På tide å ta ego tilbake igjen!

Hei

Jeg har etter en liten tung periode fått tak i det jeg lyste opp ved å gå ned i de skyggene jeg har vært i de siste ukene. Det er alltid slik. Jeg er på topp, plukker opp noen gamle følelser, et mønster jeg ser ikke er gunstig lenger. Jeg overgir meg til fortiden. Synker ned i det, reiser i tid, ordener opp, gir meg det jeg manglet, og integrerer lille Eira som var fast i fortid. Så kommer premien. En ny innsikt. Noe som lå i skyggene, i mørket som jeg nå har lyst opp. Og denne gangen: Noe stort.

Jeg har lenge jobbet med ego, overgi meg, slippe tak. Og tilslutt merket jeg at ego forsvant i så stor grad at jeg merket at jeg manglet. Jeg kunne gå lenge uten meninger, tanker og så merket jeg at når jeg ikke har så mye ego går jeg rundt som en kanal. En kanal for alt og alle andre som vil si noe. Ånder, guider, andre menneskers følelser, høyere meg og andre bare gikk inn og ut av meg. Når jeg går i en slik tilstand blir jeg veldig ikke tilstede. Jeg klarte ikke holde fokus, huske ting, gjøre noe, være kreativ og aller viktigst; jeg mistet tro på meg, for jeg var ikke der.

Det var på tide å ta tilbake ego. Eira måtte inn igjen. Men nå, en integrert Eira. Et ego som har vokset opp og ikke er så splittet i fortidens traumer lenger.

Snapchat-47009207Ego er ikke en negativ ting. Ego er nødvendig for å leve, for å være kreativ og lage, produsere og å delta. For det er jo derfor jeg er her. For å hjelpe menneskeheten. Det er derfor alle er her. Men først og fremst må det skje inne i meg. Krigen inne i meg må avta for at det skal speiles noe annet i verden rundt meg. Og med et sunt ego betyr det å ha tydelige grenser for hva jeg tillater. Hvordan jeg ønsker å ha det, hva jeg trenger fra andre og meg selv. Å møte verden med et sunt ego betyr å være vennlig, tro det beste, men ikke være naiv, ha håp, ha retning, tro på seg selv og andre. Gå inn i meg hvis det skjer noe rundt som jeg kjenner ikke er greit og si ifra på en god måte. Tåle andre og tåle seg selv, tåle å føle og følge livets svingninger. Og å være bevisst alt sammen. For jeg er ikke her for å ikke delta. Jeg må delta for å forandre verden. Jeg må være i den. Og for å klare å være i den må jeg være trygg på den jeg er, var og hva andre er. Jeg må være klar over hva som er mitt, ditt og guider, og også være klar over at in the end, alt er meg likevel. Så jeg må forholde meg til det. Da trenger jeg meg. Mitt lille unike perspektiv må være klart, men ikke perfekt og fast. Alltid i utvikling og bevegelse og med en bevissthet i det som foregår.Først må man bryte ned ego, så integrere ego, så ta ego inn igjen. Alt går i bølger. Gjør du for  mye med det ene, slutt og gjør noe annet. Slik er det med alt. For mye av poenget, er å kunne flyte med bevegelsene – UTEN motstand mot det.

Også må jeg ha action. Og for å ha action må jeg ha ego.

Jeg dro derfor inn ego igjen i en meditasjon, og hun fylte meg med en målrettethet jeg har savnet. Dagen etter begynte jeg å lage kurs!

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Klem Eira

 

 

Jeg trenger MOT, ikke perfekt selvbilde!

Hei!

I disse dager sloss jeg med meg selv. Jeg har lyst til å lage live videoer på facebook og har laget side opp og ned med informasjon jeg vil dele. Jeg veit jeg kommer å gjøre det tilslutt, men hva er det som stopper meg egentlig? Jeg har holdt utallige foredrag for opptil 500 mennesker, jeg er lærer, har verktøykassa full av historier og kunnskap og måter å legge det frem på. Jeg kan ikke huske jeg har gjort noe som er skikkelig dårlig eller fått dårlig kritikk. Jeg har laget masse videoer og er verken kamera sky eller flau. Så jeg spør igjen meg selv hva er problemet, hvorfor gjør jeg ikke det jeg egentlig vil?

