Ta deg selv på alvor!

Hei!

I dag kjenner jeg meg kvalt av regler og alt vi MÅ gjøre. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Nei, nei, nei og litt nei til, og foresten det må man gjøre. Alle gjør jo det! Da må vel jeg og da.

For en empat og høysensitiv person som meg, virker dette fulstendig bortkastet tid. For tiden studerer jeg personlighetstesten basert rundt jungs typeteori og 16 personlighets typer: JTI. Jeg forstår hvorfor folk trenger å snakke om regler. Hele samfunnet er satt opp rundt regler og hva man bør gjøre, men for meg føles det som om folk tror folk er huleboere og ikke forstår noen ting.

Hva hvis vi hadde brukt all den tiden vi snakker om regler, til å snakke om følelser, empati, etikk og moral? Da ville mennekser bry seg så mye om andre, at vi gjør det som er godt for alle, uten at noen sier hva vi MÅ og ikke MÅ gjøre? Det å snakke om regler og nei nei er å snakke om noe som styres utenfra. Ikke innenfra, og derfor vanskeligere å følge hvis det ikke kommer naturlig og man føler hvorfor det er lurt.

 

Jeg kjenner meg lei av at følelsene til folk ikke betyr like mye som den rasjonelle hjernen. Samtidig klager folk på at man ikke gjør det som er rett. Akkurat som om det man VET er rett er det samme som å GJØRE det. Vi fungerer ikke slik at når du har hørt det en gang, da har du forandret oppførsel for alltid. Vi er ikke EN person, vi er deler av oss selv. Jeg har et hjertet og emosjoner som strømmer ut i kroppen min lenge før hjernen oppfatter hva som skjer. Jeg har en hjerne som er programmert da jeg var bitte liten, ut fra et barns sinn. Det er ikke sant alt jeg tror på, reagerer på eller tror jeg vet! Derfor er det ikke slik at hjernen kan rangeres høyere enn hjertet og følelsene mine. De ble bare programmert på forskjellig tid, og har helt forskjellig språk, og vil forskjellige ting.

Og det er der min bevissthet kommer inn.

Jeg blir nødt til å ta hensyn til kroppen min – selv om hjernen min vil noe annet.

Jeg blir nødt til å ta hensyn til hjertet mitt – selv om hjernen min vil noe annet.

Jeg må lytte til tankene mine, men noen ganger si de har tolket feil.

Jeg må lytte til kroppen min som reagerer, men likevel si til den at vi ikke kan reagere på det den føler, for det kan ha konsekvenser vi ikke vil oppleve.

Jeg må si til hjertet mitt at det er ok å ha de følelsene, men det kan hende vi har tolket noe feil, eller at vi ikke kan handle etter de.

Det er jeg som bestemmer.

Det blir som om “jeg” er strømmen i maskineriet. Jeg velger hvem jeg lar gå fremover, skal bevege seg, utrykke seg eller fokus jeg vil ha. Men alle delene er like viktige, alle delene har et verdifult perspektiv som jeg må lytte til. Noen ganger er de delene programert riktig, andre ganger må de omprogrammeres. Det er det jeg som må gjøre noe med. Andre kan hjelpe meg med å se, være der med meg eller snakke meg igjennom ting. Men jeg må gjøre jobben.

Jeg tror på at hvis alle mennesker ble gode til dette, og utvikler sin empati vil vi alle få det bedre. I jula skal vi møte mange familiemedlemmer som kanskje trigger oss inn i å bli fylt med emosjoners slik at hjernen vår ikke klarer å tenke klart. Kanskje er du som meg og blir fylt av stress når så mye må gjøres og vi ikke har lyst til noe av det, men føler vi må.  Hva med å møte gamle mønstre med noe nytt?

Når noen i familien klager på alt mulig hele tiden, møt de med anerkjennelse. Hold inne kommentarene som ; Det er vel ikke så ille, det går nok bra, og nå synes jeg du er negativ. Ikke prøv å fiks deres problem. Anerkjenn følelsene deres, og sett ord på følelsen for dem. Si;

Er du litt stresset? Det skjønner jeg godt, det er jeg og.

Det forstår jeg godt du synes var kjedelig!

Så fælt at du opplevde det. Det skjønner jeg var kjipt for deg.

Snakk til det lille sårede barnet foran deg som har på en voksen-kostyme og gi de anerkjennelse for deres følelser. De vil ikke at du skal fikse dem, eller få dem ut av følelsen. De vil du skal lytte og anerkjenne dem der de er.

Det er det jeg vil andre skal gjøre med meg.

Du skal ikke redde alle fra å føle, du skal se dem når de er der, slik at de ikke føler det alene. Det er ikke din jobb å forandre andres følelser.

Klem Eira S. Iversen

Coach, lærer, forfatter

og foredragsholder