om vi får det vi vil ha. Og hvis du er som meg som tror på noe annet enn det man ser, er det lett og føle akkurat det samme for den kraften.

 

Jeg har i mange år følt at jeg ikke ikke bestemmer. Jeg kan ikke få det jeg vil ha. Ingen lytter til meg. De som bestemmer er ikke opptatt av hva jeg vil. Derfor har det følt som en umulighet at jeg kan få alt jeg vil ha. De siste årene kjenner jeg at jeg tror mer og mer på at det er mulig. Jeg sitter med noe jeg ikke trodde var mulig da jeg vokste opp. En familie som er stabil, full av kjærlighet og i utvikling. En familie som er akkurat perfekt for meg og min utvikling. Jeg sier ikke at vi lever på en rosa sky, men at det er en bevissthet rundt hva vi gjør som gjør at vi går fremover og ikke lever i skyggene.

 

Siden universet speiler det jeg har inne i meg er jeg blitt nødt til å vaske opp maskineriet for å få det til. Jeg har vasket ut mye av det jeg har trodd på før som ikke jeg føler er sant lenger. Det er en ballanse mellom å holde fokus og følge stormen. Jeg har hatt et bilde i hodet som jeg føler har forklart reisen jeg er på; Se for deg at du står på en båt som er i en storm. Noen ganger er vannet båten er i stille og andre ganger er det mer urolig. Hvis du prøver å ha rette bein og ha kontroll, vil du falle på dekk. Det du blir nødt til er å følge bølgene med bøyde knær mens du holder blikket i horisonten og dit du vil. Du kan ikke styre havet, men du kan følge havet og fortsatt holde deg oppe ved å la bølgene gi fart til din utvikling. Havet er som min underbevissthet, den hjelper meg fremover i fullfart og jeg kan ikke stå med stive bein på dekk. Jeg må følge hvor den bærer meg og ha tro på at den veit hva den driver med. Hvis det skjer er jeg klar for det. Hvis det skjer er det ikke feil, det er en grunn. Selv om jeg kanskje ikke ser den akkurat nå, er den der. Dette er støttende ord som har hjulpet meg gjennom mange stormer og farvann.

 

En annen ting er at Universets lover er i utvikling. Mer og mer er det viktig at du faktisk veit HVA du vil. Jeg har ofte spurt eller ropt ut i Universet:

Hva skal jeg gjøre i dette livet?

Hva er meningen med mitt liv?

Men det er ditt liv, du er sjefen. Det er ikke en annen sjef. Hvis du var sjefen for en stor fabrikk, da løper du ikke ut blandt arbeiderne og roper; Hva skal vi lage, hva er det meningen vi skal her? Hva lager dere? Det er viktig å finne ut hva du vil lage først. Så fortelle hva du vil ha/ønsker deg. Uten å vite hvordan det lages, det er ikke din jobb. Din jobb er bestillingen.dreamstime_xl_46163443

Still deg disse spørsmålene istedet:

Hva drømmer jeg om?

Hva gir meg glede og flyt?

Hva elsker jeg å gjøre?

Hva vil jeg ha?

Hva har jeg lyst til i dette livet?

Når man har lagt inn bestillingen er det mulig du må rase ned noen vegger du satt opp for år siden, så husk å hold fokus og følg bølgene til du når drømmene. Hva venter du på?

Hilsen Eira

Jeg er mer, av meg.

Hei,

Jeg vil fortelle om en av de første opplevelsene jeg hadde i en completion process gjennomgang da jeg ble sertifisert. Jeg har jobbet med skyggene i meg siden jeg bestemte meg for å leve og virkelig få til å leve et lykkelig liv. Det var som om i det jeg virklig bestemte meg for å være her, forsto Uni (universet, source, kilden, Gud, Hva nå enn du kaller det) at jeg var klar for å se hva som virkelig var inne i meg. Eller som jeg har forstått, manglet. Det sises at å bestemme seg for å kjenne på virkelig lykke er noen av de mest krevende livsmålene fordi du blir nødt til å gå gjennom alt.

