Min historie, ditt håp?

Dette innlegget står i boken jeg har skrevet sammen med en kollega, “SMART ungdom”.

Min historie – Eira Susanne Iversen

Ved å være autentisk og fortelle min historie opplever jeg stadig at mennesker får håp. Det treffer ofte strenger man ikke kunne forutse som gjør at man får bevissthet rundt noe som før lå i skyggene. De som jobber med ungdom, foreldrene til ungdom og ungdommen selv kan ane et positivt utfall på en vanskelig situasjon de har i fremtiden. Ved å anerkjenne ungdoms vanskelige situasjoner, følelser og sette seg inn i deres perspektiv føler jeg det kan bli lettere for de å dele med voksne. Jeg veit at det jeg opplevde som barn og ungdom er igjenkjennbart for mange i dag og det synes på statistikker og i media. Folkeinstituttet sier; Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretygdkostnadene. For hver uføretrygdet for psykisk lidelse taper Norge 21 arbeidsår.

 

Jeg ble født inn i en familie som allerede var stor. Både mamma og pappa hadde vært gift før og hadde to barn hver. Derfor hadde jeg fire søsken de første årene. To av de var på besøk annen hver helg og de to andre bodde fast sammen med oss. Da jeg var 4 år skilte mine foreldre seg og min far flyttet til Oslo. Mamma, meg og mine to søsken flyttet til Re kommune. Jeg dro til Oslo annen hver helg hver og alle ferier. Pappa giftet seg på nytt med en dame som hadde en sønn fra før og de fikk et barn til. Til sammen hadde jeg nå 5 søsken, tre søstre og to brødre. Men ingen av de hadde samme mor og far som meg. Jeg pleier å si at jeg ikke har et familietre, men familiebusk fordi den er så bred. På grunn av mye uro i oppveksten utviklet jeg mange forsvarsmønstre. Kontrasten mellom Oslo og Re kommune var stor og jeg utviklet to måter å være på. I Oslo følte jeg at jeg måtte være hard. Jeg kunne ikke gråte, savne mamma eller være sårbar. Jeg måtte ha kontroll, ta vare på lillesøster og tåle å reise med tog til Oslo aleine og tåle å ikke bli sett eller forstått. Så kom jeg hjem til Re kommune med et stein hardt ytre. Jeg følte jeg ikke fikk lov til å være sint for da såret jeg mamma. Jeg kunne ikke fortelle om hvordan jeg hadde det fordi da ville jeg ikke få møte lillesøster som jeg følte jeg hadde et stort ansvar for. Jeg sluttet å prate om det vanskelige.  Min mor som var psykiatrisk sykepleier prøvde ut alle metoder. Det jeg husker var godt var at når jeg kom hjem satt vi oss å så på tv mens hun strøk meg på ryggen. Det var få ord, bare anerkjennelse og nærhet. Etter hvert kunne jeg prate om andre ting og forstå mer av verden på den måten. Jeg begynte å prøve å forstå hvorfor folk gjorde som de gjorde. Jeg trodde på at alt hadde sin årsak, og jeg nektet å tro at folk var slemme.

 

På barneskolen, siden jeg opplevde at jeg hadde liten kontroll over min livssituasjon, følte jeg at folk var ute etter meg. Jeg var i en offersituasjon og følte meg mobbet. Jeg merket at jeg stadig ble såret og begynte å bygge opp en forsvarsmur rundt meg. Jeg kunne ikke være så sårbar. Da jeg begynte på ungdomskolen prøvde jeg ut en annen strategi. Jeg bygde opp høye forsvarsmurer som holdt folk ute. Jeg begynte jeg å kle meg i sort, drikke alkohol og røyke. Jeg skremte nok folk vekk fra meg. Det var tryggere å holde de på avstand enn å risikere at de såret meg. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var best å ikke slippe noen inn, det var ingen som kunne forstå meg likevel, var tankene jeg hadde da. Så begynte på videregående, og det gikk ikke lenger å bare følge med i timene for å få grei karakter. Jeg kunne ikke lenger flyte på at jeg husket godt og forsto mye uten å åpne en bok. Jeg ble nødt til å gjøre en innsats for å få gode karakterer, og det var jeg ikke i stand til da. Det siste året hadde jeg 143 dager fravær på skolen. Selv om jeg var russ i 2000, strøk jeg i 6 fag. Det var ikke mulig å få inn noe kunnskap i et hodet som var fult av vonde opplevelser og selvkritikk. Jeg var oppe seint, og klarte ikke stå opp om morgen. Jeg kranglet så mye med mamma at jeg flyttet ut så fort jeg fikk lappen og bil. Jeg var 18 år og livet mitt var kaos. Jeg ville bare sove.

 

Etter 3 år på videregående ville jeg jobbe et år. Jeg tenkte at jeg var skolelei og at å jobbe ville gjøre meg godt, men det som skjedde skulle forandre hele livet mitt. Etter et halvt år med jobbing begynte jeg å få vondt i føttene og anklene mine. Jeg husker godt da jeg en morgen skulle på toalettet og beina mine ikke tålte vekten av meg. Jeg akte meg frem mot do på rumpa mot toalettet. Jeg stirret ned på gulvet og tenkte; hva nå? Skal dette være livet mitt? Rullestol, neste? Jeg ble sykemeldt fra jobben og var hjemme i to år. På denne tiden forandret jeg mye av tankesettet mitt. Jeg hadde de siste årene pekt på andre. Det var andre sin skyld at jeg hadde så vondt. Så viste det seg at sykehus Norge heller ikke var slik jeg trodde. De fant ikke ut hva som var galt med meg. En diagnose gjør meg ikke frisk. Medisiner hadde større bivirkninger enn de gjorde godt. Ingen kunne hjelpe meg bortsett fra meg. Jeg måtte slutte å peke på andre og gjøre det jeg kunne for å få et annet resultat av livet.

 

Først måtte jeg akseptere slik det var. Jeg hadde den familien jeg hadde. Jeg hadde de opplevelsene jeg hadde og livet var akkurat slik det var nå. Jeg merket at da jeg begynte å anerkjenne meg selv, mine følelser og alt jeg hadde opplevd følte jeg meg bedre. Jeg jaktet etter den positive, gode følelsen. Jeg kuttet kontakten med de i livet mitt som jeg merket tappet meg for energi i stedet for å gi meg energi. Jeg hadde ikke en dråpe å gi til noen andre enn meg selv. Alt som fikk meg i godt humør gjorde jeg. Jeg skrudde ned forventingene til meg selv og hadde ingen forventninger til andre, og jeg sov mye.

 

Etter et år slik begynte jeg å kjede meg, og jeg ville ta opp et fag. Det viste seg at jeg bare trengte et fag for å få generell studiekompetanse. Jeg fikk en 5’er og ble kjempe glad og svært forundret. Var jeg ikke dum allikevel? Jeg begynte å ane håp for min egen fremtid. Jeg tenkte grundig tilbake på hva jeg hadde opplev jeg var god til. Hver gang jeg holdt foredrag fikk jeg god karakter på skolen. Vennen mine og de rundt meg spurte meg ofte om råd og ville fortelle om seg selv til meg. For meg liknet dette på en lærer. En som lytter, snakker foran mennesker og hjelper andre. Det var styrker som hadde fulgt meg hele livet. Jeg skulle bli lærer og hjelpe alle de som var som meg.

 

I løpet av 4 år og to operasjoner var jeg i stand til å jobbe 100% som lærer. Jeg møtte mannen min på lærerutdanningen og vi har nå to barn sammen. Litt etter litt turte jeg å ta ned forsvarsmuren min. Jeg så at hvis jeg skal kjenne kjærlighet må jeg tørre å vise hjertet mitt, hele meg og min sårbarhet. Jeg er ikke redd for de vonde følelsene lenger, jeg veit de bare vil bli følt og forstått. Og etter de får det som de vil legger de seg som en styrke inne i meg. Jeg var nødt til å bygge meg selv opp før jeg kunne hjelpe andre. Jeg tror at hvis man er full inne i seg har man styrke til å trekke andre opp med seg, og ikke behov for å trykke andre ned for å føle seg stor. Prosessen min fortsetter og jeg tror aldri jeg blir ferdig, men jeg har begynt å elske utviklingen og prosessen. Jeg ser stadig forbedringspotensialet for å bli et bedre meg, selv om jeg samtidig er utrolig stolt over alt jeg har oppnådd. Denne boken er en del av dette. Siden jeg har studert perspektiver hele livet har jeg brukt de i disse karakterene i boken. Jeg husker tidlig at jeg følte at alle mennesker gjør sitt beste hele tiden, selv om utfallet ikke alltid blir like bra. Jeg tror ikke noen i min familie planla at jeg skulle ha det vanskelig. Det var ikke ondskap, det var mange mennesker som prøvde sitt beste for å ha et godt liv. Selv om jeg har hatt en litt kronglete vei, må jeg si at jeg veit hva lykke er nå. Jeg veit hvordan kjærlighet føles og jeg har mye håp for fremtiden. Jeg håper denne boken kan bistå i at mennesker kan forstå hvorfor alle gjør som de gjør, og anerkjenne det. Da mener jeg vi vil få det bedre. Jeg tørr å drømme nå, jeg tørr å elske, jeg tørr å føle. Følelser er ikke farlig – de vil bare bli følt og anerkjent.

 

Eira Susanne Iversen

 

Dette innlegget er i en fagbok til de som jobber med ungdom.

Klem Eira