Hva gjør du når to deler av deg krangler?

Hei!

Jeg har godt dypt inn i observasjonsfasen av prosessen min jeg kaller: OAASE i sommer. Det har vært en drakamp i meg. Og jeg må si det er den værste tilstanden jeg veit om: Å stå på stedet hvil. I ukesvis, føles det som, har jeg sett verden gå fremover, uten meg. Folk som koser seg sammen med familie, og nyter midfullness state. Jeg er ikke en av de. Jeg har det ikke best når jeg står stille, jeg har det best når jeg er aktiv, kreativ og går fremover. Jeg elsker det. Derfor, det motsatte er å stå stille og være i “nuet”.

Det er også derfor den beste måten å få meg til å bli bevisst noe er å stoppe meg. Og denne gangen har det vært full stopp. Og jeg har ikke masse folk som lurer på hvordan jeg har det. Jeg tror det er litt slik med folk som meg, vi hjelper andre så mye at alle tror vi har det helt topp hele tiden. Det er ikke slik i det hele tatt. Jeg tror det er motsatt. Grunnen til at jeg er god til det jeg gjør, er fordi jeg har hatt det vondt, fordi jeg jobber hele tiden med meg selv. Fordi jeg vet at det er det som må til, hele tiden. Det er ikke over noen gang. Selv om jeg vet at det blir bedre og lettere. Mitt dilemma er at jeg er ikke en person som er god til å be om hjelp. Og jeg trenger også at de som jeg ber om hjelp skjønner hva jeg snakker om, og har tid, kunnskap og overskudd til å gjøre prosesser med meg. Løsningen for meg i denne runden er å gjøre det sammen med dere. Kanskje er det akkurat derfor ingenting annet har fungert denne sommeren.

Jeg observerer at jeg har to deler av meg som er på hver ende av skalaen. Det vil si at to personligheter av meg mener det stikk motsatte og drar i hver sin ende av tauet. Det sier seg selv at da kommer man ingen vei. Derfor er jeg veldig frustrert. Den ene vil fram, den andre vil være i ro. Dette kalles parts work, eller det å jobbe med en splitt i seg selv. Det første jeg gjør er å definere en av delene ved å observere det de forteller. Det er en del som ikke vil gjøre noe som helst. La oss kalle henne Passiva.

Dette er det Passiva forteller og sier til meg når jeg lar henne snakke:

Tankene; Det er ikke noe poeng, Hvorfor? Det er ikke noen grunn til å gjøre det, ingen trenger den inforen Eira, Det var slitsomt. Det er helt håpløst, ingenting nytter, hvorfor slutter du ikke, Det er absolutt ingen grunn til at du skal gjøre noe som helst, det er nyttesløst, det er fortapt. Du er ingen i denne verden. Ingen skjønner det du snakker om, alle synes det er teit.

Følelsene i kroppen er; Tung, det er en svart sky i magen, jeg klarer ikke trekke pusten, hjertet dunker, kjeven strammes, jeg har lyst til å rope.

Følelsene heter: håpløshet, sinne, ensomhet.

Jeg synker ned i den og lar den slippe til.

Bildene jeg ser, minnene mine som har gjort at jeg fortsatt har denne følelsen:

Jeg er 4-5 år gammel. Alle de voksne sitter å prater det er ingen som ser meg, jeg føler meg ensom. Jeg prøver på mange forskjellig måter å få kontakt, men det er ingen som ser meg eller gir meg det jeg trenger. De ser meg ikke, jeg føler det er håpløst. Ensomheten må bli. Det er ikke mulig å gjøre noe med det.

Kroppen reagerer på minnet og begynner å stramme magen, gjøre de samme bevegelsene som om jeg roper ut. Det kribler inne i hodet, jeg kan kjenne nye nervebaner dannes i hodet. Jeg får rykninger i kroppen, og i ansiktet. Det er cellene som rister av seg. Jeg lar kroppen få gjøre akkurat det den vil. Jeg kjenner tårene kommer også. Jeg er inne i fase nr 2: Aksept. Jeg aksepterer at jeg har en del av meg som tenker og føler dette. Jeg aksepterer at jeg har opplevd det slik.

I det jeg prosesserer dette, sier det ping på chatten og ei venninne begynner å prate med meg. For meg er det et tegn på at jeg fjernet en blokkering allerede, og begynner å dele med henne. For noen ting skal deles og kan ikke gjøres alene. Ved å prate med henne går jeg inn i fase nr 3: Anerkjennelse. Hun anerkjenner det som er vanskelig og sier slike ting som; Det forstår jeg godt er vanskelig, det er vondt ja. Etter jeg er ferdig med å snakke med henne anerkjenner jeg også det lille barnet i meg som har det vodnt. Jeg forteller henne at det er helt riktig å føle det hun føler ut i fra hva hun opplever. Jeg merker at følelsene slipper tak.

Jeg lar meg være i disse følelsene så lenge jeg trenger. Jeg går inn i det å anerkjenne behovene mine. Jeg ringer en venn, tar et bad, mediterer, leser en bok, spiser god mat, lar meg være i ro og legger meg tidlig. Jeg sier nei til et tilbud om vinkveld, jeg trenger ikke mer giftstoffer i kroppen nå. Jeg har opperert meg selv og trenger en uke i sykesenga. Dette er en del av anerkjennelsen. Det å anerkjenne mine behov. Og med dette er jeg også inne i fase 4: Svitj. Jeg bytter fokus, pleier meg selv slik at jeg går oppover spiralen.

Jeg merker at ved å gjøre det, stiger det opp en kraft i meg. Jeg setter grenser, jeg lar ikke andre trå over. Jeg sier i fra på en kraftfull og rolig måte. Jeg ser det sårer andre, men merker at jeg ikke forandrer grensen min. Jeg sier jeg forstår deres smerte, men at det likevel er slik grensen min er. Jeg forstår jeg river ned andres virkelighet ved å sette en grense, ved å fortelle om hvordan jeg vil ha det, hvordan min virkelighet er. Men jeg kjenner mer sterk og myk på en gang.

Kanskje har denne sommeren vært akkurat det jeg trenger, tenker jeg nå. Jeg merker jeg er klar for å gå over i neste fase 5: ekspansjon. Hva vil jeg at fremtidens relasjoner rundt meg skal se ut? Jeg begynner å definere hva jeg vil: For å kunne være en del av livet mitt, blir du nødt til å se min virkelighet. Prøve å forstå og sette deg inn i meg. Jeg har åpen dør, men jeg vet at det kan være vondt for deg å være med inn. Men jeg kan ikke noe annet lenger. Jeg er ferdig med å tråkke over meg selv for å skåne andre for sine egne følelser. Jeg tar vare på meg og tar ansvar for å fortelle deg om hvordan jeg ønsker å ha det. Vil du være med, nydelig, vil du ikke? Det er også greit.

Jeg tror ved å være tydlig på hva jeg vil og ønsker, vil jeg tiltrekke meg fler av de som også ønsker det. Men de som ikke klarer å leve så autentisk som jeg vil ha det, kommer til å ta avstand. Så ved å tre mer inn i det å være en talsperson for meg, sørger jeg også over de som ikke vil akseptere det. Men jeg kan stå i begge polaritetene. Ikke ballanse, men tåle begge på en gang. Ja takk, begge deler.

