Takknemlighet for oppveksten min!

Hei!

Her om dagen da jeg kjørte hjem etter jobb ble jeg fylt av takknemlighet for min egen oppvekst. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært sint, lei meg og bitter i perioder i livet mitt. Det har føltes ut som om noe har blitt gjort feil. Som om den planen jeg la før jeg kom ned ikke fungerte i det hele tatt. Noe har gått galt, det skulle ikke være så vondt å leve her. Da jeg satt nede i en kjeller og ikke kunne gå, så jeg ikke meningen med det. Da jeg vurderte om jeg ville leve i det hele tatt, skjønnte jeg ikke at å være akkurat der er det somhar gitt meg mer kunnskap enn noe annet studie eller jobb har gjort. Jeg forstår hvorfor nå. Jeg ser at det var en grunn. Og jeg ser nytten av det.

NRK super ringte meg to dager på rad for å høre historien min. De skal ha en uke om psykisk helse på barnetv og trenger noen som har vært der som kan forklare og fortelle. Kanskje blir det ikke noe av, men kanskje blir det det. Jeg vet ikke enda, men uansett har det gitt meg enda en bekreftelse hvor viktig det er å fortelle om hvordan vi har hatt det. Fortelle historien vår. Ikke bare for å få sympati elelr at folk skal se hvor jævlig vi har hatt det, men fordi folk kan forstå seg selv bedre ut fra din fortelling. Kanskje vil du belyse noen punkter i deres fortelling som gjør at det blir enda mer bevissthet rundt det. Og kanskje vil du føle som meg at det gir deg mening med det som skjedde når du hjelper andre med den.

For hva ville jeg jobbet med hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg har hatt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke en mening med livet mitt en gang uten den oppveksten. Uten den erfaringen ville jeg ikke hatt så mye engasjement og passion for barns og voksnes psykiske helse! Uten den erfaringen ville jeg ikke hjulpet så mange, eller skrevet så mye. Hva i all verden skulle jeg skrevet om da? Uten så mye vondt hadde jeg ikke begynt å lete etter hvorfor folk gjør som de gjør, som utviklet min perspektivrikhet og kreativitet. Uten mine forsvarsmekaninsmer som slo inn og ikke ville tro på at menneskene rundt meg gjorde ting av onskap, ville jeg ikke forstått at bak en hver handlig ligger det en positiv intensjon, et eller annet de prøfer å få til for å lette sine egne følelser. At alle prøver å få det bedre og noen ganger, eller ofte, slår det feil ut. Det sårer istedet for å gjøre godt, fordi vi lever inne i vår egen boks og ikke forstår andre.

SÅ takk mamma og pappa. Takk for at det gikk som det gikk. For uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten min oppvekst ville jeg ikke vært i stand til å hjelpe så mange barn, unge og voksne med mine perspektiver.

Min oppvekst har gitt meg superkrefter. Hvilke superkrefter har det gitt deg? Hva ble du god på?

Klem Eira