La oss slutte å forandre og heller lage noe nytt!

Hei!

Ofte føler jeg at jeg er fra en annen tid. At jeg kommer fra eldgamle tider med kunnskap som er glemt av de aller fleste og så ukjent at få ser eller forstår dens verdi. Jeg vet at mange har det slik. Og jeg tror vi er mange som bærer med oss nøkler til hvordan ting kan gjøres, men det passer ikke inn i systemet vi har i dag. For det er ikke mulig å gjøre ting på begge måtene. Jeg ser flere reaksjoner, og har vært dypt inne i dem selv.

  1. Protest mot det man ikke vil ha – Man oppfattes som sint og bitter på verden. Folk tar avstand og blir skremt fordi det men kommer med egentlig har andre underliggende årsaker som siver igjennom. Ikke at det å fortelle hva man ikke vil ha ikke er viktig, men ved å vie livet sitt til det man ikke vil ha, får man egentlig det man vil ha da? Vet man hva det man vil ha er?
  2. Man gir opp – Du har kanskje prøvd å bli hørt på 100 forskjellige måter og ingen av de fungerer og du har resignert. Gitt opp og går rundt som en ulykkelig zombie mens du ser alt rundt deg faller.
  3. Du må jo bare! – Du har funnet ut hva som fungerer og vier livet ditt til å forandre andre. Du kanskje kaller det å hjelpe, det er bare det at ingen vil ta imot din “hjelp”. Mest sannsynlig fordi de ikke vil ha den, fordi det er ikke de som trenger det. Det er du.

Jeg tror vi alle går inn i disse tre med gjevne mellomrom og det er utrolig frustrerende. Vi skulle så ønske at alle så det vi så, og var like gira som deg. Da kan vi få den anerkjennelsen vi ønsker. Men det fungerer ikke slik. Det er omvendt. Et gammelt ordtak kommer inn i tankene mine når jeg skriver dette: At man skal leve som et eksempel. Jeg tolker det ikke som om man da bare skal leve for andre, men i sin drøm, i sin sannhet, på sin måte, men med sin gnist og lage sine mirakler. Det er det som må skje FØRST. Da lytter folk. For noen ønsker å se beviser. Men de lytter ikke før du slutter å prøve å vise dem. For det handler ikke om dem i det hele tatt. Det handler om deg og ditt perspektiv. DU er her for å fortelle om ditt syn på ting. Ikke for at du har hele sannheten, men en bit av den. Og den er viktig. Men den må bli til, altså komme ut i verden. Som ord, bilder eller lys, lyd, farger og bevegelser. Din ide må bli kreert, dandert og levert ut i verden.

 

Vi har levd i en mannsverden lenge nok. Mange av oss blir ikke inspirert av å jobbe linjert, fra a til b så c. osv. Det er et system fult av dogmatisk tankegang: svart-hvitt tenkning, rett – galt og enten eller. Det er høy faktor av rasjonelle tanker, hendvisninger til forskning og historiebøkene og det som skjer rundt oss i verden i dag. Det er dette som er den partiarkiske måten å tenke på. Man hva vi hvis vi ikke fungerer slik da? Jeg forsår mer og mer hva jeg skal bidra med, og noe av det er det feminine perspektive på livet, den matriarkiske måten å leve på og tilnærme seg verden.

Men hva er egentlig den feminine tilnærmingen? Jo, den er ikke linjær, men sirkulær. Den dreier seg om at ting går i bølger, kommer tilbake og forståes på nytt. Det er ikke enten eller, men både og. Det er å leve i og med polariteter. Det er å utrykke seg kunstnerisk, har et evighetsperspektiv på ting, det handler om intuisjon, intensjon og ritualer og magi.

La meg forklare hvordan jeg fungerer. Jeg er ekstremt kreativ. Jeg har en million ideer som jeg hele tiden kaster opp i været over meg som en ball. Over meg svever det mange baller i sirkel, de venter på rette tid, modenhet og synkron med verden rundt meg. Jeg tenker ikke logisk og rasjonelt når jeg skal velge prosjekt, jeg leser verden rundt meg, føler, og ser leser hva som trengs, hva som er modent. Da faller ballene/ideene ned trakten og den blir smalere og smalere, og jeg blir mer og mer fokusert på oppgaven foran meg. Jeg vier all kreative kraft for å få akkurat den ferdig til perfksjon, før jeg slipper tak i den som i en fødsel. Den er ikke lenger min. Den er ute i verden, og lever sitt eget liv. Jeg har ikke lenger eiebehov eller meninger om det. Jeg har fokus på neste ball, jeg tolker føler og tuner meg inn på verden rundt meg, for så å ta imot neste modne ide jeg skal bringe til verden.

Jeg kan ikke ha rigide planer, jeg vil ikke ha lange møter for å snakke om alt som skal gjøres eller hva alle synes om alt. Jeg kan be om innspill, dine perspektiver, lese av det som trengs og hvilken sak som brenner. Da vokser behovet for akkurat det og da er det det som er i fokus. Jeg vil ikke velge, jeg vil ha motstridne følelser, valg og meninger. Og jeg kan gjøre alt på en gang. Stå i polariteten.

Min største frustrasjon er når jeg blir nødt til å forholde meg til andes kontrollbehov for å se om jeg gjør det jeg skal. Å bruke intuisjon, ha mange ideer eller være kreativ, er ikke samme som å være rørete eller rotete. Selv om jeg jobber med mange ting på en gang, har mange baller i luften kan jeg fortsatt levere i tide. Faktisk vil jeg tørre å påstå at ved å mulittaske/gjøre mange prosjekter på en gang fører til at jeg er enda mer effektiv enn hvis jeg bare hadde jobbet med en ting av gangen. Så må jeg vel bare innse at ikke alle anerkjenner den feminine måten å jobbe på enda. Så jeg blir nødt til å forholde med til begge systemer noen ganger. Men frustrasjonen rundt hvor tungvindt det er gjør at jeg kan miste motet og tenke at det ikke nytter. Da trekker jeg meg inn i min egen verden og min kreasjoner, og produserer en ting eller to. Så er jeg tilbake igjen. Tilbake til å gjøre det jeg er her for. Å gjøre det jeg vil og lage gi ut mitt perspektiv – ikke overtale, få godkjenning eller tillatelse til å gjøre det jeg ønsker.

For den viktigste som kan tro på meg – er meg.

Klem Eira