Klem

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach og dedikert selvutvikler <3

 

La oss slutte å forandre og heller lage noe nytt!

Hei!

Ofte føler jeg at jeg er fra en annen tid. At jeg kommer fra eldgamle tider med kunnskap som er glemt av de aller fleste og så ukjent at få ser eller forstår dens verdi. Jeg vet at mange har det slik. Og jeg tror vi er mange som bærer med oss nøkler til hvordan ting kan gjøres, men det passer ikke inn i systemet vi har i dag. For det er ikke mulig å gjøre ting på begge måtene. Jeg ser flere reaksjoner, og har vært dypt inne i dem selv.

  1. Protest mot det man ikke vil ha – Man oppfattes som sint og bitter på verden. Folk tar avstand og blir skremt fordi det men kommer med egentlig har andre underliggende årsaker som siver igjennom. Ikke at det å fortelle hva man ikke vil ha ikke er viktig, men ved å vie livet sitt til det man ikke vil ha, får man egentlig det man vil ha da? Vet man hva det man vil ha er?
  2. Man gir opp – Du har kanskje prøvd å bli hørt på 100 forskjellige måter og ingen av de fungerer og du har resignert. Gitt opp og går rundt som en ulykkelig zombie mens du ser alt rundt deg faller.
  3. Du må jo bare! – Du har funnet ut hva som fungerer og vier livet ditt til å forandre andre. Du kanskje kaller det å hjelpe, det er bare det at ingen vil ta imot din “hjelp”. Mest sannsynlig fordi de ikke vil ha den, fordi det er ikke de som trenger det. Det er du.

Jeg tror vi alle går inn i disse tre med gjevne mellomrom og det er utrolig frustrerende. Vi skulle så ønske at alle så det vi så, og var like gira som deg. Da kan vi få den anerkjennelsen vi ønsker. Men det fungerer ikke slik. Det er omvendt. Et gammelt ordtak kommer inn i tankene mine når jeg skriver dette: At man skal leve som et eksempel. Jeg tolker det ikke som om man da bare skal leve for andre, men i sin drøm, i sin sannhet, på sin måte, men med sin gnist og lage sine mirakler. Det er det som må skje FØRST. Da lytter folk. For noen ønsker å se beviser. Men de lytter ikke før du slutter å prøve å vise dem. For det handler ikke om dem i det hele tatt. Det handler om deg og ditt perspektiv. DU er her for å fortelle om ditt syn på ting. Ikke for at du har hele sannheten, men en bit av den. Og den er viktig. Men den må bli til, altså komme ut i verden. Som ord, bilder eller lys, lyd, farger og bevegelser. Din ide må bli kreert, dandert og levert ut i verden.

 

Vi har levd i en mannsverden lenge nok. Mange av oss blir ikke inspirert av å jobbe linjert, fra a til b så c. osv. Det er et system fult av dogmatisk tankegang: svart-hvitt tenkning, rett – galt og enten eller. Det er høy faktor av rasjonelle tanker, hendvisninger til forskning og historiebøkene og det som skjer rundt oss i verden i dag. Det er dette som er den partiarkiske måten å tenke på. Man hva vi hvis vi ikke fungerer slik da? Jeg forsår mer og mer hva jeg skal bidra med, og noe av det er det feminine perspektive på livet, den matriarkiske måten å leve på og tilnærme seg verden.

Men hva er egentlig den feminine tilnærmingen? Jo, den er ikke linjær, men sirkulær. Den dreier seg om at ting går i bølger, kommer tilbake og forståes på nytt. Det er ikke enten eller, men både og. Det er å leve i og med polariteter. Det er å utrykke seg kunstnerisk, har et evighetsperspektiv på ting, det handler om intuisjon, intensjon og ritualer og magi.

La meg forklare hvordan jeg fungerer. Jeg er ekstremt kreativ. Jeg har en million ideer som jeg hele tiden kaster opp i været over meg som en ball. Over meg svever det mange baller i sirkel, de venter på rette tid, modenhet og synkron med verden rundt meg. Jeg tenker ikke logisk og rasjonelt når jeg skal velge prosjekt, jeg leser verden rundt meg, føler, og ser leser hva som trengs, hva som er modent. Da faller ballene/ideene ned trakten og den blir smalere og smalere, og jeg blir mer og mer fokusert på oppgaven foran meg. Jeg vier all kreative kraft for å få akkurat den ferdig til perfksjon, før jeg slipper tak i den som i en fødsel. Den er ikke lenger min. Den er ute i verden, og lever sitt eget liv. Jeg har ikke lenger eiebehov eller meninger om det. Jeg har fokus på neste ball, jeg tolker føler og tuner meg inn på verden rundt meg, for så å ta imot neste modne ide jeg skal bringe til verden.

Jeg kan ikke ha rigide planer, jeg vil ikke ha lange møter for å snakke om alt som skal gjøres eller hva alle synes om alt. Jeg kan be om innspill, dine perspektiver, lese av det som trengs og hvilken sak som brenner. Da vokser behovet for akkurat det og da er det det som er i fokus. Jeg vil ikke velge, jeg vil ha motstridne følelser, valg og meninger. Og jeg kan gjøre alt på en gang. Stå i polariteten.

Min største frustrasjon er når jeg blir nødt til å forholde meg til andes kontrollbehov for å se om jeg gjør det jeg skal. Å bruke intuisjon, ha mange ideer eller være kreativ, er ikke samme som å være rørete eller rotete. Selv om jeg jobber med mange ting på en gang, har mange baller i luften kan jeg fortsatt levere i tide. Faktisk vil jeg tørre å påstå at ved å mulittaske/gjøre mange prosjekter på en gang fører til at jeg er enda mer effektiv enn hvis jeg bare hadde jobbet med en ting av gangen. Så må jeg vel bare innse at ikke alle anerkjenner den feminine måten å jobbe på enda. Så jeg blir nødt til å forholde med til begge systemer noen ganger. Men frustrasjonen rundt hvor tungvindt det er gjør at jeg kan miste motet og tenke at det ikke nytter. Da trekker jeg meg inn i min egen verden og min kreasjoner, og produserer en ting eller to. Så er jeg tilbake igjen. Tilbake til å gjøre det jeg er her for. Å gjøre det jeg vil og lage gi ut mitt perspektiv – ikke overtale, få godkjenning eller tillatelse til å gjøre det jeg ønsker.

For den viktigste som kan tro på meg – er meg.

Klem Eira

 

 

Å være følsom blandt murstein

Hei!

Jeg har vært på tur og møtt en gjeng mennesker som er som meg. Det å komme tilbake til verden og jobb hjemme er som å gå blandt murstein. Jeg skraper meg opp hele tiden, på faste hjørner av meninger, undertykte tanker og følelser, meg først, rett og galt, svart/hvitt og benektelse av virkeligheter. Jeg føler meg som en gullfisk i en glassbolle fylt med eddik.

Det finnes folk som føler mer enn andre. Som blir såret av ting som andre ikke forstår eller kan føle selv. Det som har tatt litt tid for meg er å forstå at de faktisk ikke føler det. De har laget et området, en boks om du vil, rundt seg som er helt avklart. De trenger ikke tenke reflektere eller undre seg over noe. De følger det de alltid har gjort og når de gjør det er verdens deres rolig og trygg. Den minste bevegelse i deres dogmatiske verden kan utløse sinne, benektelse og det mot meg. Da avviser de meg, holder seg borte en stund og slutter å snakke med meg.