Jo, jeg er redd. Redd for at alle skal se hva jeg er og hvem jeg er og ikke like det. Og det kommer til å skje. Alle kan ikke like meg. Men det er heller ikke det viktigste. Det som er aller viktigst er om jeg gjør det. At jeg følger det jeg kjenner er riktig for meg. Mange vil tenke at det er selvsentrert og egoistisk og følge sine egne følelser hele tiden. Når ble egentlig det å tenke på seg selv, det samme som å være slem mot andre? Jeg tror mange blander det å ta hensyn til seg selv, og det å være narsissist. Man er redd for å være det, men det er ikke det samme som å ta hensyn til seg selv. Jeg husker godt da jeg holdt et lite foredrag foran en ungdomskole og fikk masse gode tilbakemeldinger. På vei hjem kjente jeg at jeg var kvalm. Det stemte ikke med det jeg trodde om meg selv, og selv om det føltes godt føltes det også veldig uvant og ubehagelig. Og siden jeg så et problem, at jeg ikke var istand til å ta imot, begynte jeg å tenke på komplementer jeg fikk helt til jeg kjente en følelse i meg reagere. og det kunne ta dager før jeg klarte å ta det inn.

18451852_10209755946117149_1496332750_oJeg har nødt til å ha fokuset på hvorfor jeg gjør ting. Jeg kan ikke gjøre det først og fremst for andre, jeg må gjøre det fordi jeg har enormt lyst til å gjøre det. Fordi jeg vil! Ikke fordi jeg vil ha positive komplementer, ikke fordi jeg skal hjelpe andre, men fordi det gjør meg lykkelig å gjøre det. Og jeg veit, hvis jeg gjør det som gjør meg lykkelig, vil det ha store positive ringvirkninger på andre. For det har jeg erfart før og det var stikk motsatt av det jeg trodde. Jeg trodde før at man skulle gjøre, gjøre, gjøre, hjelpe, hjelpe, hjelpe, for å være et godt menneske, en snill pike. Men nå som jeg er så sensitiv kjenner jeg godt forskjell på de som gjør noe fordi det føles godt for dem og de som gjør noe fordi de skal ha noe tilbake eller for å være snill pike. Det føles ikke autentisk, og det føles faktisk som om jeg bruker dem. Grusom følelse.

SÅ det jeg har kommet frem til er at jeg kan ikke vente på selvfølelsen. Jeg kan ikke vente til at jeg gjør alt perfekt. Jeg kan ikke forvente at alt er perfekt første gang. Jeg kan ikke tenke på all kritikk og alle som er uenig. Jeg kan ikke tenke på janteloven som er så innsyret i oss at det hindrer oss i å blomstre. Jeg kan ikke vente til alt er perfekt og jeg er full av den gode selvfølelsen. Jeg må gjøre det likevel. Selv om jeg føler alt jeg har skrevet over. Jeg har anerkjent meg, sett min frykt og dårlige selvfølelse og så må jeg gjøre det likevel.

dreamstime_l_50543673Jeg trenger ikke først og fremst et godt selvbilde, jeg trenger MOT. For hva er mot? Jo, det er når du gjør noe du har lyst til, selv om du er redd for å gjøre det. Og når det er gjort, vil det bygge selvfølelsen min. Akkurat som det å skrive disse bloggene gjør. Når noen forteller meg de fikk hjelp av meg, forsto noe nytt, forsto noe på en annen måte eller bare ting ble klarere da kjenner jeg at min lykke kan gi andre hjelp. Tenk det. Ikke at jeg sliter meg ut, blir utbrent og jobber hardt. Men fordi jeg gjør det som gjør meg lykkelig, da hjelper jeg andre. Det er da jeg ser hvor perfekt dette Universet er, når vi først tørr å stole på at det kompasset vi har inne i oss, som viser oss de gode følelsene, virker.

