4 ego typer

Hei!

Det er rart hvordan mennesker i livet vårt speiler oss. Noen mennesker kan trigge oss bare ved måten de går på og andre klarer ikke gjøre det om det så var deres eneste mål. I noen perioder i livet mitt har jeg hatt nok med meg selv og da har antall mennesker rundt meg minket, jeg har vært hjemme i ro og ikke snakket med så mange mennesker. Jeg har hatt de fleste utfordringene inne i hodet av mine egne ord, kommentarer og troer som har vært det som måtte bli forstått og sett og hørt og smeltet ned. Det jeg ser nå er at det kommer nye mennesker inn i livet mitt og de viser meg andre sider av meg selv.

Det er lett å bli fanget i triggeren og glemme at de viser meg noe i meg. Jeg må trekke meg ut av meg selv litt, observere hva som foregår og forsøke å forstå det. Jeg stiller meg spørsmål som:

Hva er det som skjedde nå?

Hvilke følelser kjenner jeg i denne situasjonen?

Hva tenker jeg den personen ønsker?

Hva minner denne situasjonen om? Ofte er det noe mamma eller pappa relatert.

Hva er det den personen tror på som gjør at den trigger på meg?

Hva av min oppførsel gjør at det den føler blir riktig å føle?

I det siste har jeg opplevd mer og mer at jeg ikke trigger, men at den andre personen gjør det på meg.

Hva sier det meg?

Er det mitt ansvar å få den glad igjen?

Tilpasse meg?

dreamstime_l_37782491Eller reflektere over hva jeg gjorde som trigget dem? Ofte gjør jeg en blanding. Det snodigste er når den andre personen sitter med en oppfatning av at det er noe som er rett og noe som er galt. Og så sitter jeg med et undrende forsknings fokus. Det kan virkelig bli en god røre av en samtale. Men det jeg ser er at jeg ofte blir brukt av universet på den måten også. Som en vekker av den personen. Og da må jeg tåle at de blir trigget av meg. Men de kommer ofte tilbake også. Det virker som om de blir tiltrukket av det og samtidig sloss med sitt eget ego siden jeg ødelegger deres sannheter om deres virkelighet. Det er slik det er å være i relasjon med meg. Og det er vel derfor mennesker i livet mitt går ut og inn i perioder. Jeg har heldigvis noen som blir og, men de trigges ikke av meg på samme måte.

Det er noen ego-typer som er som vekker meg i å ta en ekstra titt på situasjonen. Hvis jeg er der eller de er der, er det på tide med et dypdykk i seg selv og det handler ikke om dem, men om meg selv. Det samme gjelder for de jeg snakker med. Hva er det vi tror på som gjør at dette forsvaret dukker opp?

«Så urettferdig!»

«Stakkars meg»

«Jeg har rett!»

«Jeg trenger hjelp!»

Noen ganger trenger man hjelp, man har rett og ting er urettferdig, og det er vel egentlig synd på alle av oss. Men det er den desperate «hardt mot hardt» ego fremtreden jeg snakker om her. Det jeg gjør, eller foreslår du prøver er å synke ned i følelsen. Legg deg ned, la deg synke ned i den følelsen. La den sluke deg helt. Det er ikke farlig det er bare følelser som vil bli følt. Når pekefingeren din peker på den andre er det tid for å forstå hvorfor du er i forsvar. Hva har skjedd i oppveksten din som gjør at du reagerer så sterkt?

Hvilke erfaringer har du som gjør at er i dette mønsteret?

Hva minner dette deg om?

Kanskje kan vi bruke disse menneskene rundt oss til å rive ned våre egne ugunstige vegger og se sannheter om oss selv. Det er først da vi kan tre inn i det vi egentlig er, tenker jeg. Så må man jo på et tidspunkt velge om man ønsker dette mennesket i livet ditt. Det er ikke alt som handler om å jobbe seg i gjennom eller fikse, noe handler også om hva du faktisk ønsker å ha i livet ditt og noe kan du velge å ha mindre av.