Jeg er blitt en som speiler alt det undertrykte de har. En “Integrator” som tvinger de til å integrere, smelte sammen med det de har i underbevisstheten. Bli bevisst det ubevisste. Og det er jo ikke noe godt å være sammen med for de som har murt seg inne i boksen, så lenge du ikke elsker utvikling da. 🙂

Jeg er en INFJ. Introvert, intuitiv, følsom og avgjørelser står det for. Det er en av 16 personlighetstyper utviklet over årene fra Carl Jung og noen flere folk. Det var godt og litt trist å finne ut at jeg var den typen. Det ene er at jeg fikk satt ord på de tingene jeg føler, men det er også en ekstremt følsom type. Og det er få av de, så ofte blir det til at jeg føler meg anderledes og misforstått. Når jeg bruker perspekitvene mine, min følsomhet til å vise til perspektiver, belyse områder eller empati er det gull. Men når andre benekter at å være intuitiv og følsom er en styrke i det hele tatt kommer tvilen på om jeg føler rett med en gang.

Da jeg var på tur med 3 andre sensitive forsto jeg enda mer hvor viktig det er å føle inn i hverandre, spørre, tilpasse for alle, være og bruke empatien for hverandre. Alle skal ha det de trenger, alle skal ha det godt, alle skal få det de ønsker. Det er godt for meg når du har det godt. Det er vondt for meg når du ikke er autentisk, du lar meg såre deg og det er vondt for meg. SÅ kan jeg begynne å lure om det er mulig å ha relasjoner uten vonde følelser i. Og jeg må si at det tror jeg ikke. Men jeg tror jeg kan tåle de negative følelsene når jeg vet hva jeg skal gjøre, forklarer den andre, tune inn , fortelle om mine behov, og den andre gjør det samme. Så jeg trenger sensitive mennesker rundt meg. Men jeg trenger også de ekstroverte som fungerer som en buffer for meg i jobb sammenheng. Da kan de ta seg av den small talken jeg er allergisk mot. Det er også viktig å si at det å være følsom behøver ikke bety at jeg er et offer, selv om det også kan være tilfellet for noen. “Det å tørre å føle er noe av det sterkeste jeg veit om” står det på mitt visitt kort. Og jeg kjenner jeg fortsatt er enig i det.

For de som har meditert og kjent på “groupe mind” følelsen, der man kommuniserer uten ord. Der du føler den andres perspektiv i din egen kropp så dypt at du ikke trenger forklaringer, unskyldninger eller ord. Du vet hvorfor, fordi du føler det. Du vet hva du føler og trenger, du vet hva den andre føler å trenger, og du vet hva som kan fungere for begge. Og det finnes ikke nei, eller benektelse av den andres følelse eller opplevelse.

Noen ganger drømmer jeg meg bort til et sted der hvor det allerede er slik, og jeg ikke er en av de som skal lære bort dette. Men heldigvis er vi fler og vi kan møtes og kjenne på at det er sant. Det er det som er kuren for ensomheten og isolasjonen vi føler, tror jeg.

En forenklet utgave av testen finnes her. Husk at det bare antyder din personlighet, det er du som føler det som er riktig for deg. Alle har en funksjon, og alle bokstavene er styrker hvis de blir brukt i passe grad. Men mitt poeng er at logisk tenkning, de strukturerte og det å være realist har lenge vært egenskaper som har hatt større verdi enn den følsomme, kreative og intuitive. Dette håper jeg kan balanseres ut slik at realistene og de logiske tenkerne kan se verdien i det å være sensitiv.

Klem Eira

Takknemlighet for oppveksten min!

Hei!

Her om dagen da jeg kjørte hjem etter jobb ble jeg fylt av takknemlighet for min egen oppvekst. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært sint, lei meg og bitter i perioder i livet mitt. Det har føltes ut som om noe har blitt gjort feil. Som om den planen jeg la før jeg kom ned ikke fungerte i det hele tatt. Noe har gått galt, det skulle ikke være så vondt å leve her. Da jeg satt nede i en kjeller og ikke kunne gå, så jeg ikke meningen med det. Da jeg vurderte om jeg ville leve i det hele tatt, skjønnte jeg ikke at å være akkurat der er det somhar gitt meg mer kunnskap enn noe annet studie eller jobb har gjort. Jeg forstår hvorfor nå. Jeg ser at det var en grunn. Og jeg ser nytten av det.

NRK super ringte meg to dager på rad for å høre historien min. De skal ha en uke om psykisk helse på barnetv og trenger noen som har vært der som kan forklare og fortelle. Kanskje blir det ikke noe av, men kanskje blir det det. Jeg vet ikke enda, men uansett har det gitt meg enda en bekreftelse hvor viktig det er å fortelle om hvordan vi har hatt det. Fortelle historien vår. Ikke bare for å få sympati elelr at folk skal se hvor jævlig vi har hatt det, men fordi folk kan forstå seg selv bedre ut fra din fortelling. Kanskje vil du belyse noen punkter i deres fortelling som gjør at det blir enda mer bevissthet rundt det. Og kanskje vil du føle som meg at det gir deg mening med det som skjedde når du hjelper andre med den.

For hva ville jeg jobbet med hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg har hatt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke en mening med livet mitt en gang uten den oppveksten. Uten den erfaringen ville jeg ikke hatt så mye engasjement og passion for barns og voksnes psykiske helse! Uten den erfaringen ville jeg ikke hjulpet så mange, eller skrevet så mye. Hva i all verden skulle jeg skrevet om da? Uten så mye vondt hadde jeg ikke begynt å lete etter hvorfor folk gjør som de gjør, som utviklet min perspektivrikhet og kreativitet. Uten mine forsvarsmekaninsmer som slo inn og ikke ville tro på at menneskene rundt meg gjorde ting av onskap, ville jeg ikke forstått at bak en hver handlig ligger det en positiv intensjon, et eller annet de prøfer å få til for å lette sine egne følelser. At alle prøver å få det bedre og noen ganger, eller ofte, slår det feil ut. Det sårer istedet for å gjøre godt, fordi vi lever inne i vår egen boks og ikke forstår andre.

SÅ takk mamma og pappa. Takk for at det gikk som det gikk. For uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten min oppvekst ville jeg ikke vært i stand til å hjelpe så mange barn, unge og voksne med mine perspektiver.

Min oppvekst har gitt meg superkrefter. Hvilke superkrefter har det gitt deg? Hva ble du god på?

Klem Eira

Det går ikke “bra”, og det er greit.

Hei!

Her om dagen slo jeg leggen min. Ikke bare dultet borti noe i leggen, men skrapet skinnleggen. Jeg satt på gulvet for å trøste minsten. Hun sto i gangen og jeg en trapp opp til en mellomgang. Hun begynte å sette seg på mitt lår da jeg satt på huk. Og med det, seg jeg sakte ned et trappetrinn, med skinnleggen som demper mot metallkanten på trappetrinnet. Jeg ventet på smerten som jeg viste skulle komme i de sekundne det tar før nervene sender signalene om at noe er galt. Fy fader så inni granskauen så vondt! Lenge, hele dagen egentlig. Jeg kunne kjenne det dunke stikke og svi på leggen. Buksa klistret seg fast og jeg ble nødt tilå ta på plaster.

