Den store sykdommen i Norge – Ensomhet

Er du også ensom?

Jeg tror det er den store folkesykdommen i Norge. Og jeg tenker at vi i Skandinavia er spesielt utsatt for dette.

Mange av oss vil være alene når vi lider. Vi vil være alene når vi har negative følelser. Hvorfor? Vi vil ikke byrde andre med våre ting, tanker og følelser og vondter. Vi tenker kanskje at vi skåner folk for vår lidelse, men det det gjør er å skape en avstand mellom oss. For jeg tror vi alle gjør det. Vi skal liksom bare dele de gode følelsene, være sterke og gå fremover. Eller når jeg tenker meg om, vi skal ikke være for glade heller. Ikke bruke ord som er i den øvre delen av følelse skalaen. Vakker, deilig, begeistret, engasjert og fantastisk er ord som noen rynker på nesen av. Nei, vi nordmenn skal være robuste, harde og fremover rettet uten å bli stoppet eller hindret av hva som foregår inne i  oss.

Jeg tok en liten meditasjon på dette og gikk ut av kroppen for å sette meg inn i det norske. Og jeg forstår hvorfor vi er slik. Vi har blitt nødt til å være slik for å overleve i dette harde, tøffe klimaet med lite mat og ugunstig vær. Jeg har aldri følt meg som en del av dette landet. Det føles som om jeg er på en annen planet, som om jeg har blitt glemt her. Jeg fryser hele tiden, både på utsiden og inne i meg. For det er mange harde mennesker her. De skjuler den delen av dem som egentlig betyr noe. Ihvertfall for meg. Og deler ikke det som gjør at man føler at man har kontakt.

Vi presser oss ut i jobb selv om vi er syke.

Vi ligger hjemme under dynene og har skyldfølelse for at vi ikke er på jobb.

Vi går syke på jobb, for da viser vi virkelig styrke.

Vi sier ting går bra, når alle ser at det ikke er det.

Vi frastøter oss komplementer og varme – for vi klarer oss, det går nemlig bra.

Det er ikke synd på meg! Jeg har det bra.

Jeg gjør alt selv jeg. Jeg trenger ingen.

Vi drar på fest uten at vi vil.

Vi sier ja, når vi mener nei.

Vi sier nei, når vi mener ja.

Så sitter vi å undertrykker ensomheten med tv, potetgull og et glass vin.

-Neida, jeg har det bra jeg. Det går fint, sier vi mens innsiden av oss skriker etter nærhet.

Kjære Norge, kan vi slutte å være Viking nå?

For å ikke være ensom må vi gjøre noe annet. Vi må dele. Vi må lytte. Vi må tørre å føle våre egne og andres følelser. Vi må være ærlige, sårbare og nære. Vi må tåle hverandre og oss selv. Vi må se hverandre inn i øynene og være autentisk. Vi må slutte å unngå, gå heller rett imot og slutte å prøve å forandre.

Jeg har fortalt min egen historie i mange år nå. Og jeg har aldri fått noe annet enn gode ting tilbake. Jeg kan ikke si at alle i min familie elsker at jeg gjør det, men nå er det nå ikke deres historie jeg forteller, det er min. Og samtidig fortår jeg at de ikke er onde mennesker.

Jeg sier det igjen:

Det er ikke svakt å være sårbar, det er det sterkeste jeg vet om!

Ja, det er vanskelig, kan du gjøre det likevel?

Ikke vent på at alle andre skal gjøre det, gjør det selv.

Varm klem fra meg (hvor jeg holder deg ekstra lenge til du gir opp og synker inn i klemmen,  får en tåre i øyet og du kjenner at det dunker i hjertet slik at du føler at du er en del av meg, og jeg av deg)

Eira

 

3 thoughts on “Den store sykdommen i Norge – Ensomhet

  1. Kjære Eira💖
    Så utrolig kjærlig og godt skrevet! Jeg kender meg så utrolig godt igjen i dine ord💖 Er dansker der har bodd i Norge i 26 år. Der er litt mere åpenhet i Danmark, men det er svært viktig at sætte fokus på dette tema særlig i Norge💖 Tusen takk for dette vakre skriftlige fra deg💖 Varmt klem til deg Eira💖

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *