Det går ikke “bra”, og det er greit.

Hei!

Her om dagen slo jeg leggen min. Ikke bare dultet borti noe i leggen, men skrapet skinnleggen. Jeg satt på gulvet for å trøste minsten. Hun sto i gangen og jeg en trapp opp til en mellomgang. Hun begynte å sette seg på mitt lår da jeg satt på huk. Og med det, seg jeg sakte ned et trappetrinn, med skinnleggen som demper mot metallkanten på trappetrinnet. Jeg ventet på smerten som jeg viste skulle komme i de sekundne det tar før nervene sender signalene om at noe er galt. Fy fader så inni granskauen så vondt! Lenge, hele dagen egentlig. Jeg kunne kjenne det dunke stikke og svi på leggen. Buksa klistret seg fast og jeg ble nødt tilå ta på plaster.

Dette får meg til å tenke på alle de gangene jeg har sagt til barn;

“Gikk det bra?”

For det går ikke an å svare ja på et slikt spørsmål med denne smerten i leggen. Hadde noen spurt meg om det hadde jeg ropt;

“NEI!! Ser det ut som om dette var bra? Eller om jeg har det bra?”

Eller den andre versjonen jeg hører voksne si til barn:

“Det gikk bra!”. Hadde et voksent menneske sagt det til meg, da jeg kjente leggen skrike ut i smerte slik at gåsehuden spratt over hele kroppen og øynene fylte seg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Hvorfor er vi så opptatt at alt skal være bra? For det er jo ikke alltid det! Og det må jo være greit! Det er helt normal reaksjon å gråte når men kjenner smerte. Det er helt naturlig å bli sint når man kjenner sine grenser blir tråkket over eller lei seg når man blir forlatt.

Hvorfor sier mange voksne det til barn? Er vi for opptatt til å ta tiden til å anerkjenne de følelsene barnet har? Er det for ubehagelig for oss å tune inn på følelsen? Er vi så redd for følelser at vi bare vil kjenne de gode ved å ikke tilate de vonde? Det jeg ser som et resulat er at barn undertrykker de vonde følelsene sine. De forteller meg med steinansikt at det gikk bra, før jeg får sagt noe som helst. Ved å ikke anerkjenne den følelsen de har, forteller vi dem (uten at DET er meningen vår) at de ikke føler riktig. At følelsene deres ikke stemmer. At de ikke kan stole på hva kroppen forteller dem. At kompasset deres til å finne ut det de liker, og det de ikke liker, ikke stemmer! At de ikke kan stole på det de føler! De må høre med andre for å finne ut hva de vil, noe som er tull.

Det er da jeg holder rundt dem og sier:

“Det er helt naturlig å føle smerte nå, det er en normal reaksjon på det du opplevde. Jeg forstår du er lei deg nå, det ville jeg også vært hadde jeg opplevd det samme som deg. ”

Så slipper de kanskje å overspille, underspille eller late som for å få det de trenger: Anerkjennelse for at de er slik de er.

Det er viktig at barn bevarer følelseskompasset sitt. Det er det som gjør at de kan drømme, velge og vite hvem de er.

 

Ps: Voksne er også som barn…. Har du en venn som alltid klager over ting, forteller om alt som er vondt og grusomt. Ikke kom med råd. Si: Ja det forstår jeg godt er vondt for deg.  Kanskje får de det de trenger; anerkjennelse for det de føler.

Klem Eira