Dette får meg til å tenke på alle de gangene jeg har sagt til barn;

“Gikk det bra?”

For det går ikke an å svare ja på et slikt spørsmål med denne smerten i leggen. Hadde noen spurt meg om det hadde jeg ropt;

“NEI!! Ser det ut som om dette var bra? Eller om jeg har det bra?”

Eller den andre versjonen jeg hører voksne si til barn:

“Det gikk bra!”. Hadde et voksent menneske sagt det til meg, da jeg kjente leggen skrike ut i smerte slik at gåsehuden spratt over hele kroppen og øynene fylte seg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Hvorfor er vi så opptatt at alt skal være bra? For det er jo ikke alltid det! Og det må jo være greit! Det er helt normal reaksjon å gråte når men kjenner smerte. Det er helt naturlig å bli sint når man kjenner sine grenser blir tråkket over eller lei seg når man blir forlatt.

Hvorfor sier mange voksne det til barn? Er vi for opptatt til å ta tiden til å anerkjenne de følelsene barnet har? Er det for ubehagelig for oss å tune inn på følelsen? Er vi så redd for følelser at vi bare vil kjenne de gode ved å ikke tilate de vonde? Det jeg ser som et resulat er at barn undertrykker de vonde følelsene sine. De forteller meg med steinansikt at det gikk bra, før jeg får sagt noe som helst. Ved å ikke anerkjenne den følelsen de har, forteller vi dem (uten at DET er meningen vår) at de ikke føler riktig. At følelsene deres ikke stemmer. At de ikke kan stole på hva kroppen forteller dem. At kompasset deres til å finne ut det de liker, og det de ikke liker, ikke stemmer! At de ikke kan stole på det de føler! De må høre med andre for å finne ut hva de vil, noe som er tull.

Det er da jeg holder rundt dem og sier:

“Det er helt naturlig å føle smerte nå, det er en normal reaksjon på det du opplevde. Jeg forstår du er lei deg nå, det ville jeg også vært hadde jeg opplevd det samme som deg. ”

Så slipper de kanskje å overspille, underspille eller late som for å få det de trenger: Anerkjennelse for at de er slik de er.

Det er viktig at barn bevarer følelseskompasset sitt. Det er det som gjør at de kan drømme, velge og vite hvem de er.

 

Ps: Voksne er også som barn…. Har du en venn som alltid klager over ting, forteller om alt som er vondt og grusomt. Ikke kom med råd. Si: Ja det forstår jeg godt er vondt for deg.  Kanskje får de det de trenger; anerkjennelse for det de føler.

Klem Eira

Askepottsyndromet – Når hjelpsomhet er noe negativt for deg

Hei!

I det norske samfunnet er det spesielt to egenskaper som blir høyt verdsatt. Omsorg og hjelpsomhet. Slik jeg ser det er det spesielt kvinner som SKAL ha disse egenskapene.  Menn har nok også i mange år og generasjoner egentlig fått hjelpsomhet tredd nedover seg. Men det er et tykt mørkt skyggelag over disse to egentlige gode egenskapene. Og det er når det ikke er noe som GIR energi. Du kan bruke den egentlige positive egenskapen hjelpsomhet på en negativ måte. Er det mulig tenker du kanskje nå? Ja, det er det. La meg fortelle hva jeg tenker.

Det er mange som hjelper og hjelper andre fordi de føler de må. Det er slik de er oppdratt, de streber etter å bli likt, bli elsket og være snill og et godt menneske. Hva er så galt med det? Jo, Det er ikke ektefølt og derfor ikke energigivende, men tappende.

Hvis du hjelper noen fordi du skal ha noe tilbake. Eller har mennesker i livet ditt fordi du trenger dem til å hjelpe deg med akkurat det de kan, da er det ikke en god ting. Du har sikkert følt på det selv, de mennekene som gjør noe for deg og du kjenner i samme sekund at du ikke skulle bedt om den hjelpen, fordi nå står du i gjeld til dem. Dette er ikke en sunn og god form for hjelpsomhet.

Noen ganger brukes hjelpsomhet eller omsorg for å forandre noens humør. Alstå man er vandt med at det er din oppgave å holde alle i rommet stabile i humøret. At det er din jobb å gjøre andre glad igjen. Dette kan stamme fra fortiden din og din familiedynamikk. (Dette har jeg laget et gratiskurs om)

Noen ganger ser jeg mennesker som er stemplet som den hjelpsomme i familien. Og familien “bruker” dette mennesket til alt de trenger og det de ikke vil gjøre selv. Og personen som blir brukt gjør alle de tingene for å føle seg som et godt mennesket og føler seg slem og blir avvist hvis den ikke hjelper til. De har en kjernetro som : “Jeg må hjelpe andre for at de skal være glad i meg”. Dette er ikke en sunn form for hjelpsomhet.

Familiemedlemmene kan også ha den troen om at de liker å være den skurefilla som gjør alt. Dette kaller jeg Askepottsyndromet. Det som er ekstra vondt med dette syndromet er at Askepott selv ikke ser at det er dette som skjer. De tror at de må gjøre alt dette for å bli i familien, bli elsket, få kjærlighet osv. Og de bruker opp sin egen energi, de tappes sakte, men sikkert. De er eksperter på å ikke føle etter hva de trenger, og derfor er det også vanskelig å faktisk finne ut av hva det er de vil. De har kanskje den oppfattning at de ikke vil noe annet enn å hjelpe andre. Deres egen identitet er surret inn i andres behov og består av det. Ikke sine egene behov og grenser, som er det som er personen selv. De er slettet av andres behov. Jeg ser også at Askepott ofte blir sykepleier og er i omsorgsyrker. Og at det ikke er uvanlig for Askepott å bli syk for å få omsorg selv. Det er den enesete måten noen kan ta vare på DEM, tror deres ubevissthet.

Jeg vet mye om dette fordi jeg også har dette i meg. Og det tror jeg vi alle har i mindre og større grad. Men jeg ønsker å fortelle deg at det er mulig å komme ut av det. Det er mulig at:

Noen gjør noe for deg fordi det gir dem glede.

At noen er hos deg og elsker deg uten at du gjør noe som helst for dem.

At noen er din venn for de de liker deg, ikke fordi du skal gjøre noe for dem.

At noen er interessert i hva du vil gjøre.

At noen ønsker å hjelpe deg.

Da jeg var hovedfrivillig og fikk Teal Swan over til Norge var det denne kjernetroen som ble knust. Og det siste Teal sa til meg da jeg dro fra henne i tårer var:

“I will be your friend and you don’t have to do anything.”

Dette var et “mindblown” øyeblikk for meg. Et øyeblikk der en kjernetro knuses og jeg svever i et tomrom av forvirring. Jeg ELSKER når det skjer. Jeg elsker når jeg får andre til å føle det, og jeg elsker når jeg føler det. For da vet jeg at forandring har skjedd og jeg kan igjen VELGE hva jeg skal erstatte det med.

Så jeg tuner inn og kjenner etter om det er riktig for meg å hjelpe akkurat nå. Gir det meg glede? Kjennes det godt ut for MEG? For å hjelpe andre med en god intensjon og fra hjertet har ENORME store positive ringvirkninger for andre!

MINDBLOWN!?

PS: Et tegn på at det har skjedd er hvis du ikke skjønte noe av dette og må lese det en gang til 😉

Klem Eira

GRATISKURS: Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

Påsketilbud 3 stk pakketilbud!! Fjernhealing og/eller healingkrystaller!