Det som hjelper flest mennesker at vi selv følger vår egen lykke! Så hva trenger du MOT til å gjøre?

Klem Eira

 

Min historie, ditt håp?

Dette innlegget står i boken jeg har skrevet sammen med en kollega, «SMART ungdom».

Min historie – Eira Susanne Iversen

Ved å være autentisk og fortelle min historie opplever jeg stadig at mennesker får håp. Det treffer ofte strenger man ikke kunne forutse som gjør at man får bevissthet rundt noe som før lå i skyggene. De som jobber med ungdom, foreldrene til ungdom og ungdommen selv kan ane et positivt utfall på en vanskelig situasjon de har i fremtiden. Ved å anerkjenne ungdoms vanskelige situasjoner, følelser og sette seg inn i deres perspektiv føler jeg det kan bli lettere for de å dele med voksne. Jeg veit at det jeg opplevde som barn og ungdom er igjenkjennbart for mange i dag og det synes på statistikker og i media. Folkeinstituttet sier; Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretygdkostnadene. For hver uføretrygdet for psykisk lidelse taper Norge 21 arbeidsår.

 

Jeg ble født inn i en familie som allerede var stor. Både mamma og pappa hadde vært gift før og hadde to barn hver. Derfor hadde jeg fire søsken de første årene. To av de var på besøk annen hver helg og de to andre bodde fast sammen med oss. Da jeg var 4 år skilte mine foreldre seg og min far flyttet til Oslo. Mamma, meg og mine to søsken flyttet til Re kommune. Jeg dro til Oslo annen hver helg hver og alle ferier. Pappa giftet seg på nytt med en dame som hadde en sønn fra før og de fikk et barn til. Til sammen hadde jeg nå 5 søsken, tre søstre og to brødre. Men ingen av de hadde samme mor og far som meg. Jeg pleier å si at jeg ikke har et familietre, men familiebusk fordi den er så bred. På grunn av mye uro i oppveksten utviklet jeg mange forsvarsmønstre. Kontrasten mellom Oslo og Re kommune var stor og jeg utviklet to måter å være på. I Oslo følte jeg at jeg måtte være hard. Jeg kunne ikke gråte, savne mamma eller være sårbar. Jeg måtte ha kontroll, ta vare på lillesøster og tåle å reise med tog til Oslo aleine og tåle å ikke bli sett eller forstått. Så kom jeg hjem til Re kommune med et stein hardt ytre. Jeg følte jeg ikke fikk lov til å være sint for da såret jeg mamma. Jeg kunne ikke fortelle om hvordan jeg hadde det fordi da ville jeg ikke få møte lillesøster som jeg følte jeg hadde et stort ansvar for. Jeg sluttet å prate om det vanskelige.  Min mor som var psykiatrisk sykepleier prøvde ut alle metoder. Det jeg husker var godt var at når jeg kom hjem satt vi oss å så på tv mens hun strøk meg på ryggen. Det var få ord, bare anerkjennelse og nærhet. Etter hvert kunne jeg prate om andre ting og forstå mer av verden på den måten. Jeg begynte å prøve å forstå hvorfor folk gjorde som de gjorde. Jeg trodde på at alt hadde sin årsak, og jeg nektet å tro at folk var slemme.