Klem Eira

 

Det er lov å ikke gjøre noe

Hei!

For tiden er det mange som føler seg utmattet, har kropper som protesterer med sykdom og leger som stempler oss med diagnoser. I denne setningen er det flere blogger jeg kunne skrevet tror jeg, men jeg skal begynne med et eksempel fra min egen fortid.

dreamstime_l_41203431Da jeg var 20 år klarte jeg ikke å gå lenger. Jeg hadde betennelse i ankler, tær, tå ledd, betennelse under hælen og det var så hovent og rødt at jeg nesten kunne se det pulserte. Kroppen min knelte meg, den sa sjakk matt til meg. Den viste meg at er det noen som holdet trumf kortene, så er det nemlig kroppen. Den er siste ledd i kommunikasjonen mellom høyere meg og 3d meg. Og jeg hadde ikke lyttet. Jeg hadde et så negativt tankespinn at kroppen angrep meg, JEG angrep meg selv. Inne i hodet med tankene og så fysisk med betennelser i beina mine. Dette skulle være min store transformasjon i livet. Min død over egoet. Sakte, men sikkert døde jeg.

Rest in peace til:

Den som trodde at den kunne bestemme,

den som trodde man må ha kontroll,

den som forbannet alle og alt rundt seg,

den som følte at det var urettferdig at jeg hadde fått et sånt liv med elendige forutsetninger,

den som pekte på alle andre enn meg selv.

Gjennom videregående skole klarte jeg nesten ikke stå opp, og nå om dagen har det et navn. Ungdommen i dag blir diagnostisert med utmattelse syndrom. Jeg ble kalt lat og dum siden jeg strøk på skolen på grunn av fravær. Og jeg veit det fortsatt finnes unge og voksne der ute som har det slik.

 

Det er mange som dør for tiden. Noen bokstavelig. Kanskje er de er ferdige her og har gjort det de kom for, eller kanskje de vil ikke la den delen av dem, som leder krigen og holder forsvarmurene oppe, død. Opplevelsen av å bli så syk at du blir nødt til å forandre deg er vanvittig vond. Og jeg sitter med tårer i øynene for de som jeg kjenner leser dette og har det slik. Jeg beklager at det ikke ble slik du trodde. Så hva gjør man? Dette er det jeg hører folk si:

Jeg vil så mye, men kroppen min klarer det bare ikke.

Jeg vil fortelle deg at kroppen din ER deg. Det er ikke to forskjellige ting. Du er kroppen din og DU vil ikke. Du vil antagelig ha fred, ro og være i fred. Være i fred fra alle forventningene du har til deg selv og andre har til deg. Du vil ligge på sofaen og ta hensyn til deg, uten at noen dømmer deg og alle forstår hvorfor. Det er der vi «trenger» diagnosene. Det er den perfekte forklaring og folk lar deg få slappe av å ta hensyn til deg. Jeg synes det er noe av det tristeste jeg veit om. Er det så skamfullt å ta hensyn til oss selv? Det å være syk, sliten eller ta det med ro, ikke være sosial, eller si nei til en fest, blir dømt så raskt at vi må vifte med en diagnose for å få anerkjennelse for at vi trenger å bli tatt hensyn til og det vi trenger og føler. Jeg kunne ønske det var anerkjent å kunne si:

 

Jeg kan ikke komme fordi jeg ikke vil! Jeg trenger litt ro nå. Jeg føler jeg må slappe av litt i dag!