Etter påsken vil prisen gå opp! Tilbudet varer 5 dager!

PÅSKETILBUD 1:

Fjernhealing: Intuitiv Arcturian Healing: 500kr

dreamstime_xl_14820724Jeg fjernhealer forskjellig til hver person jeg møter fordi de trenger forskjellige ting. Noen ganger er det mest fokus på å åpne chakraer, balansere dem å få de på riktig plass og med riktig størrelse. Andre ganger så jobber jeg mer med det jeg kaller energi «grid» som går på å få til en god flyt i energiene slik at du kan motta beskjeder og forsterke evnene dine. Jeg drar alltid sjelen din ned i jord og noen ganger finner jeg dine sjelsbiter og henter dem tilbake og trøster dine traumatiserte barn. Når healingen er betalt, finner vi en tid til deg. Du får en liten tilbakemelding på mail innen en uke. Ta det med ro uken etter healingen for å gi tid til integrering og drikk vann.

Vips: 91545 og si ifra at du har bestilt en time! eirasperspektiv@gmail.com eller:

Etter påsken vil prisen gå opp! 

PÅSKETILBUD 2: Velg 4 krystaller for 600 kr (+ porto 40kr)! 

Velg mellom disse: Antall igjen står i parantes. 

Mot stress (3 stk), Mot utmattethet (3stk), Mot ryggsmerter (4stk), Mot hodepine (4 stk), Mot hudproblemer (3stk), Mot tungsinn ( 4stk), Mot leddplager (5stk).

Shacral chakra (4stk), Åpning av 3.øyet (3stk), Krone chakra (5stk)

Devine feminine Gudinne energi (9 stk)

Trone engel (3stk), Erkeengel Michael ( 1stk), Kjerubel engel (7stk), Seraphim engel (1stk)

Harmonistein (1stk), Kjærlighetstein (2stk).

LES OM HVER KRYSTALL HER

Vips: 91545 og si ifra at du har bestilt! eirasperspektiv@gmail.com eller:

 

 

PÅSKEPAKKE 3: Pakke 1 og 2: Fjernhealing og krystaller til 1000kr (+ porto 40kr)!

Velg begge pakkene å få en fjernhealing OG 4 healingkrystaller hjem i posten.

 

Vips: 91545 og si ifra at du har bestilt! eirasperspektiv@gmail.com eller:

 

 

Klem Eira

 

OAASE viser hvor du er i prosessen!

Hei!

Som du sikkert vet har jeg laget et gratiskurs som handler om de forskjellige stegene man er i når man jobber seg igjennom skyggene i seg selv. Jeg har selv jobbet meg igjennom mine skygger bevisst siden jeg var 20 år og ikke kunne gå. Jeg famlet mye og følte mest på hvor håpløst det var. Det var som om det ikke var en ende. Jeg var nede i et sort hull følte jeg, blind kald og alene. Etter hvert har jeg fått fler og flere verktøy, og nå vet jeg at det er en prosess. Jeg får ikke mer enn jeg tåler og jeg vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg har også oppdaget at det er et system. Ja, det er en storm, og det nytter ikke å prøve å ta kontroll og stå med rette bein i båten. Da blir jeg dyttet over ende. Men hvis jeg ser for meg at jeg står på en båt i den stormen, med bøyde bein og konsentrert om å følge bevegelsene, da bli det enklere for meg.

OG nå som jeg også har et kompass: OAASE, vet jeg også hvor i stormen jeg befinner meg. Da vet jeg også hvilke verktøy jeg trenger til akkurat der jeg er. Det er en tid for alt. La meg forklare hva bokstavene står for.

  1. Observere: Dette er første fase hvor jeg observerer mine tanker, følelser og hendelser i livet mitt.
  2. Akseptere: Dette er andre fase hvor jeg trenger å akseptere det jeg har observert av meg selv.
  3. Anerkjenne: I denne fasen går jeg inn i å anerkjenne meg selv og det jeg føler. Jeg trøster meg og gir meg det jeg trenger.
  4. Svitsje: Når jeg er klar begynner jeg å bytte fokus. Jeg behøver ikke være lenger nede i mørket enn jeg trenger for å heale meg selv. Jeg finner frem alt som gjør meg glad.
  5. Ekspansjon: I denne fasen begynner jeg å utvide min bevissthet. Jeg drømmer, går fremover og evaluerer.

Ved å vite hvor jeg er i prosessen i mitt liv føler jeg meg litt mer i kontroll. Jeg tar imot det som skal jobbes med, gjør stegene som trengs for å heale det som har kommet opp. Det er en flytende prosess der jeg vet at noen ganger går jeg de tre første stegene om igjen og om igjen. Men da vet jeg at jeg skreller av lag for lag som i en løk. Og jeg vet at dette er en spiral som går oppover, hvor sidene av spiralen her de samme temaene.

Jeg vet det ikke er lett. Livet kan være vanskelig, men også veldig godt. Og hvor lenger ned jeg går, hvor lenger opp går jeg. OAASE er en måte å leve på som fungerer for meg.

Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg om disse temaene. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

 

Klem Eira

Kompliment eller fornærmelse?

Hei!

Det forundrer meg stadig hvordan voksne mennesker gir komplementer. Det er rett og slett ikke en bra ting noen ganger. La meg forklare. Det finnes komplimenter som styrker din selvfølelse. Disse komplimentene går på din verdi som menneske. De er på indre ting i deg og det du er. Det er disse komplimentene vi bør gi flest av:

Du er så god til å ta vare på andre. Du er så kreativ! Jeg elsker at du hjelper andre og bryr deg om andre på den måten. Jeg setter så pris på at du bryr deg om meg og sier det til meg. Jeg kjenner du ser meg og lytter til meg når vi prater sammen. Det er så godt for meg. Du er en god venn. Du er en god mamma, pappa eller venn.

De komplimentene som går på selvtilliten er på ytre ting og de forsvinner like fort som de kom. Man blir avhengi av å få nye hele tiden for å opprettholde den gode følelsen. Rett og slett fordi de går på noe du har gjort, prestasjoner og noe du har kjøpt deg f.eks. Disse komplimentene skaper en forventing du må leve opp til. Jeg hadde et menneske i livet mitt som alltid kommenterte det jeg hadde på meg. Det var utrolig slitsomt!  Selv om det kunne være hyggelig når det ble sagt, var det mer tanker om når ikke noe ble sagt. Da komplimentene ikke kom ble det som en bekreftelse på at det jeg da hadde på meg ikke var noe fint. Det samme med hvis man legger ut et bilde på facebook og får mange likes, da føler jeg meg super og tenker at det jeg har gjort er veldig bra. Så neste dag, prøver jeg ut noe annet og får ingen. Da er ikke det noe bra da, og selvtilliten går rett ned igjen. Det er her de unge opplever press ved å måtte prestere perfekthet hele tiden. Og selv om jeg ikke er ungdom, må jeg si jeg legger merke til det samme hos meg.