 

Vi er kanskje vandt med at traumer er slik som å oppleve voldtekt, store ulykker, fysisk vold og andre forferdelige ting. Og det er selvfølgelig traumatisk. Men det er, for et lite barn, mye som er traumatisk. Å ligge på magen og ikke kunne snu seg, kan ha følger som at man er låst fast, klaustrofobi og mange andre ting. Å gråte som 3 åring og ikke kjenne støtte fra foreldre eller bli anerkjent for følelsen man har er en traume. Å måtte sove aleine i egen seg, å slutte med pupp for tidlig er også noe som kan ha store følger. Vi kan tenke at det er småting og at det ikke påvirker det voksne livet, men det gjør det. Å ikke få sine behov dekket er traumatisk for et lite barn, og merkelappen barnet putter på det som skjedde er de store ringvirkningene. Å ikke få lov til å være lei seg som barn, kan bli til; “Jeg er en byrde for andre”, “Jeg er ikke verdiful”, “Jeg er slem”. og liknende kjernetroer som Universets lov om tiltrekning viser deg resten av livet.

 

Jeg var i Berlin for å bli sertifisert CP av Teal Swan som også er en god venn av meg. Jeg møtte 20 andre fantastiske mennesker fra hele verden som var der av samme grunn som meg. Lære av Teal og hjelpe seg selv og andre. Teal satte oss sammen to og to for å øve på prosessen. Hun valgte oss ut etter hvilken energi som kan hjelpe oss best med den triggeren som lå øverst å ventet. Hun satte meg sammen med ei jente fra USA, Adriana som er god på alt som har med kvinne traumer å gjøre. Teal så på meg og sa; “Du må ta den med ditt ufødte barn”. Jeg nikket smilende til henne. Jeg var klar som et egg. Teal kjenner meg godt og viste at jeg ønsker meg et til barn, men at min mann ikke er helt enig. Jeg og Adriana satte oss ovenfor hverandre og snakket litt. Jeg forklarte henne at jeg ønsker et til barn, men at jeg ikke får mannen min med på det. Hun ba meg lukke øynene og hun fortsatte å spørre meg om situasjonen. Mens jeg forklarte kjente jeg den kjente vonde følelsen stige opp i mellomgulvet. Tårene presset på og jeg slapp meg ned i følelsehavet med full tiltro til at jeg takler det. Adriana holdt meg i hendene og jeg hulket. Jeg pustet inn følelsene og forsterket de ved å forstørre de inne i kroppen, de brant rundt som en puls. Jeg kjente det begynte å komme setninger til meg. “Jeg vil ha barnet og jeg vil ha mannen min”, “Jeg vil ha begge to”. Når følelsen er på max, begynte hun å anerkjenne følelsen min. “Det er helt fortåelig at du føler det slik, det kan jeg godt forstå”. Da jeg kjente følelsen roe seg litt, poppet det opp minner. Adriana var god til å se at jeg var klar for neste spørsmål; “Når var første gang du kjente denne følelsen?”

Jeg sto i huset til mamma å så henne sitte ved kjøkkenbordet. Jeg kjente et intens savn etter pappa. Hun så ikke på meg og var opptatt med sitt. Jeg var aleine. Adriana spurte hvor gammel jeg var, jeg så jeg var 14 ca. Jeg forsto at dette var et minne som var et resultat av et gamlere minne, siden alle traumer skjer før 8 år er de vi vil ha tak i. Det som skjer etter det er en refleksjon og et resultat av loven om tiltrekning. Så kom det opp et til bilde; jeg var 4 år og så pappa vare opptatt med sitt. Han så ikke meg og jeg kjente en intens lengsel etter mamma. Følelsen om å aldri få det jeg ville ha kom opp. Når jeg var hos mamma savnet jeg pappa, når jeg var hos pappa savnet jeg mamma. Jeg hadde alltid savn. Jeg var alltid i smerte. Konstant lengsel og viten om at det var umulig for meg å ha mine behov møtt. Adriana anerkjente mine følelser som barn og jeg gråt alt ut. Hun klemte mine hender og fortalte at jeg ikke var aleine. Det var akkurat det jeg trengte og følelsen slapp litt. Adriana sendet inn meg som voksen for å hjelpe meg som barn. Noen ganger føler man at det ikke er rigtig å da kan man sende inn hvem man vil som man føler er kapabel til å ta vare på barnet i deg.