Ingen fordi diagnose eller noen andre eller noe som ikke er din skyld. Men fordi du FØLER det. Å kunne si det uten å skylde på noe som står på et papir eller noe annet som skal skje tenker jeg er viktig. For en diagnose er ikke noe utenfor deg. Det er deg. Det er kroppen din som prøver å fortelle deg noe. Den prøver å fortelle deg noe om hva du holder på med i tankene dine, tenker jeg. Når kroppen trenger ro fordi den er syk, trenger den også ro inne i tankene. Hvis kroppen ligger i ro, men tankene spinner i samme dømmende, forventningsfulle negative røst hjelper det ikke at du ligger i ro. HELE deg må være i ro. Jeg lå vertikalt i to år og jobbet med å ro ned tankene mine. Det jeg merket var den største fienden var MINE forventninger til meg selv. Så jeg klarte å komme ned til et så lavt nivå at hvis jeg satte på en vaskemaskin, altså ikke hang den opp, så var jeg fornøyd. Etter en stund kom den forfriskende følelsen av kjedsomhet. Det var et positivt tegn på at jeg var klar for noe mer.

Tenk hvis vi kunne ta så hensyn til det vi føler at vi ikke kommer dit hvor vi blir tvunget ned i seng av fysiske plager. Tenk om vi kunne være så på nett med kroppen og tankene våre at vi tok hensyn til alle delene av oss, også den delen som vil ha fred. Da tror jeg vi ville hatt det mye bedre. Men det krever at du lar deg dø, og det krever at du tørr å føle etter, det krever at du tar hensyn til deg selv, alle delene av deg selv. Dette er noe du skal GJENNOM, ikke unngå. Din følelse er begrunnelse nok. Å anerkjenne deg selv er viktig.

 

Jeg lover deg, det blir bedre.

Klem Eira

 

Er jeg venn eller veileder?

Hei!

Den siste tiden har en av mine utviklings tema vært venner. Jeg har så lenge jeg har husket hatt venner, både nære og lenger ute, men det er noe som pulserer ut og inn av livet mitt. Jeg har venner jeg deler alt med, hvor jeg kan vise mine mørke sider og få trøst og anerkjennelse for alt jeg føler. Jeg har venner som jeg ler med, og aldri snakker om alternative ting med, jeg har venner som prater hvor jeg lytter, jeg har venner fra fortiden, venner jeg husker mange liv med også. Det med venner er også utrolig vanskelig. Er det virkelig en venn hvis de spør meg om mange til som har med deres utvikling å gjøre? For et par år siden gikk det et lys opp for meg i forhold til dette. Jeg hadde en klient på besøk hjemme, men siden jeg ikke har noe sted til klienter hadde vi avtalt å gå en tur. Vi gikk og pratet i 2,5 timer og jeg var lykkelig når jeg kom hjem. Jeg elsket å gjøre dette arbeidet og jeg kunne ikke forstå at jeg fikk betalt for å gjøre det jeg så på som å være en god venn. Og der slo det meg. Jeg hadde ikke vært venn med mange av de i livet mitt, jeg hadde vært en veileder. En de spør om mange ting, en som coacher dem i livet, en som lytter og nikker og anerkjenner der de er, det de føler og det de opplever. Men det er ikke en venn når det bare går den ene veien. Da er det en veileding eller coaching situasjon/vennskap.

dreamstime_l_30199342

Jeg begynte å leite igjennom mine vennskap og relasjoner opp igjennom årene, og jeg ser jeg har hatt flest av dem. Men de som er de dypeste vennskapene er der det ikke spørres om noe annet en hvordan jeg har det. Det som snakkes om er livet, men på en hverdagslig måte hvor det skjer begge veier. Og det er latter og humor. Det er ikke slik at de som er mine nærmeste ikke spør om ting, men det er ikke hovedingrediensen. Jeg blir faktisk litt vrang hvis jeg oppdager at de jeg ser på som venner begynner å pumpe meg for informasjon. Ja, jeg kan gå dit, men jeg er ikke på jobb nå. Dessuten har jeg lyst å være Eira med sine feil og mangler og skygge sider. Jeg vil ha et sted hvor jeg kan være alle delene av meg. Hvis jeg blir mitt høyere meg, noe jeg kan gjøre på få sekunder, ser jeg ting annerledes og jeg har ikke så mange av disse menneskelige skyggene. Ihvertfall ikke reaksjoner på de på samme måte, men som Eira kan jeg belyse disse skygge områdene og forstå mer av meg.