Det værste jeg vet om er komplementer som ikke er noe hyggelig i det hele tatt. Når en person sier slike ting er det et stikk av fornermelse som kommer. De forteller om en fordom de hadde og forteller at den ikke ble sann. Hva i all verden, tenker jeg. Voksne mennesker som forteller om at de regnet med at jeg skulle feile, men jeg overrasket dem ved å klare det likevel. DET ER IKKE ET KOMPLEMENT! De er ikke hyggelig mot andre mennesker da. De forteller egentlig om noe de bare skulle TENKT og ikke sagt. De skulle da forundret seg over at de dømmer folk på den måten og tatt lærdom av at de tok feil. Det er ikke et komplement for meg hvis din fordom ikke ble sann. Det forteller egentlig mer om deg enn om meg.

Det var dagens lille klare tale! 🙂 Har du opplevd noe liknende?

Har du lyst å bli mer bevisst dine tanker og følelser? Meld deg på mitt gratiskurs her! 

Klem Eira <3

Er det ikke rart?

Hei

Tanker rundt “Velg de som velger deg” surrer rundt i hodet mitt om dagen.

Er det ikke rart hvordan vi trakter etter de som ikke kan gi oss det vi trenger. Dette katt og mus fenomenet, hva er det med avvisning som kan føles så tiltrekkende?

Dette gjelder ikke bare kjæreste forhold, men venner også selvfølgelig. Det er som om vi går inn i en modus hvor vi skal overbevise de om at vi er bra nok. Om at vi er verdt å elske. Hvis jeg bare kan vise at jeg er elskverdig, DA vil jeg kjenne med verdifull og elsket. Alt dette stammer fra da vi var små barn som ville blir sett av mor og far.

Mamma fortalte meg en gang en sammenlikning om dette som satt seg i hodet mitt. Hun forklarte det som om et menneske kan gi meg en liten flik av et vakkert teppe, full av farger og nydelige mønstre. Og man vil ha hele teppet, og drar og drar i denne fliken, dette hjørnet som er så vakkert. Man vil ha hele teppet og la det omfavne deg og man fantaserer at det kommer til å bli fantastisk! Det er bare det at det er ikke noe mer enn det hjørnet som er vakkert. Personen har samlet alt det gode i det hjørnet og resten av teppet er svart. Det er ikke noe mer å hente. De kan ikke gi deg det du trenger. Og i bunn og grunn har de ikke noe å gi og de har ikke valgt deg. Du har valgt dem som en refleksjon av noe du har inne i deg som ikke føler seg verdig og elsket.

Så vi jager disse bitene av oss for å hjelpe oss til å se det og elske oss selv. Og i mellomtiden står de som faktisk er klar for å elske oss, kanskje rolig bak oss og venter. Kanskje føles det ikke ut som verdens mest spennende jakt oppdrag, men der er trygghet, ro og fredfullhet og kjærlighet.  Dyp tilhørighet.

Så slutt og jakte etter de som ikke vil!

Velg og sats på de som også velger deg.

Klem Eira

Mine drømmer for året 2018!

Hei alle sammen og godt nytt år!

Nytt år, nye muligheter! Det er et eller annet med følelsen av å slippe tak i det gamle, reflektere litt, sørge, sukke og puste, så se fremover på dette nye året. Jeg må indrømme, ifjor var det ikke en lett følelse jeg hadde for 2017. Jeg visste det kom til å være mye utviklig, mye ego død og vekk med alt vi ikke trenger. Det

året som har vært var fylt med hint også, hint om hva 2018 vil bli mer av.

Jeg kan kjenne gleden og lettheten rundt 2018. Det begynte for noen dager siden. En glede som spredte seg i mellomgulvet. Fylt av positive forventninger. Jeg føler det blir et år hvor vi kan dyrke det vi har så vidt begynt på nå. Jeg ser spessielt mnd før sommeren som lyse, og jeg ser et eller annet skje på høsten i 2018, det vises som et lysglimt i kalenderen min.

Dette er listen jeg drømmer om skal skje i 2018.

  • Holde flere foredrag og ha alene ansvar for SMART utviklingsarbeidet på en skole.
  • Skrive en fagbok om Klassemiljø.
  • Skrive og få antatt en barnebok på et større forlag.
  • Få et 3.barn
  • Få plass over garasjen til cosching, veileding og terapi for klienter.
  • En dag i uka til alternativt arbeid
  • Føle meg som en del av et team på jobb
  • Holdt et selvutviklingskurs for hodet, hjertet og kroppen. Om tankene, følelsene og de fysiske signalene og om hvordan kommunisere med de delene.
  • Lage meditasjoner med mannen min.
  • Ha 1500 likes på Eiras perspektiv
  • 500 på epost liste.
  • Kunne lage flere vegeterretter
  • Lære ungene å står på ski, skøyter og sykkle.
  • Reise på hytta i Nordland og en tur til utlandet med familien.
  • Være på workshop med Teal, og klemme alle sammen.
  • Trene litt mer.

Hva er din liste?

Så hva gjør man for å få manifistert sine drømmer? Man tørr å drømme! Man lever seg inn i historien til følelsene kommer i kroppen. Når hjertet, tankene og kroppen samarbeider om å drømme blir den til sannhet. Når drømmen er laget, begynner man å gå mot det. Du setter deg om delmål og enda mindre delmål, og så begynner du å GÅ. Ikke evaluer deg, ikke kritiser deg, bare gå. Det er det som fungerer. Etter noen måneder, kan man se tilbake å spørre seg selv; Har noe forandret seg? Svaret er så og si alltid ja.

Det er en ting som fungerer og det er å være målrettet mot en drøm! Men ikke glem, drømmer kan forandre seg, så følg med om drømmen forblir det samme eller om du må evaluere litt underveis!

Stor nyttårsklem Eira

 

Mine drømmer for 2017, ble de oppfylt?

Hei!

For et år! Jeg vet det er fler som meg som slikker sine sår og arr i romjulen. For dette året har virkelig latt meg forstå og utvikle og integrere noen gamle mønster og troer. Jeg har kommet inn til en av mine kjernetroer. “Jeg er usynlig”. Jeg har forstått hvor mye av min femininitet har blitt undertrykt. Og den har blomstret. På godt og vondt. For det er ikke alltid godt å elske mange samtidig. Ihvertfall ikke når de ikke husker det samme som deg fra andre liv. De kan ikke basere sine følelser på det som har vært for de husker det ikke. Bare det å ta inn at alt foregår i meg og ikke dem har vært en terskel å komme over i år. Jeg har anerkjent kvinnen i meg. Jeg har anerkjent sexualiteten, sensualiteten og kroppen min i mye større grad enn før. Jeg har pyntet meg mer, sminket meg mer, anerkjent at jeg elsker kjoler og sko. Jeg har tatt hensyn til hva jeg serverer kroppen min, hva jeg føler og tenker mye mer. Jeg har forstått at jeg vil bli sett. For det motsatte av kjernetroen er det man ønsker i livet. Jeg har forstått at jeg har mange av de tingene jeg har ønsket meg, jeg var bare ikke istand til å føle det. Den nærheten når jeg kjenner en annens puls, de ser meg inn i øynene, jeg kjenner varmen deres, er utrolig viktig for meg. Jeg vil ha det med fler enn en. Uten at det er kjæreste, men med venner, og mine barn selvfølgelig. Jeg følger mine behov på en helt annen måte enn før. Det er min rettesnor. Mitt kompass.