Jeg bygde meg et rom med to dører. En til mamma og en til pappa. Det var jeg som hadde en plass og de to bodde i hver sin del av tomannsboligen. Dette var et bilde jeg ofte lekte med som barn også. Jeg så at jeg var både tre og 14 år inne på det nye rommet mitt. 14 åringen var rasende, og tre åringen gråt. 14 åringen hørte til mamma sin side, men mamma forto ikke sinne. Hun klarte ikke hjelpe meg når jeg var sint. Det var en følelse jeg ikke fikk lov til å ha med mamma og det fylte meg alltid med skyldølelse. Treåringen som gråt hørte til pappa sin side, men hun ble ikke hørt eller forstått. Pappa forsto ikke hva han skulle gjøre med gråt. Han sa jeg bare måtte slutte, det var ikke noe å gråte for. Jeg måtte “ta meg sammen”. Da kom jeg på en genial ide. Jeg sendte den rasende 14 åringen på pappa. For han forstår sinne, det tar han på alvor. Jeg gikk inn den røde døren inn til pappas leilighet og skjelte han ut. Det var som om jeg spydde flammer og sinnet mitt raste i kroppen mens hjerte dunket hardt. JEg holdt på til pappa knelet og viste han forsto. Adriana foreslo at jeg skulle vise han konsekvensene av hans handlinger og min smerte fra nåtiden. Jeg gjorde det og han gråt.  14 åringen følte en lettelse av at pappa endelig forsto henne. Jeg forlot han i sin anger og tilbake til treåringen som gråt. Adriana hadde forstått hvorfor jeg var todelt og spurte meg hva treåringen ville gjøre. Da gikk det opp for meg at selvfølgelig skulle hun snakke til mamma. Den gråtene treåringen snakket mammas språk og ble omfavnet og trøstet slik hun ville. Mamma forsto henne akkurat slik hun ville. Da mamma klemte meg i tankene mine, reiste Adriana og gjorde det fysisk også. Dette forsterker opplevelsen veldig.

dreamstime_l_36480662Det var tid for å kalle tilbake alle mine biter av meg som hadde vært i denne tiden. For meg ser det ut som krystallbiter som kommer mot meg og inn i meg i stor fart. Det er kanskje rart å tenke på det, men det er biter av sjelen min som har vært låst i tid. Den tiden da de rev seg løs fra meg fordi det var så vondt. De taklet ikke være der i opplevelsen og gjorde det for at jeg skulle være istand til å leve videre. Men jeg kan takle smerten nå. For jeg veit det ikke skader meg, det fikser meg. Det gjør meg hel igjen.

Begge meg smeltet sammen og vi dro til mitt trygge sted. Der ble de til de valgte å smelte sammen med meg igjen. Den kjente varmen fra sjelsbiter som smelter sammen med meg igjen fylte kroppen min. Jeg var enda mer hel enn jeg var for en time siden.

Da jeg lukket opp øynene mine så verden andeledes ut. Jeg kjentes anderledes ut. Og det er ikke så rart for jeg er andeledes. Jeg er mer, av meg.

 

Klem Eira

Øynene er inngangsporten til sjelen

Hei,

Det har alltid fasinert meg at mennesker har forskjellig kroppsspråk. Når jeg sitter å lytter til noen og de plutselig krysser armene, beina og ser vekk sier det mye om dem og også om spørsmålet jeg stilte. Kanskje jeg var for direkte, pågående eller avslørende? Noen ganger sitter spørsmålene og responsen min slik at personen foran meg slipper armene ned til siden, ser meg i øynene og lener seg mot meg. Det kjenner jeg som en seier. Et menneske som er åpent og sårbart er noe av det vakreste jeg veit om.