 

På barneskolen, siden jeg opplevde at jeg hadde liten kontroll over min livssituasjon, følte jeg at folk var ute etter meg. Jeg var i en offersituasjon og følte meg mobbet. Jeg merket at jeg stadig ble såret og begynte å bygge opp en forsvarsmur rundt meg. Jeg kunne ikke være så sårbar. Da jeg begynte på ungdomskolen prøvde jeg ut en annen strategi. Jeg bygde opp høye forsvarsmurer som holdt folk ute. Jeg begynte jeg å kle meg i sort, drikke alkohol og røyke. Jeg skremte nok folk vekk fra meg. Det var tryggere å holde de på avstand enn å risikere at de såret meg. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var best å ikke slippe noen inn, det var ingen som kunne forstå meg likevel, var tankene jeg hadde da. Så begynte på videregående, og det gikk ikke lenger å bare følge med i timene for å få grei karakter. Jeg kunne ikke lenger flyte på at jeg husket godt og forsto mye uten å åpne en bok. Jeg ble nødt til å gjøre en innsats for å få gode karakterer, og det var jeg ikke i stand til da. Det siste året hadde jeg 143 dager fravær på skolen. Selv om jeg var russ i 2000, strøk jeg i 6 fag. Det var ikke mulig å få inn noe kunnskap i et hodet som var fult av vonde opplevelser og selvkritikk. Jeg var oppe seint, og klarte ikke stå opp om morgen. Jeg kranglet så mye med mamma at jeg flyttet ut så fort jeg fikk lappen og bil. Jeg var 18 år og livet mitt var kaos. Jeg ville bare sove.

 

Etter 3 år på videregående ville jeg jobbe et år. Jeg tenkte at jeg var skolelei og at å jobbe ville gjøre meg godt, men det som skjedde skulle forandre hele livet mitt. Etter et halvt år med jobbing begynte jeg å få vondt i føttene og anklene mine. Jeg husker godt da jeg en morgen skulle på toalettet og beina mine ikke tålte vekten av meg. Jeg akte meg frem mot do på rumpa mot toalettet. Jeg stirret ned på gulvet og tenkte; hva nå? Skal dette være livet mitt? Rullestol, neste? Jeg ble sykemeldt fra jobben og var hjemme i to år. På denne tiden forandret jeg mye av tankesettet mitt. Jeg hadde de siste årene pekt på andre. Det var andre sin skyld at jeg hadde så vondt. Så viste det seg at sykehus Norge heller ikke var slik jeg trodde. De fant ikke ut hva som var galt med meg. En diagnose gjør meg ikke frisk. Medisiner hadde større bivirkninger enn de gjorde godt. Ingen kunne hjelpe meg bortsett fra meg. Jeg måtte slutte å peke på andre og gjøre det jeg kunne for å få et annet resultat av livet.

 

Først måtte jeg akseptere slik det var. Jeg hadde den familien jeg hadde. Jeg hadde de opplevelsene jeg hadde og livet var akkurat slik det var nå. Jeg merket at da jeg begynte å anerkjenne meg selv, mine følelser og alt jeg hadde opplevd følte jeg meg bedre. Jeg jaktet etter den positive, gode følelsen. Jeg kuttet kontakten med de i livet mitt som jeg merket tappet meg for energi i stedet for å gi meg energi. Jeg hadde ikke en dråpe å gi til noen andre enn meg selv. Alt som fikk meg i godt humør gjorde jeg. Jeg skrudde ned forventingene til meg selv og hadde ingen forventninger til andre, og jeg sov mye.

 

Etter et år slik begynte jeg å kjede meg, og jeg ville ta opp et fag. Det viste seg at jeg bare trengte et fag for å få generell studiekompetanse. Jeg fikk en 5’er og ble kjempe glad og svært forundret. Var jeg ikke dum allikevel? Jeg begynte å ane håp for min egen fremtid. Jeg tenkte grundig tilbake på hva jeg hadde opplev jeg var god til. Hver gang jeg holdt foredrag fikk jeg god karakter på skolen. Vennen mine og de rundt meg spurte meg ofte om råd og ville fortelle om seg selv til meg. For meg liknet dette på en lærer. En som lytter, snakker foran mennesker og hjelper andre. Det var styrker som hadde fulgt meg hele livet. Jeg skulle bli lærer og hjelpe alle de som var som meg.