Jeg har også dykket ned i den kjernetroen før “Jeg er usynlig”, og det er det som handler om å ha verdi. Jeg ser og tror på at jeg har verdi, for meg og for andre. Jeg føler jeg har noe å gi til andre som kan hjelpe dem i deres liv. Det betyr at jeg også har hatt noen konfrontasjoner i år. Der jeg har satt ned foten og fortalt at jeg har verdi og at de må gi den samme energien tilbake som jeg gir. Jeg vil ha anerkjennelse for det jeg gjør. Og jeg kan ha verdi uten at jeg er bedre enn andre. For det tror jeg ikke. Jeg tror alle har verdi, jeg også. Jeg har lest mitt gamle blogginnlegg fra desember i fjor. Har jeg nådd mine drømmer tro? Og hva skal jeg føre videre til neste år?

Mine drømmer for 2017:

Få et 3.barn – Det har ikke skjedd. Men jeg forstår hvorfor. Jeg må være mer komfortabel med deler av meg som har vært undertrykt. Spesielt kvinneligheten. Kanskje er jeg mer klar nå? Jeg overfører denne til neste år.

Flytte til en plass som har muligheter for å ta imot klienter- Det har ikke skjedd at vi har flyttet. MEN vi har startet å bygge garasje med plass til meg i et rom over. Og vi har en avtale i huset om at jeg har noen dager som er mine på kveldstid.

1000 likes på siden- I skrivende stund er jeg på 960! Vil si den er ganske nærme 🙂

Ha stand på en alternativmesse – Ja det har jeg hatt! Det ble bare en, men veldig moro.

Fått 200 på epostlisten min- I skrivende stund har jeg 162, så litt flere trenger jeg. Da overfører jeg denne til neste år!

Vært på flere turer med familien min – Ja, vi var på en tur til Danmark.

Lært meg å lage mer vegtarmat – Ja, syneds det er flere alternativer jeg kan nå.

Gitt ut en bok til og antatt av et forlag på en barnebok- Ja! Ferdig med SMART oppvekst 4 boken med arbeidshetet til! Men ikke barnebøkene, men jeg har planlagt to stk! Jeg overfører denne til neste år.

Workshop med Teal Swan – Nei, det fikk jeg ikke til i år. Det fordi jeg tok hensyn til meg selv og at jeg ikke vil reise alene. Jeg overfører denne også til neste år.

Laget et nettkurs- Jeg har laget det nesten ferdig! Denne overføres!

Hatt en workshop med min. 20 folk- Nei, overføres til 2018

Lage healing/meditasjon sirkel i Tønsberg – Nei, men er det et jeg vil? Kanskje det holder med å gjøre det på nett.

Jeg ser at jeg har begynt på mange av de, og noen har løst seg på et annet vis enn jeg tenkte. Det er jo typisk. HVORDAN jeg kommer meg dit har alltid flere muligheter enn jeg klarer å drømme om.

Se tilbake på ditt eget 2017. Ble det slik du hadde tenkt?

Jeg gleder meg til å lage ny liste over hva jeg ønsker skal skje i 2018.

Klem Eira

Når er positivt fokus BRA og når er det IKKE bra?

Hei!

I går snakket jeg litt om “love and light” kulturen i det alternative miljøet. Men dette miljøet eller fokuset er i akademia verden også. Der heter det positivt fokus og noen dør bare man sier det, mens andre jubler!

The law of atraction og The secret tok verden med storm. Og det er fantastisk, det er bare det at jeg føler de bare forteller innledingen av hele fortellingen, og bare en side av saken. På den måten har det ført til at mange sitter med en følelse av at de ikke kan verken føle negative følelser og heller ikke tanker. De kan sitte i bilen og tvinge seg til å tenke positivt, men det de faktisk gjør er å undertrykke deler av seg selv.

MEN det er absolutt en viktig ting å kunne tenke positivt og ta på seg de brillene. Verden blir virkelig snudd på hodet da du klarer det. Og med fyker inn i en lang opptur og det er fantstisk! Man forstår og føler at man ikke er hjelpesløs i dette 3d systemet og man føler man har makt over seg selv. Man kjenner virkelig fri vilje på kroppen og i livet sitt. Det er virkelig de første stegene i oppvåkningen! Teal Swan kaller det Spiritualitet 101. Hun har en video på youtube om det som det virkelig er verdt å sjekke ut. MANGE lager store bedrifter rundt dette her og man får resultater. Spesielt hvis man tar med en steg for steg modell for å nå drømmene og målene sine. Jeg vet mye om dette fordi jeg har skrevet 4 bøker om det. To arbeidsbøker og to teori/fortelling bøker om å snu fokus, drømme, og gå veien mot målet sitt. MEn dette er for lærere og de som jobber med barn. Det kan du sjekke ut hvis du vil på www.smartoppvekst.no Jeg har også utdanning i veiledning, coaching og 5d modellen til AI. (Appreciative inquiry (AI) er en model for analyse, beslutningstaking og endringsstrategier, særlig innen organisasjoner og selskaper. Den ble utviklet ved Case Western Reserve Universitys avdeling for organisatorisk atferd, etter en artikkel i 1987 av David Cooperrider og Suresh Srivastva. Wiki)

Så 3d verden er virklig med på dette første steget i oppvåkningen, og de er på vei til å legge følelser som en viktig del med. Det er dette jeg er med på å utvikle i skolen gjennom smartoppvekst.no. Men da uten de ordene jeg bruker i denne bloggen. Selv om alt handler om å bli lykkelig å få et godt liv. Det er vel egentlig det samme om man har tro på det spirituelle eller om man har håp for fremtiden sin.

Men hvis vi skal gå videre i den spirituelle utviklingen må vi inn i ting som vitenskapen ikke helt kan bevise og se enda. Og det er helt greit for meg, jeg behøver ikke beviser, for jeg er mitt bevis. Så når man går videre fra å oppleve at positivt fokus virker, da tar man et steg videre. For neste steg blir å ta med det inn i den ubevisste verden din. For den er også en del av deg. Kanskje større del av deg enn det du vet. Og den vises også i verden rundt deg. og det er derfor det er viktig å bruke forståelsen din, bevistheten din som du har forstått, ned inn i din underbevissthet.

Det heter shaddowwork. Eller å jobbe med dine (ikke ditt, det er fler) indre barn. Jobbe med følelser, hente sjelsbiter, integrere osv. Det er mange ord på mye av det samme. Jeg merker at ord byttes ut, akkurat som i akademia/forskning/teori, blir de alternative ordene negativt ladet etterhvert og man bytter det ut for å bli mer konkret eller vise et annet perspektiv.

Jeget, selvet og egoet blir brukt omhverandre.

Sjelsbiter, fragmenter og indrebarn  blir brukt omhverandre.

Frekvenser, energier og dimmensjoner blir brukt omhverandre.

Ånder, spøkelser, energier, avtrykk i fortiden blir brukt omhverandre.

Noen liker ordet spirituell, andre bruker åndelig eller alternativ.

Noen sier Gud, Kilden eller Altet. Andre vil ikke definere det og sier bare Universet eller opprinnelsen.

Så positivt fokus er en fantastisk ting. Men ikke når man bruker det for å undertrykke det negative i en. Da er det tid for å føle seg gjennom det vonde. For det hjelper ikke å glasere en hundelort med glasur. Det vil fortsatt lukte vondt!

Hvis jeg skal forenkle dette:

Første steg i oppvåkningen er å oppdage at man kan styre sitt fokus.

Andre steg er å dykke ned i det vonde med viten om at du kan styre deg ut av det også.