 

Da jeg gikk på ungdomskolen var nok min forsvarsmur aller størst, og mitt kroppsspråk viste dette også. Armen alltid i kors foran kroppen min som en beskytttelse fra de rundt meg og hjertet mitt. Svarte klær som en beskyttelse. Flakkende blikk som aldri så mennesker inn i øynene mer en et halvt sekund. Beina i kors og gjerne hele kroppen snudde seg til siden. Vekk fra personen foran meg. Er det ikke rart at hele kroppen viser hvordan man har det og gjør det egentlig umulig for noen å gi meg det jeg trengte. Nærhet, omsorg og kjærlighet.

 

Da jeg var i Paris på Teal Swan sin workshop hadde hun en prosess som jeg ble veldig glad for at vi skulle gjøre. Hun kaller den “The connection process”, jeg velger å kalle den “Dyp kontakt prosessen”. Jeg hadde hørt om den i flere år, men jeg hadde ikke funnet noen som ville gjøre den med meg. Den går ut på å se hverandre inn i øynene LENGE, og de fleste jeg kjenner slipper øyekontakten etter to- tre sekunder. Og nå som jeg forstår hvorfor og hva som skjer dømmer jeg det ikke. Det er skremmende for mange at noen ser dem og de er ikke villige til å slippe noen forbi enda.

Jeg kjente en stor glede at jeg endelig skulle ha noen som ville se meg, hele meg og bli der sammen med meg gjennom hele prosessen. Da Teal sa at alle skulle finne seg en partner, sto jeg å ventet. Jeg satte intensjonen på å finne en som var kapabel til å være der for meg. Siden jeg var frivillig på workshopen skulle jeg passe på at ingen var alene også. Derfor samlet vi de som ikke hadde noen og ble satt sammen med dem. Jeg ble satt sammen med ei nydelig jente, hun virket mild og god, samtidig som sterk og nær. Vi presenterte oss og da jeg sa jeg het Eira fikk hun hakeslipp. Hun var fra Nederland og hadde et kallenavn, Eira. Vi lo godt av synkroniseringen ved at vi skulle møte oss selv på denne måten. Det kunne ikke bli mer perfekt og jeg var klar som et egg. Vi valgte den som skulle være mottaker og den som skulle være den som tok reisen inn i den andre. Slik foregår prosessen:

  1. Sitt overnfor den du skal ta øvelsen sammen med.
  2. Sitt gjerne slik at knærne deres er mellom hverandre, eller nær. Hold hender hvis det føles naturlig.
  3. Sitt i hverandres energi og pust hverandre inn. Annen hver gang puster dere inn energien til hverandre.
  4. Når du kjenner deg klar finn øynene til den andre og hold blikket.
  5. Den som har valgt å begynne lar sin energi gå inn i den andre fra øynene. La din energi penetrere den andre gjennom øynene.
  6. Hver gang du møter en vegg, sitt ved den, klem den til den smelter. Gå så videre til neste.

  7. Fortsett slik til du kjenner enegien din går helt igjennom og gjennom kronen på den andre.

Jeg skal forklare hva som skjedde da Eira gikk inn i meg. Noen ser ikke bilder når de gjør dette og det er helt greit å bare kjenne etter. Jeg ser bilder og det var som en film der hun gikk innover og smeltet vegg etter vegg i meg.

Da hun begynte å se inn i øynene mine var jeg så klar så jeg sugde henne inn i øynene mine. Jeg kunne se at hun stoppet og så redd ut med en gang, og hun fortalte meg at hun sto foran en stor tornebusk med røde roser. Jeg så det i hodet mitt, og gjenkjente følelsen. Følelsen av å ville ha kontakt med andre mennesker, men samtidig skremme folk med mitt harde uttrykk. Det er en forsvarsmur som sier; Har du lyst å bli kjent med meg, må du tåle det som er innenfor. Jeg har alltid hatt tanker om at jeg kan være mye for noen, så det er en test for å se om de tåler at jeg kan være sårbar.En tydelig konsekvens av å ha måtte være den som er sterk i oppveksten.

