Takknemlighet for oppveksten min!

Hei!

Her om dagen da jeg kjørte hjem etter jobb ble jeg fylt av takknemlighet for min egen oppvekst. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært sint, lei meg og bitter i perioder i livet mitt. Det har føltes ut som om noe har blitt gjort feil. Som om den planen jeg la før jeg kom ned ikke fungerte i det hele tatt. Noe har gått galt, det skulle ikke være så vondt å leve her. Da jeg satt nede i en kjeller og ikke kunne gå, så jeg ikke meningen med det. Da jeg vurderte om jeg ville leve i det hele tatt, skjønnte jeg ikke at å være akkurat der er det somhar gitt meg mer kunnskap enn noe annet studie eller jobb har gjort. Jeg forstår hvorfor nå. Jeg ser at det var en grunn. Og jeg ser nytten av det.

NRK super ringte meg to dager på rad for å høre historien min. De skal ha en uke om psykisk helse på barnetv og trenger noen som har vært der som kan forklare og fortelle. Kanskje blir det ikke noe av, men kanskje blir det det. Jeg vet ikke enda, men uansett har det gitt meg enda en bekreftelse hvor viktig det er å fortelle om hvordan vi har hatt det. Fortelle historien vår. Ikke bare for å få sympati elelr at folk skal se hvor jævlig vi har hatt det, men fordi folk kan forstå seg selv bedre ut fra din fortelling. Kanskje vil du belyse noen punkter i deres fortelling som gjør at det blir enda mer bevissthet rundt det. Og kanskje vil du føle som meg at det gir deg mening med det som skjedde når du hjelper andre med den.

For hva ville jeg jobbet med hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg har hatt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke en mening med livet mitt en gang uten den oppveksten. Uten den erfaringen ville jeg ikke hatt så mye engasjement og passion for barns og voksnes psykiske helse! Uten den erfaringen ville jeg ikke hjulpet så mange, eller skrevet så mye. Hva i all verden skulle jeg skrevet om da? Uten så mye vondt hadde jeg ikke begynt å lete etter hvorfor folk gjør som de gjør, som utviklet min perspektivrikhet og kreativitet. Uten mine forsvarsmekaninsmer som slo inn og ikke ville tro på at menneskene rundt meg gjorde ting av onskap, ville jeg ikke forstått at bak en hver handlig ligger det en positiv intensjon, et eller annet de prøfer å få til for å lette sine egne følelser. At alle prøver å få det bedre og noen ganger, eller ofte, slår det feil ut. Det sårer istedet for å gjøre godt, fordi vi lever inne i vår egen boks og ikke forstår andre.

SÅ takk mamma og pappa. Takk for at det gikk som det gikk. For uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten min oppvekst ville jeg ikke vært i stand til å hjelpe så mange barn, unge og voksne med mine perspektiver.

Min oppvekst har gitt meg superkrefter. Hvilke superkrefter har det gitt deg? Hva ble du god på?

Klem Eira

På tide å ta ego tilbake igjen!

Hei

Jeg har etter en liten tung periode fått tak i det jeg lyste opp ved å gå ned i de skyggene jeg har vært i de siste ukene. Det er alltid slik. Jeg er på topp, plukker opp noen gamle følelser, et mønster jeg ser ikke er gunstig lenger. Jeg overgir meg til fortiden. Synker ned i det, reiser i tid, ordener opp, gir meg det jeg manglet, og integrerer lille Eira som var fast i fortid. Så kommer premien. En ny innsikt. Noe som lå i skyggene, i mørket som jeg nå har lyst opp. Og denne gangen: Noe stort.

Jeg har lenge jobbet med ego, overgi meg, slippe tak. Og tilslutt merket jeg at ego forsvant i så stor grad at jeg merket at jeg manglet. Jeg kunne gå lenge uten meninger, tanker og så merket jeg at når jeg ikke har så mye ego går jeg rundt som en kanal. En kanal for alt og alle andre som vil si noe. Ånder, guider, andre menneskers følelser, høyere meg og andre bare gikk inn og ut av meg. Når jeg går i en slik tilstand blir jeg veldig ikke tilstede. Jeg klarte ikke holde fokus, huske ting, gjøre noe, være kreativ og aller viktigst; jeg mistet tro på meg, for jeg var ikke der.

Det var på tide å ta tilbake ego. Eira måtte inn igjen. Men nå, en integrert Eira. Et ego som har vokset opp og ikke er så splittet i fortidens traumer lenger.