 

I den alternative verden har det kanskje lenge vært litt vel mye av «love and light». Jeg elsker jo å være der, og det er der jeg legger hovedvekten, men hvis jeg fokuserer bare der og later som om skyggene ikke er der vil de vokse og komme å bite meg når jeg ikke er forberedt på det. Derfor jobber jeg i begge ender av skalaen med skyggene og lyset og jeg trenger venner som også ser det. Jeg trenger venner som føles trygge og sterke og kan tåle at jeg faller sammen og gråter. At de kan seile skuta slik at jeg kan legge meg i fosterstilling og hulke litt til jeg har forstått hva som skulle sees og holde rundt meg når jeg tørker av meg svetten, og med skjelvende bein begynner å gå opp følelsestigen igjen med mer kunnskap enn jeg hadde før jeg falt ned i følelsen.

 

Jeg må jo også si at er det noe jeg elsker så er det spørsmål. Å møte noen som er i oppdagelses-fasen hvor de er som svamper som suger til seg all informasjon de kan få er virkelig en fryd for meg å jobbe med. Men når skal man si at jeg jobber gratis og når er det vennskapelig? Jeg jobber 100 % stilling som lærer (70%) og skriver på flere bøker(30%), og har to blogger, og denne siden og tjenestene jeg selger er i tillegg til alt annet jeg gjør. Det sier seg selv da at jeg ikke har tid til veldig mange klienter. Men de jeg har nyter jeg. Og de jeg sitter og skriver med i timevis og gir info og veileder, gleder meg. Men det forundrer meg at mange av de tenker jeg skal jobbe gratis.

Kanskje har vi alle vennskap hvor energien bare går en vei. Altså den ene hjelper den andre og ikke omvendt.

Kanskje det ikke er et vennskap men noe annet?

Får du aldri noe av den som gjør deg godt?

Kan du ikke være sårbar sammen med dem?

Føles du tom etter en tid sammen med dem, eller føler du at du er glad?

Hvilke forventninger har dere til hverandre?

Forventes det ting av deg som du ikke kan gi? Hvilke forventninger er det?

Forventer du ting som den andre ikke kan gi deg? Hvilke forventning er det?

Kanskje dere gir kjærlighet på to vidt forskjellige måter?

Kanskje den andre gir, men du ikke klarer å motta?

Gjør du noe for den andre bare fordi du forventer noe tilbake eller gir det deg glede å gi?

Gir du av kjærlighet eller gir du for å kunne kreve noe tilbake?

Det kan være mange grunner til at et vennskap ebber ut.

Kanskje er det dere skulle hjelpe hverandre med over?

Kanskje er dere ikke gode for hverandre?

Jeg har lært en ting og det er at å holde fast i noe som ikke føles godt er ikke verdt det. Jeg må følge flyten og ofte blir jeg brukt, og mange andre, av universet for å få opp en bevissthet for noen. Noen gnager er det positivt, andre ganger er det negativt, men det er alltid utviklende. Og det er aldri feil, tenker jeg. Men om alle jeg møter er ment for å bli dype livslange vennskap tror jeg ikke. De har vær sin funksjon og så lenge jeg følger den gode følelsen inne i meg på hva som er rett og ikke riktig for meg, vil det føre til mye utvikling. Jeg har også opplevd pauser i vennskap, og så blusser det opp igjen! Dette er alltid hyggelig. Da tenker jeg at vi igjen er på samme side og skal utvikle oss sammen.

Sammen er et clue. Hvis det bare er den ene er det ikke et vennskap. Det er en veiledningsrelasjon og et coaching oppdrag. Og det er helt supert, så lenge begge er klar over at det er det som skjer!

Lykke til med dine vennskap og relasjoner!

Klem Eira