 

I løpet av 4 år og to operasjoner var jeg i stand til å jobbe 100% som lærer. Jeg møtte mannen min på lærerutdanningen og vi har nå to barn sammen. Litt etter litt turte jeg å ta ned forsvarsmuren min. Jeg så at hvis jeg skal kjenne kjærlighet må jeg tørre å vise hjertet mitt, hele meg og min sårbarhet. Jeg er ikke redd for de vonde følelsene lenger, jeg veit de bare vil bli følt og forstått. Og etter de får det som de vil legger de seg som en styrke inne i meg. Jeg var nødt til å bygge meg selv opp før jeg kunne hjelpe andre. Jeg tror at hvis man er full inne i seg har man styrke til å trekke andre opp med seg, og ikke behov for å trykke andre ned for å føle seg stor. Prosessen min fortsetter og jeg tror aldri jeg blir ferdig, men jeg har begynt å elske utviklingen og prosessen. Jeg ser stadig forbedringspotensialet for å bli et bedre meg, selv om jeg samtidig er utrolig stolt over alt jeg har oppnådd. Denne boken er en del av dette. Siden jeg har studert perspektiver hele livet har jeg brukt de i disse karakterene i boken. Jeg husker tidlig at jeg følte at alle mennesker gjør sitt beste hele tiden, selv om utfallet ikke alltid blir like bra. Jeg tror ikke noen i min familie planla at jeg skulle ha det vanskelig. Det var ikke ondskap, det var mange mennesker som prøvde sitt beste for å ha et godt liv. Selv om jeg har hatt en litt kronglete vei, må jeg si at jeg veit hva lykke er nå. Jeg veit hvordan kjærlighet føles og jeg har mye håp for fremtiden. Jeg håper denne boken kan bistå i at mennesker kan forstå hvorfor alle gjør som de gjør, og anerkjenne det. Da mener jeg vi vil få det bedre. Jeg tørr å drømme nå, jeg tørr å elske, jeg tørr å føle. Følelser er ikke farlig – de vil bare bli følt og anerkjent.

 

Eira Susanne Iversen

 

Dette innlegget er i en fagbok til de som jobber med ungdom.

Klem Eira

Bestill en healing i MAI og få med 3 valgfrie healingsteiner!

Intuitiv Arcturian Healing: 400 kr

dreamstime_xl_14820724Jeg fjernhealer forskjellig til hver person jeg møter fordi de trenger forskjellige ting. Noen ganger er det mest fokus på å åpne chakraer, balansere dem å få de på riktig plass og med riktig størrelse. Andre ganger så jobber jeg mer med det jeg kaller energi «grid» som går på å få til en god flyt i energiene slik at du kan motta beskjeder og forsterke evnene dine. Jeg drar alltid sjelen din ned i jord og noen ganger finner jeg dine sjelsbiter og henter dem tilbake og trøster dine traumatiserte barn.

Bestill en fjernhealing i dag og få med 3 valgfrie healingsteiner!

Bestill her så kontakter jeg deg for å finne tid!

Fokuser på likhetene

Hei!

Når man begynner å bli så bevisst at man kan styre sine egne tanker for å oppnå det man vil, begynner verden å føles som din egen lille lekeplass. Jeg ser fokuset mitt som en bestilling til universet. Hvis jeg ser for meg at jeg har på et par briller som leter etter akkurat det jeg har bestemt meg for å finne, så er det det jeg finner. Dette er kalles intensjon. Altså bestillingen din, det du har bestemt deg for å finne i verden rundt deg. For mennesker som tror på at de ikke har noen makt i denne verden, virker dette helt omvendt. Man tror at verden bare skjer, at man er uten makt. Men jeg tror det er helt motsatt. Så er det variabelt hvor mye man er klar over i deg selv, og derfor variabelt hva man klarer å «bestille» eller bevisst fokusere på. Det er jo det som er å våkne. Man får mer og mer kontroll på hva som er i en, og da blir man en Master i å velge ut det man vil ha fokus på, og det man velger å la flyte igjennom. En som er enlightend/opplyst har belyst alle sider ved seg selv, ikke mørkelagt noe og fokusert på noe annet.