Snapchat-47009207Ego er ikke en negativ ting. Ego er nødvendig for å leve, for å være kreativ og lage, produsere og å delta. For det er jo derfor jeg er her. For å hjelpe menneskeheten. Det er derfor alle er her. Men først og fremst må det skje inne i meg. Krigen inne i meg må avta for at det skal speiles noe annet i verden rundt meg. Og med et sunt ego betyr det å ha tydelige grenser for hva jeg tillater. Hvordan jeg ønsker å ha det, hva jeg trenger fra andre og meg selv. Å møte verden med et sunt ego betyr å være vennlig, tro det beste, men ikke være naiv, ha håp, ha retning, tro på seg selv og andre. Gå inn i meg hvis det skjer noe rundt som jeg kjenner ikke er greit og si ifra på en god måte. Tåle andre og tåle seg selv, tåle å føle og følge livets svingninger. Og å være bevisst alt sammen. For jeg er ikke her for å ikke delta. Jeg må delta for å forandre verden. Jeg må være i den. Og for å klare å være i den må jeg være trygg på den jeg er, var og hva andre er. Jeg må være klar over hva som er mitt, ditt og guider, og også være klar over at in the end, alt er meg likevel. Så jeg må forholde meg til det. Da trenger jeg meg. Mitt lille unike perspektiv må være klart, men ikke perfekt og fast. Alltid i utvikling og bevegelse og med en bevissthet i det som foregår.Først må man bryte ned ego, så integrere ego, så ta ego inn igjen. Alt går i bølger. Gjør du for  mye med det ene, slutt og gjør noe annet. Slik er det med alt. For mye av poenget, er å kunne flyte med bevegelsene – UTEN motstand mot det.

Også må jeg ha action. Og for å ha action må jeg ha ego.

Jeg dro derfor inn ego igjen i en meditasjon, og hun fylte meg med en målrettethet jeg har savnet. Dagen etter begynte jeg å lage kurs!

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Klem Eira

 

 

Øynene er inngangsporten til sjelen

Hei,

Det har alltid fasinert meg at mennesker har forskjellig kroppsspråk. Når jeg sitter å lytter til noen og de plutselig krysser armene, beina og ser vekk sier det mye om dem og også om spørsmålet jeg stilte. Kanskje jeg var for direkte, pågående eller avslørende? Noen ganger sitter spørsmålene og responsen min slik at personen foran meg slipper armene ned til siden, ser meg i øynene og lener seg mot meg. Det kjenner jeg som en seier. Et menneske som er åpent og sårbart er noe av det vakreste jeg veit om.

 

Da jeg gikk på ungdomskolen var nok min forsvarsmur aller størst, og mitt kroppsspråk viste dette også. Armen alltid i kors foran kroppen min som en beskytttelse fra de rundt meg og hjertet mitt. Svarte klær som en beskyttelse. Flakkende blikk som aldri så mennesker inn i øynene mer en et halvt sekund. Beina i kors og gjerne hele kroppen snudde seg til siden. Vekk fra personen foran meg. Er det ikke rart at hele kroppen viser hvordan man har det og gjør det egentlig umulig for noen å gi meg det jeg trengte. Nærhet, omsorg og kjærlighet.

 

Da jeg var i Paris på Teal Swan sin workshop hadde hun en prosess som jeg ble veldig glad for at vi skulle gjøre. Hun kaller den “The connection process”, jeg velger å kalle den “Dyp kontakt prosessen”. Jeg hadde hørt om den i flere år, men jeg hadde ikke funnet noen som ville gjøre den med meg. Den går ut på å se hverandre inn i øynene LENGE, og de fleste jeg kjenner slipper øyekontakten etter to- tre sekunder. Og nå som jeg forstår hvorfor og hva som skjer dømmer jeg det ikke. Det er skremmende for mange at noen ser dem og de er ikke villige til å slippe noen forbi enda.

Jeg kjente en stor glede at jeg endelig skulle ha noen som ville se meg, hele meg og bli der sammen med meg gjennom hele prosessen. Da Teal sa at alle skulle finne seg en partner, sto jeg å ventet. Jeg satte intensjonen på å finne en som var kapabel til å være der for meg. Siden jeg var frivillig på workshopen skulle jeg passe på at ingen var alene også. Derfor samlet vi de som ikke hadde noen og ble satt sammen med dem. Jeg ble satt sammen med ei nydelig jente, hun virket mild og god, samtidig som sterk og nær. Vi presenterte oss og da jeg sa jeg het Eira fikk hun hakeslipp. Hun var fra Nederland og hadde et kallenavn, Eira. Vi lo godt av synkroniseringen ved at vi skulle møte oss selv på denne måten. Det kunne ikke bli mer perfekt og jeg var klar som et egg. Vi valgte den som skulle være mottaker og den som skulle være den som tok reisen inn i den andre. Slik foregår prosessen:

