Når en side av deg blir avvist

Hei!

I det siste, som jeg skrev i forrige blogg, har jeg fokusert mye på å finne delene av meg. Altså jeg tenker at man har flere fragmenter av seg selv. Alle i litt forskjellige aldere og som har forskjellige behov. Alle disse delene /fragmentene av meg har opplevelser i fortid som har gjort at de trenger det de trenger. Det finnes mange måter å integrere disse persjonlighetene og en av de er å la deg spille de helt ut og gjøre det de trenger.

Det betyr:

  • Hvis du ser et lekestativ og kjenner du vil huske, klatere eller slå hjul – så gjøre det.
  • Hvis du trenger å sove i pysj med hjerter på og holde i en bamse – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil synge deg selv en godnattsang -så gjør det.
  • Hvis du kjenner du trenger å se en tegnefilm, sutte på tommelen eller vugge deg selv i søvn – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil lære å skate, løpe i skogen, hyle eller lære å danse – så gjør det.

For min del så har det vært å si jeg føler meg utrygg hvis for eksempel mange nye mennesker kommer inn i rommet. Fortelle at jeg kjenner meg utygg og så si hva jeg trenger, for eksempel at jeg trenger at noen står ved siden av meg. Men hva hvis mine venner ikke takler at jeg er sårbar? At de ikke takler at jeg har flere sider? Da er jeg kommet til et punkt jeg er godt kjent med. Jeg står igjen på et sted hvor mine behov, som alltid har vært der men som jeg nå er bevisst, trenger å bli dekket i vennskapet. Jeg forsår det ikke er så lett å være venn, eller gift, med noen som forandrer seg så fort og mye, men det er nå slik jeg er. Det er dette jeg er opptatt av, og da trenger jeg at folk henger med. Jeg trenger ikke venner som bare tror jeg er sterk. Jeg føler jeg har vært sterk hele livet. Ja, jeg har snat gitt ut to bøker, skriver blogger for lærere, har en liten alternativ bissniss (ja, jeg veit det ikke skrives slik) og har to unger, full jobb og holder foredrag foran hundrevis av folk, men jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd. Noen ganger trenger jeg at noen passer på meg. Ikke at jeg ikke klarer å passe på meg selv, men for at jeg har et behov for å føle at noen er der FOR MEG. Jeg vil også kunne miste kontrollen, gråte, være redd og usikker.

 

Så hva gjør man når en venn sier de ikke vil dekke det behovet. Eller ikke klarer det? Det er ikke alle som klarer å tune seg inn på mennesker. OG jeg trenger at de gjør det. Nå kan det høres ut som jeg ikke bidrar inn i vennskapet, og dette går jo begge veier. Jeg må også bidra inn.

Det er helt utrolig hvor forskjellig vi tenker kjærlighet er. Det betyr at jeg kan sitte her og elske deg og du kjenner det ikke. Fordi jeg har måter å vise kjærlighet på som du  ikke føler er kjærlighet. Og du kan sitte der å elske meg, men jeg kjenner det ikke fordi jeg ser ikke det du gjør som kjærlighet og kjenner det derfor ikke. Er kanskje kjærlighet bare noe som skjer inne i deg? Og ikke nødvendigvis mellom to mennesker? Blander vi kanskje kjærlighet med hva som er en god relasjon? Et vennskap eller relasjon, må snakkes om, spesielt hvis man ikke viser kjærlighet på samme måte. Da handler det det om å fortelle hva man trenger fra den andre, og den andres villighet til å fylle de behovene. Dette må skje begge veier. Og ikke minst må vi ta imot og leite etter likhetene vi  har. Og hvis man ikke er istand til å dekke de behovene for den andre, eller fortelle om det du trenger, eller har så forskjellig måter å se kjærlighet på er forholdet på gyngende grunn. Jeg tror dette er noe av det vondeste jeg veit om. Ihvertfall når jeg legger hjertet mitt ut der imellom oss og sårbarheten min blir sett på som svak, avvist og skammet. Eller at det jeg gir ikke blir sett på som kjærlighet og jeg ikke kan gi de det de trenger fordi det er utenfor slik jeg er og hva som jeg er komfortabel med å gi.

