Å være følsom blandt murstein

Hei!

Jeg har vært på tur og møtt en gjeng mennesker som er som meg. Det å komme tilbake til verden og jobb hjemme er som å gå blandt murstein. Jeg skraper meg opp hele tiden, på faste hjørner av meninger, undertykte tanker og følelser, meg først, rett og galt, svart/hvitt og benektelse av virkeligheter. Jeg føler meg som en gullfisk i en glassbolle fylt med eddik.

Det finnes folk som føler mer enn andre. Som blir såret av ting som andre ikke forstår eller kan føle selv. Det som har tatt litt tid for meg er å forstå at de faktisk ikke føler det. De har laget et området, en boks om du vil, rundt seg som er helt avklart. De trenger ikke tenke reflektere eller undre seg over noe. De følger det de alltid har gjort og når de gjør det er verdens deres rolig og trygg. Den minste bevegelse i deres dogmatiske verden kan utløse sinne, benektelse og det mot meg. Da avviser de meg, holder seg borte en stund og slutter å snakke med meg.

Jeg er blitt en som speiler alt det undertrykte de har. En “Integrator” som tvinger de til å integrere, smelte sammen med det de har i underbevisstheten. Bli bevisst det ubevisste. Og det er jo ikke noe godt å være sammen med for de som har murt seg inne i boksen, så lenge du ikke elsker utvikling da. 🙂

Jeg er en INFJ. Introvert, intuitiv, følsom og avgjørelser står det for. Det er en av 16 personlighetstyper utviklet over årene fra Carl Jung og noen flere folk. Det var godt og litt trist å finne ut at jeg var den typen. Det ene er at jeg fikk satt ord på de tingene jeg føler, men det er også en ekstremt følsom type. Og det er få av de, så ofte blir det til at jeg føler meg anderledes og misforstått. Når jeg bruker perspekitvene mine, min følsomhet til å vise til perspektiver, belyse områder eller empati er det gull. Men når andre benekter at å være intuitiv og følsom er en styrke i det hele tatt kommer tvilen på om jeg føler rett med en gang.

Da jeg var på tur med 3 andre sensitive forsto jeg enda mer hvor viktig det er å føle inn i hverandre, spørre, tilpasse for alle, være og bruke empatien for hverandre. Alle skal ha det de trenger, alle skal ha det godt, alle skal få det de ønsker. Det er godt for meg når du har det godt. Det er vondt for meg når du ikke er autentisk, du lar meg såre deg og det er vondt for meg. SÅ kan jeg begynne å lure om det er mulig å ha relasjoner uten vonde følelser i. Og jeg må si at det tror jeg ikke. Men jeg tror jeg kan tåle de negative følelsene når jeg vet hva jeg skal gjøre, forklarer den andre, tune inn , fortelle om mine behov, og den andre gjør det samme. Så jeg trenger sensitive mennesker rundt meg. Men jeg trenger også de ekstroverte som fungerer som en buffer for meg i jobb sammenheng. Da kan de ta seg av den small talken jeg er allergisk mot. Det er også viktig å si at det å være følsom behøver ikke bety at jeg er et offer, selv om det også kan være tilfellet for noen. “Det å tørre å føle er noe av det sterkeste jeg veit om” står det på mitt visitt kort. Og jeg kjenner jeg fortsatt er enig i det.

For de som har meditert og kjent på “groupe mind” følelsen, der man kommuniserer uten ord. Der du føler den andres perspektiv i din egen kropp så dypt at du ikke trenger forklaringer, unskyldninger eller ord. Du vet hvorfor, fordi du føler det. Du vet hva du føler og trenger, du vet hva den andre føler å trenger, og du vet hva som kan fungere for begge. Og det finnes ikke nei, eller benektelse av den andres følelse eller opplevelse.

Noen ganger drømmer jeg meg bort til et sted der hvor det allerede er slik, og jeg ikke er en av de som skal lære bort dette. Men heldigvis er vi fler og vi kan møtes og kjenne på at det er sant. Det er det som er kuren for ensomheten og isolasjonen vi føler, tror jeg.

En forenklet utgave av testen finnes her. Husk at det bare antyder din personlighet, det er du som føler det som er riktig for deg. Alle har en funksjon, og alle bokstavene er styrker hvis de blir brukt i passe grad. Men mitt poeng er at logisk tenkning, de strukturerte og det å være realist har lenge vært egenskaper som har hatt større verdi enn den følsomme, kreative og intuitive. Dette håper jeg kan balanseres ut slik at realistene og de logiske tenkerne kan se verdien i det å være sensitiv.

Klem Eira

Takknemlighet for oppveksten min!

Hei!

Her om dagen da jeg kjørte hjem etter jobb ble jeg fylt av takknemlighet for min egen oppvekst. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært sint, lei meg og bitter i perioder i livet mitt. Det har føltes ut som om noe har blitt gjort feil. Som om den planen jeg la før jeg kom ned ikke fungerte i det hele tatt. Noe har gått galt, det skulle ikke være så vondt å leve her. Da jeg satt nede i en kjeller og ikke kunne gå, så jeg ikke meningen med det. Da jeg vurderte om jeg ville leve i det hele tatt, skjønnte jeg ikke at å være akkurat der er det somhar gitt meg mer kunnskap enn noe annet studie eller jobb har gjort. Jeg forstår hvorfor nå. Jeg ser at det var en grunn. Og jeg ser nytten av det.

NRK super ringte meg to dager på rad for å høre historien min. De skal ha en uke om psykisk helse på barnetv og trenger noen som har vært der som kan forklare og fortelle. Kanskje blir det ikke noe av, men kanskje blir det det. Jeg vet ikke enda, men uansett har det gitt meg enda en bekreftelse hvor viktig det er å fortelle om hvordan vi har hatt det. Fortelle historien vår. Ikke bare for å få sympati elelr at folk skal se hvor jævlig vi har hatt det, men fordi folk kan forstå seg selv bedre ut fra din fortelling. Kanskje vil du belyse noen punkter i deres fortelling som gjør at det blir enda mer bevissthet rundt det. Og kanskje vil du føle som meg at det gir deg mening med det som skjedde når du hjelper andre med den.

For hva ville jeg jobbet med hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg har hatt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke en mening med livet mitt en gang uten den oppveksten. Uten den erfaringen ville jeg ikke hatt så mye engasjement og passion for barns og voksnes psykiske helse! Uten den erfaringen ville jeg ikke hjulpet så mange, eller skrevet så mye. Hva i all verden skulle jeg skrevet om da? Uten så mye vondt hadde jeg ikke begynt å lete etter hvorfor folk gjør som de gjør, som utviklet min perspektivrikhet og kreativitet. Uten mine forsvarsmekaninsmer som slo inn og ikke ville tro på at menneskene rundt meg gjorde ting av onskap, ville jeg ikke forstått at bak en hver handlig ligger det en positiv intensjon, et eller annet de prøfer å få til for å lette sine egne følelser. At alle prøver å få det bedre og noen ganger, eller ofte, slår det feil ut. Det sårer istedet for å gjøre godt, fordi vi lever inne i vår egen boks og ikke forstår andre.

SÅ takk mamma og pappa. Takk for at det gikk som det gikk. For uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten min oppvekst ville jeg ikke vært i stand til å hjelpe så mange barn, unge og voksne med mine perspektiver.

Min oppvekst har gitt meg superkrefter. Hvilke superkrefter har det gitt deg? Hva ble du god på?

Klem Eira