  1. Sitt overnfor den du skal ta øvelsen sammen med.
  2. Sitt gjerne slik at knærne deres er mellom hverandre, eller nær. Hold hender hvis det føles naturlig.
  3. Sitt i hverandres energi og pust hverandre inn. Annen hver gang puster dere inn energien til hverandre.
  4. Når du kjenner deg klar finn øynene til den andre og hold blikket.
  5. Den som har valgt å begynne lar sin energi gå inn i den andre fra øynene. La din energi penetrere den andre gjennom øynene.
  6. Hver gang du møter en vegg, sitt ved den, klem den til den smelter. Gå så videre til neste.

  7. Fortsett slik til du kjenner enegien din går helt igjennom og gjennom kronen på den andre.

Jeg skal forklare hva som skjedde da Eira gikk inn i meg. Noen ser ikke bilder når de gjør dette og det er helt greit å bare kjenne etter. Jeg ser bilder og det var som en film der hun gikk innover og smeltet vegg etter vegg i meg.

Da hun begynte å se inn i øynene mine var jeg så klar så jeg sugde henne inn i øynene mine. Jeg kunne se at hun stoppet og så redd ut med en gang, og hun fortalte meg at hun sto foran en stor tornebusk med røde roser. Jeg så det i hodet mitt, og gjenkjente følelsen. Følelsen av å ville ha kontakt med andre mennesker, men samtidig skremme folk med mitt harde uttrykk. Det er en forsvarsmur som sier; Har du lyst å bli kjent med meg, må du tåle det som er innenfor. Jeg har alltid hatt tanker om at jeg kan være mye for noen, så det er en test for å se om de tåler at jeg kan være sårbar.En tydelig konsekvens av å ha måtte være den som er sterk i oppveksten.

Jeg fortalte henne at det var ok, at jeg er ikke farlig, og jeg begynte å suge tornebusken ned i bakken, samtidig som vi begge klipte den ned.  Da hun passere den første hindringen ble øynene mine ble fylt med tårer. Jeg så at Eira sine øyne ble fylt også. Jeg forsto at hun var helt i kontakt med mine følelser. Den neste veggen var av gull, og den var veldig høy og jevn. Hun så på den, og fortalte meg at hun ønsket å klemme den. Hun sto der med kinnet på min høye gullvegg, og jeg begynte å trekke i veggen ned med hennes hjelp. Når den var nede begynte jeg å skjelve og gråte. Hun gikk igjennom og tårene mine rant nedover kinnene mine samtidig som hun gråt også.  Jeg gjenkjente at dette er den veggen Teal når, bare ved å være ved siden av meg. Det var følelsen av å være alene, men Eira sto der med meg i det. Kroppen min skalv og ristet ut traumene. Da risting stoppet, gikk Eira videre innover.

Det ble veldig mørkt og forvirrende. Det var mennesker og skygger over alt, folk som løp, skrek, slåss, ekle skapninger og skremmende ting var der. Jeg ble plutselig en liten jente, nummen av frykt og av alle tingene som de voksene gjorde. Eira holdt meg i hendene og prøvde å roe ned støyet rundt oss. Hun ba dem om å forlate meg. Jeg gråt så hardt og ristingen var kraftig. Jeg la alt synke inn i meg, jeg var ikke i Paris, var jeg inne i mitt helvete. Eira holdt hånden min hardt og tårene hennes falt som mine. Etter en stund begynte det å roe seg ned og vi begynte å gå innover i meg igjen. Vi var i en ørken nå. Alene, alene, alene var følelsen. Det var ingen der. Så plutselig så hun et kapell. Jeg hørte min indre barnet skrike; “Vil du være så snill å komme inn? Jeg er så alene. Ikke stopp, kan du komme inn og se?” Eira spurte meg om hun kunne komme inn og jeg sa ja. Jeg åpnet de store gamle dørene og Eira begynte å beskrive hvor utrolig vakker på innsiden av kapellet var. Det var edelstener på veggene, tunneler med krystaller og smaragder. Gull og skatter over alt. Jeg skalv enormt, og barnet mitt inne i meg spurte henne om og om igjen; “Liker du det? Liker du det?” Jeg hulket og ristet da jeg bestemte meg for å spørre henne høyt og ikke bare i hodet. Hun sa ja, og jeg roet ned og begynte å puste normalt igjen. Da så hun en kiste, jeg ville ha henne til å åpne den. Hun gjorde det, og da hun fortalte meg at hun likte det hun så forsvant følelsen av å være vettskremt for å ikke bli godkjent og elsket. Hun så en lotus blomst inne i kisten, med en gullstilk. Den ble tdreamstime_l_12359382il en krone, og da hun satte den på hodet mitt, ble ryggen min rett, pannen min avslappet, jeg fikk vinger. Jeg var det jeg kom hit for å være. Meg.

