Å føle tilhørighet – belonging

Hei!

Denne sommeren har jeg jobbet med det å høre til. Jeg må være ærlig å si at min anderledeshet har ført til at jeg ikke føler som om jeg hører hjemme noe sted. Jeg ser det også når jeg jobber i klassen, jeg er jo lærer også, jeg hjelper de med å komme igang og så trekker jeg meg ut. På personalrom, jeg står utenfor å ser på. Eller sitter ved de jeg føler meg mer lik. Hjemme kan jeg se ungene og mannen herje i sofaen, mens jeg sitter å ser på. I Norge ser jeg nordmenn bry seg om de samme tingene, mens jeg gjør ikke det. Jeg bryr meg om andre ting. Samme med alt egentlig. Det er viktig å understreke, at selv om jeg har følt det slik, betyr det ikke at de rundt meg ikke elsker meg, at jeg ikke er en del av hverken Norge eller familien min. Det handler om at jeg ikke ser det selv, at jeg ikke føler det. En ting er det jeg tenker er rett, en annen er det jeg føler. Det fører til at jeg har følt meg mye ensom. Men i sommer fikk jeg et gjennombrudd, jeg følte følelsen tilhørighet-belonging. Det å kjenne i kroppen at man ønskes der, at man er en del av gruppen eller stedet man er.

 

Jeg startet med å gå inn i, la meg selv synke ned i en negativ følelse jeg hadde. De negative følelsene er veiledere som, med en tråd, er bundet sammen med et minne. Dette er de negative følelsenes funksjon, hjelpe deg til å se noe du har gjemt bort i underbevisstheten din. Jeg er baby, i armene til mamma. Jeg har våknet, og hører familien min prate sammen rundt meg. Jeg prøver å få kontakt med mamma sine øyne. Hun møter ikke øynene mine, og fortsetter å prate med de andre rundt meg. Jeg vil bli sett, men de ser meg ikke. Jeg kjenner meg utenfor, maktesløs, alene. Jeg hyler i og mamma ser på meg. Hun går ut av rommet, vekk fra de andre, og der ser hun meg i øynene og jeg får den kontakten jeg ville ha. Dette er ingen uvanlig situasjon for mødre eller i familien. Jeg har gjort det selv, løper ut for å skåne andre i familien. Men merkelappen/betydningen jeg som baby satte på det? Jo, jeg hører ikke til her. Jeg blir ikke sett blandt mange.

Jeg forandrer minnet til det jeg ønsker skal skje. Mamma oppdager at jeg er våken i armene sine, hun sier ifra til familien, og alle konkurerer om å få øyekontakt med meg. Jeg kjenner en positiv følelse i brystet og magen. Dette er familien min, det er her jeg hører hjemme, de vil ha meg her, og jeg er en del av dem.

Jeg forandrer alle stedene jeg føler meg utenfor. Følelsen brer seg, alle cellene i kroppen lyses opp med en klar gulfarge. Jeg kan se jeg nå stråler ut denne gulfargen, som om den søker andre og det er ikke noe som går tomt. Den kommer innenfra, og jeg kan se andre som har det samme. Før kunne slike mennesker få meg til å rygge unna, mens nå føles det godt. Jeg suges mot de som gir og ikke de som tar. Jeg kan se energiutvekslingen går frem og tilbake som infinity symbolet mellom oss.

 

Det forundrer meg igjen og igjen at min opplevelse av verden kan forandres av meg. Ved å bruke en time eller to kan jeg forandre hele opplevelsen av å være med andre. Og det er ikke det at andre ikke ville, det er at jeg ikke var istand til å ta i mot. Jeg så det ikke, jeg var blind for følelsen av tilhørighet. Selv om andre følte det, gjorde ikke jeg. Og det er ikke andre som måtte forandres, det var jeg.

Uken etter denne opplevelsen opplever jeg nye ting. To telefonsamtaler fra venner og familie jeg ikke hadde regnet med, 4-5 samtaler på facebook, flere snapchat meldinger og forslag fra familien om å gjøre ting sammen.

Det er når jeg forandrer det på innsiden av meg, det rundt meg forandrer seg. Det er når jeg har satt ord på følelsen jeg er istand til å gjenkjenne den rundt meg, og derfor også gå mot den.

Klem Eira S. Iversen