Er det ikke rart?

Hei

Tanker rundt “Velg de som velger deg” surrer rundt i hodet mitt om dagen.

Er det ikke rart hvordan vi trakter etter de som ikke kan gi oss det vi trenger. Dette katt og mus fenomenet, hva er det med avvisning som kan føles så tiltrekkende?

Dette gjelder ikke bare kjæreste forhold, men venner også selvfølgelig. Det er som om vi går inn i en modus hvor vi skal overbevise de om at vi er bra nok. Om at vi er verdt å elske. Hvis jeg bare kan vise at jeg er elskverdig, DA vil jeg kjenne med verdifull og elsket. Alt dette stammer fra da vi var små barn som ville blir sett av mor og far.

Mamma fortalte meg en gang en sammenlikning om dette som satt seg i hodet mitt. Hun forklarte det som om et menneske kan gi meg en liten flik av et vakkert teppe, full av farger og nydelige mønstre. Og man vil ha hele teppet, og drar og drar i denne fliken, dette hjørnet som er så vakkert. Man vil ha hele teppet og la det omfavne deg og man fantaserer at det kommer til å bli fantastisk! Det er bare det at det er ikke noe mer enn det hjørnet som er vakkert. Personen har samlet alt det gode i det hjørnet og resten av teppet er svart. Det er ikke noe mer å hente. De kan ikke gi deg det du trenger. Og i bunn og grunn har de ikke noe å gi og de har ikke valgt deg. Du har valgt dem som en refleksjon av noe du har inne i deg som ikke føler seg verdig og elsket.

Så vi jager disse bitene av oss for å hjelpe oss til å se det og elske oss selv. Og i mellomtiden står de som faktisk er klar for å elske oss, kanskje rolig bak oss og venter. Kanskje føles det ikke ut som verdens mest spennende jakt oppdrag, men der er trygghet, ro og fredfullhet og kjærlighet.  Dyp tilhørighet.

Så slutt og jakte etter de som ikke vil!

Velg og sats på de som også velger deg.

Klem Eira