Det er derfor jeg står ved min setning:

“Sårbarhet er det sterkeste jeg veit om”- For jeg vil fortsette å prøve. Det er mye værre å sitte bak et forsvar hvor jeg veit jeg blir aleine. Jeg vil heller risikere å bli såret gang på gang, for jeg tåler det. Og for hver gang forstår jeg viktigheten om å fortelle hva jeg trenger og gå mot de mennesker som takler at jeg er slik jeg er. For jeg veit de finnes, for jeg har flere av dem i livet mitt heldigvis.

Takk, for at jeg har denne plassen å dele. Det er veldig godt å høre vi er fler som har det slik, noe som er den kommentaren jeg får mest tilbake fra de som leser dette.

Klem Eira

 

Alle delene av meg

Hei

Personlighet er en sammensatt ting for meg. Jeg vet at mange tenker at de ER slik eller slik og at de tenker de har en personlighet som ikke forandrer seg. Men etter mine oppdagelser de siste årene kan jeg aldri stole på det jeg tror jeg er. Jeg merker at hvis man identifiserer seg med noe, f.eks en hobby eller noe annet man gjør mye, kan det hindre utvikling og til og med undertrykker deler av deg. Jeg ser ofte at folk blir “frarøvet” alt de tror de er for å våkne. Det er smertfult å se på, men også helt nødvendig for å vise at de er mer enn det. For når alt kommer til alt spiller vi ut de personligheter som ble likt og godtatt i oppveksten vår. Eller de som ga oss mest. For vi er alltid på jakt etter noe. Og som regel er det å bli elsket, selv om det ligger så langt inne at det er utydelig og vanskelig å se den delen av oss som vil det.  Det å tenke at du har en personlighet som er fast blir for enkelt. Vi er mer komplisert enn som så. Det er derfor vi oppfører oss forskjellig mot mennekser vi er sammen med, det er derfor vi bør ha forskjellige folk til å dekke opp forskjellige behov. Det er derfor det blir så rart om de to vennene som dekker to forskjellige ting, plutselig er i samme rom. For hvem skal du være da?

I det siste har to veldig forskjellige deler av meg dukket opp. Den ene veldig feminin, vil pynte seg, fnise og le, ER glad og lykkelig i livet. Denne delen av meg har vært veldig undertrykt i mange år. Selv om jeg har sett den delen av meg utspille seg med jevne mellomrom har denne personligheten fått mer rom i det siste. Det som er problemet med det er at denne delen av meg var i konflikt med en annen del av meg. Hver gang jeg opplevde glede og gode følelser kom skam og skyldfølelsen tett etter. Det var den andre delen av meg som ikke vil være slik. Den delen av meg er min forsvarer. Hun er den som sørget for min trygghet da jeg vokste opp og en av “farene” var mennesker som spiste min energi. Og derfor var det farlig å være pen, søt og i godt humør. Det tiltrekker seg folk og folk vil ha en del av meg. Så løsningen til min lite utviklet barnehjerne på ca 6mnd, var å bestemme seg for å ikke være søt, men å holde folk unna. Det er alltid en positiv intensjon og i denne situsajonen var det for å kunne være ifred som barn. Jeg følte at de spiste meg da de flyttet meg fra person til person for å lukte på meg klemme og susse på meg. Personer jeg ikke hadde et forhold til hadde plutselig all rett til å holde meg og innvadere min personlighet og kropp. Og dette gjorde at jeg følte meg så utrygg at jeg bestemte meg for å frastøte meg mye av det feminine i meg.

Er det ikke trist? At vi som voksen ser et lite barn og spør om å holdet det uten at vi har en relasjon til det barnet i det hele tatt? Vil du blitt holdt og klemt og susset på av fremmede mennesker mens den du tenker er din trygghet bare gir deg vekk til andre? Som en energi prostituert! Hvis man setter seg inn i det lille barnets perspektiv virker det som galskap. OG det påvirker barnet. Det påvirker også hvordan barnet ser på sin mor eller far som gir deg bort.

Da jeg gikk inn i disse to personlighetene fikk jeg opp en hel del av traumer som jeg hadde vært borti før. Men det var også noe jeg ikke hadde husket før. Denne gangen fikk jeg hjelp av noen for å holde tråen og anerkjenne hva disse personene/barnene i meg hadde opplevd. Det ene nye var å bli flyttet fra person til person og å føle meg spist opp. Det andre var alle forventningene fra andre om hvordan jeg skulle være som barn. Alle hadde liksom tanker om hva jeg skulle være og oppføre meg som så jeg utviklet alldri det jeg kunne tenke meg å være. Det som er min essens. Derfor ble jeg forsvaret mitt.