Se for deg et forhold du har. Til å begynne med blir man mer og mer forelsket eller glad i den personen for hver ting dere har felles. Setninger som:

-Oi, det har jeg også!

-Helt enig!

-Det her jeg også gjort!

-Der var jeg også!

-Det har jeg også opplevd!

Dette gjelder både venner og kjærester. Dere mener det samme, opplevd det samme, kanskje var på samme sted uten å se hverandre, kjenner de samme folka men aldri møttes før nå osv. Man leiter etter LIKHETER! Og man leiter etter LIKEHETER med seg selv som man LIKER! Det er egentlig det som gjør at du får alle de gode følelsene for den personen. Jeg veit jeg nå kanskje ødelegger fantasien om «drømmeprinsen» og «drømmedama». For det er jo egentlig deler av deg du blir forelska i, eller deler i deg som ligger i dvale som du ikke har turt å utvikle enda. Dessuten er den kjærligheten også noe som er inne i deg som skapes fordi du nå kjenner deg en sammen med en annen. Eller du kjenner enheten i dere to. Altså Oneness, dit vi alle vil, som gjør at vi ikke kjenner det tomme, ensomme, mørket inne i oss.

dreamstime_l_17047989Så når skuffelsen over hva forhold egentlig er roer seg, kan man begynne å bruke det til sin fordel. Når forelskelse og nærhet forsvinner har fokuset på LIKHETENE stoppet, og man har begynt å fokusert på Ulikhetene istedet. Hvorfor de er annerledes enn oss.  Hvorfor de ikke er som oss, eller kanskje de plutselig viser deg en side av deg selv du slettes ikke anerkjenner og har lært i hele oppveksten man ikke kan gjøre eller si, eller oppføre seg! Du skjønner kanskje hva jeg hinter til. Jepp, alt handler om deg. Jeg sier ikke at man skal ignorere eller hoppe over det mørke relasjoner viser oss, absolutt ikke. Det er gull man kan jobbe med. Men fokuset, om man vil fortsette å være i den relasjonene, bør være å finne LIKHETENE. Da kan man faktisk fornye forelskelsen, kjenne kjærligheten på nytt og igjen få stjerner i øynene. Jeg har vært sammen med mannen min i 13 år og det hender jeg må  minne meg på likhetene vi har. Denne øvelsen er utrolig god å gjøre med jevne mellomrom. Jeg finner en ting, og synker inn i følelsen det gir når jeg kjenner hvor like vi er. Enheten mellom oss blir større og vi får det bedre. Jeg lover deg, det er som magi. Ved å forandre mitt fokus forandrer jeg hvordan relasjonen er også. Jeg ser på det som en liten vårrengjøring, eller oppussing. Det trengs av og til 🙂 Dette er en liste over noen få av våre likheter.

  • Vi har samme humor
  • Han ler av meg
  • Jeg ler av han
  • Vi mener det samme om barneoppdragelse
  • Vi mener det samme om samfunnsbilde
  • Vi er kreative
  • Vi er opptatt av utvikling
  • Vi elsker film
  • Vi elsker bøker
  • Vi tror på en verden vi ikke kan se
  • Vi mediterer
  • Vi støtter hverandre
  • Vi liker ro
  • Han lukter godt
  • Han ler av at jeg ler av meg

Når jeg tenker på bare en av disse, kjenner jeg kjærligheten for han stiger. Dette er mitt ansvar å gjøre innimellom for å bevare min kjærlighet for det vi har. Så er det også viktig å si: er det mer minus enn pluss er det en vurdering hva det er verdt å bruke tid på. Men er du i en relasjon som er god og er noe som går fremover, er dette en øvelse som kan bytte ditt fokus og gi deg mer av de gode følelsene du trakter etter.

Lykke til!

Klem Eira