Jeg fortalte henne at det var ok, at jeg er ikke farlig, og jeg begynte å suge tornebusken ned i bakken, samtidig som vi begge klipte den ned.  Da hun passere den første hindringen ble øynene mine ble fylt med tårer. Jeg så at Eira sine øyne ble fylt også. Jeg forsto at hun var helt i kontakt med mine følelser. Den neste veggen var av gull, og den var veldig høy og jevn. Hun så på den, og fortalte meg at hun ønsket å klemme den. Hun sto der med kinnet på min høye gullvegg, og jeg begynte å trekke i veggen ned med hennes hjelp. Når den var nede begynte jeg å skjelve og gråte. Hun gikk igjennom og tårene mine rant nedover kinnene mine samtidig som hun gråt også.  Jeg gjenkjente at dette er den veggen Teal når, bare ved å være ved siden av meg. Det var følelsen av å være alene, men Eira sto der med meg i det. Kroppen min skalv og ristet ut traumene. Da risting stoppet, gikk Eira videre innover.

Det ble veldig mørkt og forvirrende. Det var mennesker og skygger over alt, folk som løp, skrek, slåss, ekle skapninger og skremmende ting var der. Jeg ble plutselig en liten jente, nummen av frykt og av alle tingene som de voksene gjorde. Eira holdt meg i hendene og prøvde å roe ned støyet rundt oss. Hun ba dem om å forlate meg. Jeg gråt så hardt og ristingen var kraftig. Jeg la alt synke inn i meg, jeg var ikke i Paris, var jeg inne i mitt helvete. Eira holdt hånden min hardt og tårene hennes falt som mine. Etter en stund begynte det å roe seg ned og vi begynte å gå innover i meg igjen. Vi var i en ørken nå. Alene, alene, alene var følelsen. Det var ingen der. Så plutselig så hun et kapell. Jeg hørte min indre barnet skrike; “Vil du være så snill å komme inn? Jeg er så alene. Ikke stopp, kan du komme inn og se?” Eira spurte meg om hun kunne komme inn og jeg sa ja. Jeg åpnet de store gamle dørene og Eira begynte å beskrive hvor utrolig vakker på innsiden av kapellet var. Det var edelstener på veggene, tunneler med krystaller og smaragder. Gull og skatter over alt. Jeg skalv enormt, og barnet mitt inne i meg spurte henne om og om igjen; “Liker du det? Liker du det?” Jeg hulket og ristet da jeg bestemte meg for å spørre henne høyt og ikke bare i hodet. Hun sa ja, og jeg roet ned og begynte å puste normalt igjen. Da så hun en kiste, jeg ville ha henne til å åpne den. Hun gjorde det, og da hun fortalte meg at hun likte det hun så forsvant følelsen av å være vettskremt for å ikke bli godkjent og elsket. Hun så en lotus blomst inne i kisten, med en gullstilk. Den ble tdreamstime_l_12359382il en krone, og da hun satte den på hodet mitt, ble ryggen min rett, pannen min avslappet, jeg fikk vinger. Jeg var det jeg kom hit for å være. Meg.

Hun var igjennom meg med sin energi og vi slapp blikket og klemte lenge. For meg var dette en fantastisk opplevelse. Etter dette klarte jeg ikke å slutte å smile på lenge. Jeg følte lykke av at noen var villig til å se all min smerte og tålte det. Jeg var ikke for mye for noen. Jeg var elsket.

Jeg anbefaler å gjøre dette med noen som ønsker å gjøre det med deg. Husk at å bli forlatt i en slik prosess kan gjøre mer vondt, så vær sikker de vil bli til det er over.

Lykke til!