Tredje steg er å følge bølgene under deg, følge prosessene og være bevisst hele tiden. Som om du står på en båt i storm med sjøbein. Som om du surfer på bølgene i stormen. Du har kontroll og følger bevegelsene og har ingen motstand mot det ene eller det andre.

 

Så bruk positivt fokus for å bevisst styre deg videre, ikke for å undertrykke <3

Klem Eira

 

 

 

Oppvåkningen er ikke bare “love and light.”

Hei!

Jeg har alldri vært en del av noe spirituelt miljø. Jeg husker fra tidlig at jeg var veldig opptatt av den andre siden, ånder, energier og andre liv, siden jeg alltid har husket mange. Derfor har jeg også alltid trodd på reinkarnasjon som en helt naturlig del av livet mitt. Men min spirituelle verden har foregått inne i meg og mellom meg og andre. Jeg har alltid kunnet føle mer og kjenne inn i andre, se bilder andre har i hodet, og høre deres tanker.  Jeg husker godt da jeg oppdaget at ikke alle kunne gjøre det. Det forklarte også hvorfor de ikke tok hensyn til det jeg følte og tenkte. De kunne jo ikke vite at jeg følte å tenkte det. Jeg husker også da jeg bestemte meg for å leve. Virkelig leve OG bli lykkelig! Det må være punktet hvor jeg virkelig bandt meg til livet og lykken. Ikke visste jeg at for å bli lykkelig må alt ut fra skyggene. Og da mener jeg ALT.

Man må føle alt

være bevisst alt

Ikke ha motstand

La alt flyte gjennom

La alt lyses opp

La alt som er glemt bli husket

anerkjenne, akseptere, føle, føle og føle

Føle uten motstand

For Universet er det ingen favoritt følelse. Det er ikke noen merkelapper på følelsene. De bare er noe som skal bli bevisst. For oppgaven min her, ihvertfall denne gangen, er å være like bevisst i kropp som jeg er som mitt høyere jeg.

Desverre, vil jeg si, har det alternative miljøet blitt preget av tanker om at det bare skal være “love and light”. OG at man ikke er veldig spirituell hvis man føler negative følelser. Når det egentlig handler om bevissthet. Altså at man styrer hva man fokuserer på. Hvilken kikkert man bruker. Det er det man opplever først. At man kan styre bevistheten sin! Det betyr du kan bestemme hva du ser, og derfor det man føler. MEN når man mestrer det kommer man til neste steg. Det å forstå hva som lurer i skyggene i deg. Finne de stedene og lyse opp med bevisstheten din. Og det er det største arbeidet med å våkne opp.

Så i dag vil jeg si til deg. Bruker du positivt fokus for å rømme fra det negative går du glipp av neste steg i utviklingen din. Jeg tror vi i Skandinavia er spessielt dårlige på en ting. Føle. Og det å fortelle om det.

Hvis noen føler negative følelser trenger man ikke nødvendigvis å komme ut av det. Det er ok for meg å føle det negative. Jeg takler det fint. Jeg trenger ikke å gå ut av følelsen. Jeg er tålmodig med den og gir den den anerkjennelsen og tiden den behøver. I jula har det vært tiltak som:

Gode filmer

Legge seg tidlig

Varme bad

Meditere

Scanne kroppen

Følge med på ting jeg sier og gjør

Legge merke til tankene mine – hva sier den som prater i meg nå?

Tatt på ullsokker

Hatt på joggedress

Ikke sminket meg

Si nei til det jeg ikke vil

Å føle er ikke svakt, farlig eller noe man skal stenge inne eller avlede seg selv fra.

Det er gull der nede. La sjelen din vise deg hva du har glemt av skatter. La det undertrykte komme til overflaten. Det er motstanden mot å føle det vonde, som er vondest.

Klem Eira

Jeg klatrer oppover følelsestigen

Hei

Jeg er på vei oppover en kjente stigen.  Den kjente følelsestigen. Jeg har vært nederst, blitt syk, og nå klatrer jeg sakte og sikkert opp igjen. Det er slik jeg lever. Og jeg har levd slik i over ti år. Mer og mer bevisst er jeg hva som skjer, og hva jeg trenger. Det som er andeledes er at jeg nå forteller om hva som skjer. Jeg merker det er et system. Og det er kjent for meg, veldig kjent.

Jeg legger merke til at folk kommer med gode råd og vil hjelpe meg når jeg utrykker at jeg har det vanskelig. Det er hyggelig å kjenne at folk bryr seg. Men jeg trenger ikke å bli fikset. Jeg trenger ikke løsninger på å ikke være der jeg er nå. Jeg lever i ett med følelsene mine og følger dem, jeg vil ikek vekk fra dem. Jeg vil gjennom. Jeg vil gjennomføle det. Jeg er ok med å føle det jeg føler nå. Jeg observerer deler av meg krangle med andre deler av meg. Jeg skriver ned fra deres perspektiv. Finner den delen som krangler med den delen og finner felles platform for dem. Og så integrerer de som en del av meg. Jeg blir større, jeg blir mer av meg. Mer av sjelen min er nå inne i kroppen min og bevisst det som skjer. Neste gang er det en større del av meg som observerer meg, skriver ned og lytter.

 

De siste årene har en del av min prosess vært å dele det på disse sidene. Jeg har stor glede av det. Men jeg har også motstand. Jeg blir kvalm av min egen selvopptatthet over min egen prosess og ønske om å dele det. Noe i meg sier; Akkurat som om du vet løsningen? Hvem er det du tror du er?

Jeg hørte på denne stemmen i mange år. Den hadde rett. Ingen burde høre på meg. Den bunner ut i min innerste core belief, eller kjernetro på norsk. “Jeg er usynlig”. Men jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil dele, jeg vil hjelpe jeg vil synes. For jeg har noe å si. Jeg tror jeg kan hjelpe. For jeg har hjulpet meg. Og jeg var en “lost case”. Og jeg har gjort det alene. Ingen har kunnet følge meg i denne prosessen, fordi den har vært min. Det har skjedd ting hele tiden som de rundt meg ikke har vært med på. De har hatt sine veier, sine ting de har vært opptatt av. Og de har lyttet til meg, og gitt meg støtte. Men jeg kan føle de ikke har forstått alt, eller kommet med store løsninger for meg. Men det er ikke slik jeg har jobbet i mitt liv. Jeg har funnet ut ting utifra hva som er rett for meg. Jeg har plukket de puslespillbiter som har passet inn i mitt puslespill. Så hvordan skal andre vite hva som passer inn i mitt puslespill? Nei, akkurat som jeg ikke kan vite hva som passer inn i ditt. Jeg kan til og med snakke om en brikke jeg fant, men du vil ikke ha den, men du finner en annen utifra det jeg snakker om. Så jeg har ikke en løsning. Jeg har mange. Og det er ingen rask løsning, eller quick fix.

Men jeg ser et mønster. En bølge om du vil. Den følger et mønster selv om den noen ganger er brattere, bredere, mykere eller stormfull, ser jeg den går fra A til B til C osv. Det er dette jeg lager et kurs om. For det er for gøy til å holde for meg selv!

Merker du jeg nå er cirka midt på stigen? Nå er det like før jeg begynner å produsere nye ting. Jeg skal bare sitte litt i det gule på følelsestingen først.

Klem Eira