Da jeg snakket med de to barna i meg som hadde det slik, forsto de hverandre og så likehetene de hadde. De smeltet sammen og holdt hender som det perfekte par. Den ene myk og god, smittet den harde sinte med sin kjærlighet. Og den sterke forsvarte hun som var redd og trengte å bli sett. De hadde deler som den andre trengte så sårt. Jeg sto å så de forelske seg i hverandre og smelte sammen som en. Deretter tok jeg de inn i meg og de ble integrert inn i resten av meg, som en helhet.

 

Å jobbe med deler av seg selv på denne måten er vakkert, vondt og befriende. I etterkant har jeg hatt ekstra behov for søvn, mat og vann. Jeg har hatt flere sinneutbrudd, 8 kviser på venstre side av kroppen, ekstra behov for ro og en vibrerende følelse inne i hodet. Jeg kjenner det er mye som skjer og jeg lar meg selv kalibrere/restarte på nytt, som en data som har fått nytt opperativsystem. Det tar tid og det skal jeg gi meg. Og jeg skal observere hvordan verden forandrer seg sakte med sikkert inn til det jeg nå er. Noe mer enn det jeg var. Mer av meg. En helere del av meg.

Klem Eira

Hva er egentlig healing?

Hei!

Jeg startet tidlig å utvikle meg som healer. Jeg tok en Reiki utdanning da jeg var 20 og jobbet mest med meg selv på den tiden. Men jeg husker ofte når hendene bare skrudde seg på og jeg ble nødt til å spørre om noen ville ha litt. For de rundt meg ble det en vane at jeg holdt på en vond rygg eller et kne. Jeg husker godt hvor interessert noen ble, og hvor skremt andre ble. Jeg husker godt at jeg også følte meg flau over at jeg var slik, spesielt ovenfor de som ikke trodde på noe slikt i det hele tatt. Før trodde jeg det var bare en type healing, det er det ikke. Det finnes store systemer rundt det å heale, slik som Reiki som kanskje flest har hørt om. Men jeg oppdaget fort at Reiki bare var en type healing for meg. Healing er så forskjellig fra person til person. Jeg tror alle har egne healing evner, kvaliteter som de er gode på og som gis til de rundt seg. Det er derfor det kan føles så godt å være med enkelte mennesker.

Den måten jeg healer på handler ikke alltid om å føle seg bedre med en gang, men å healers. Det å heales er ikke alltid bare godt. Det å våkne er ikke en behagelig opplevelse. Å heales er ikke bare å kjenne gode følelser. Jeg ser på det slik; Hvis du har et betent sår, må du rense det. Altså vaske ut bakterier, kanskje skrubbe, gni og skylle. Sove, ta hensyn til deg selv, kjenner kanskje feberen herje, være hjemme fra jobb og gråte og føle alt det vonde. Det er det samme med jorda, den rister, spyr og sjelver, vasker og renser opp. Den heales og renses. Det ser ikke alltid vakkert ut eller føles godt. Slik er også healing for meg.

Når jeg blir bedt om å gi deg en fjernhealing renser jeg, åpner opp, skyller ut, kobler på og lar energiene få flyt i deg. De neste dagene vil du kanskje kjenne på gammelt, gråte, sove og trenge ro. Det er helt naturlig. Du har vært igjennom en energi-opperasjon. Vi ville gitt oss selv noen dager hvis vi var opperert, og det bør vi også gjøre når vi jobber med energikroppen.

For healing handler om å bli bevisst. Bli bevisst alt inne i deg og anerkjenne det. Altså se at det er der og akseptere det. Alt det vonde du har opplevd og alt det gode du har der. For vi kan ikke bare anerkjenne det som var godt eller det du og andre synes det er fint at du er. Vi er også de kjipe sidene ved oss, integrere det som oss. For selv om vi har en illusjon om hvem vi er, er vi mye mer enn det. Vi er også den sure, vi er også den glade, vi er også den redde. Det å våkne og bli bevisst, å heales er en prosess hvor vi ser såret i sjelen. Og da er det viktig å behandle det som et sår, gi oss tid til at sjelen gror eller integreres med det som vi avviste, som vi nå forstår og anerkjenner som oss selv.

Klem Eira