Hilsen Eira

Barna dine er ikke barna dine

Hei,

Jeg husker jeg var rundt 17 da søsteren min fikk sin første datter. Jeg og mamma leste profeten, en kjent bok om filosofi av Khalil Gibran. og min mor siterte “Barna dine er ikke dine barn” fra den vakre senga fra 1800 tallet vi hadde i stuen. Vi kalte den “gammel senga” og var som et healing sted midt i stua. Der lå vi å så på tv, leste og filosoferte. Det var noe av det jeg og mamma hadde som var vårt. Der møttes vi og elsket å utforske vårt eget sinn. Jeg husker jeg tygde på det en stund, og kjente hele kroppen resonere med setningen. Jeg var helt enig. Barn var til låns og var universets barn, ikke våre, tenkte jeg. Min søster derimot syntes det var noe av det dummeste hun hadde hørt. Hun fortalte, med god skuspillevne, en fiktiv samtale med noen som kikker inn i vogna på hennes 6 mnd gammelt barn: “Å er det ditt barn! Så vakker hun er”, “Å nei, dette er ikke mitt barn, dette er universet sitt barn, jeg bare låner det jeg!” Vi lo godt den gangen, og jeg ler enda når jeg tenker på det. For vi begge var inne på noe.

Jeg har jobbet i skolen i ti år nå og har fått noen erfaringer med å jobbe med disse barna som skal forandre verden. Noen ganger tar jeg meg i å bare lyttte på deres samtalter og reflektere over nivået de snakker på. Det er helt naturlig for dem, ihvertfall 80%, at man tenker med hjertet. De er følsomme og plukker opp ting rundt dem stadig, som jeg som er høysensitiv også gjør. Jeg kan jo ikke snakke med dem på den måten jeg ønsker alltid, men jeg ser likevel at ved å bruke de riktige ordene kan man veilede alikevel. Når man jobber med barn synes jeg det er viktig å stille seg noen spørsmål. For siden verden vi lever i skal forandres ville det, for meg, være fulstendig meningsløst å lære de alt fra den gamle verden. De er her for å skape en ny, ikke kopiere en gammel. Hver generasjon er en utviklig fra den forrige, altså en nyere versjon menneske. Hvis vi er 2.0 er de 5.0! Det er vi som bør lære av dem. Det er ved å observere dem og lytte til dem vi kan ane hva verden blir til med neste generasjon.

Jeg har selv et Indigo barn og et Krystallbarn. Som en naturlig utvikling i min egen prosess var jeg mach til indigo barnet da jeg var i indigo bevisstehet, jeg var mach til krystall barnet da jeg var i krystallbevissthet og hvis jeg får et barn til vil det være fra en høyere bevissthet enn det. Hvordan jeg behandler disse barnene er kjempeviktig for deres utvikling og i forhold til hvor fort de vil nå sitt mål i livet. Jeg veilder de så godt jeg kan, noen ganger med strålende suksess, andre ganger ikke, men da går jeg alltid tilbake og prater om situasjonen. Det er viktig for meg at de eier seg selv, kjenner følelsene sine og klarer å gjøre noe med de, veit hva de liker best, kan stå for valg og elsker seg selv. Men jeg veit at jeg oppdrar barn som kanskje ikke passer helt inn i systemet, men det er det vi er her for å forandre. Det hender jeg veileder barnehagen om hvordan de skal behandle et barn med følelser også. Og jeg vil fortsette å veilede alle de som skal ha noe med mine barn å gjøre gjennom skoleforløpet.

dreamstime_m_35655324Mine barn er ikke mine barn, så jeg vil heller ikke tvinge mine sannheter på dem. Jeg er et eksempel, så får de velge selv. Jeg må si jeg føler meg priviligert når jeg ser på mine barn og de jeg jobber med, men de er ikke mine. De har kommet gjennom meg eller til meg. Og selv om de er sammen med meg, tilhører de meg ikke. Jeg vil gi de kjærlighet men ikke alle tankene mine. De har sine egne tanker som er viktig for morgendagen at de beholder og husker. Jeg ønsker å strebe etter å bli lik dem, ikke at de skal ble lik meg. For livet går ikke bakover og dveler ikke ved gårsdagen. Det er de som er fremtiden og hvis jeg var buen, ønsker jeg å “skyte de så langt de kan nå”.

Hilsen Eira

Her er diktet fra profeten av Khalil Gibran:

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg

ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene til

hører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få dem lik deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt

Khalil Gibran