Hun var igjennom meg med sin energi og vi slapp blikket og klemte lenge. For meg var dette en fantastisk opplevelse. Etter dette klarte jeg ikke å slutte å smile på lenge. Jeg følte lykke av at noen var villig til å se all min smerte og tålte det. Jeg var ikke for mye for noen. Jeg var elsket.

Jeg anbefaler å gjøre dette med noen som ønsker å gjøre det med deg. Husk at å bli forlatt i en slik prosess kan gjøre mer vondt, så vær sikker de vil bli til det er over.

Lykke til!

Hilsen Eira

Barna dine er ikke barna dine

Hei,

Jeg husker jeg var rundt 17 da søsteren min fikk sin første datter. Jeg og mamma leste profeten, en kjent bok om filosofi av Khalil Gibran. og min mor siterte “Barna dine er ikke dine barn” fra den vakre senga fra 1800 tallet vi hadde i stuen. Vi kalte den “gammel senga” og var som et healing sted midt i stua. Der lå vi å så på tv, leste og filosoferte. Det var noe av det jeg og mamma hadde som var vårt. Der møttes vi og elsket å utforske vårt eget sinn. Jeg husker jeg tygde på det en stund, og kjente hele kroppen resonere med setningen. Jeg var helt enig. Barn var til låns og var universets barn, ikke våre, tenkte jeg. Min søster derimot syntes det var noe av det dummeste hun hadde hørt. Hun fortalte, med god skuspillevne, en fiktiv samtale med noen som kikker inn i vogna på hennes 6 mnd gammelt barn: “Å er det ditt barn! Så vakker hun er”, “Å nei, dette er ikke mitt barn, dette er universet sitt barn, jeg bare låner det jeg!” Vi lo godt den gangen, og jeg ler enda når jeg tenker på det. For vi begge var inne på noe.

Jeg har jobbet i skolen i ti år nå og har fått noen erfaringer med å jobbe med disse barna som skal forandre verden. Noen ganger tar jeg meg i å bare lyttte på deres samtalter og reflektere over nivået de snakker på. Det er helt naturlig for dem, ihvertfall 80%, at man tenker med hjertet. De er følsomme og plukker opp ting rundt dem stadig, som jeg som er høysensitiv også gjør. Jeg kan jo ikke snakke med dem på den måten jeg ønsker alltid, men jeg ser likevel at ved å bruke de riktige ordene kan man veilede alikevel. Når man jobber med barn synes jeg det er viktig å stille seg noen spørsmål. For siden verden vi lever i skal forandres ville det, for meg, være fulstendig meningsløst å lære de alt fra den gamle verden. De er her for å skape en ny, ikke kopiere en gammel. Hver generasjon er en utviklig fra den forrige, altså en nyere versjon menneske. Hvis vi er 2.0 er de 5.0! Det er vi som bør lære av dem. Det er ved å observere dem og lytte til dem vi kan ane hva verden blir til med neste generasjon.

Jeg har selv et Indigo barn og et Krystallbarn. Som en naturlig utvikling i min egen prosess var jeg mach til indigo barnet da jeg var i indigo bevisstehet, jeg var mach til krystall barnet da jeg var i krystallbevissthet og hvis jeg får et barn til vil det være fra en høyere bevissthet enn det. Hvordan jeg behandler disse barnene er kjempeviktig for deres utvikling og i forhold til hvor fort de vil nå sitt mål i livet. Jeg veilder de så godt jeg kan, noen ganger med strålende suksess, andre ganger ikke, men da går jeg alltid tilbake og prater om situasjonen. Det er viktig for meg at de eier seg selv, kjenner følelsene sine og klarer å gjøre noe med de, veit hva de liker best, kan stå for valg og elsker seg selv. Men jeg veit at jeg oppdrar barn som kanskje ikke passer helt inn i systemet, men det er det vi er her for å forandre. Det hender jeg veileder barnehagen om hvordan de skal behandle et barn med følelser også. Og jeg vil fortsette å veilede alle de som skal ha noe med mine barn å gjøre gjennom skoleforløpet.

dreamstime_m_35655324Mine barn er ikke mine barn, så jeg vil heller ikke tvinge mine sannheter på dem. Jeg er et eksempel, så får de velge selv. Jeg må si jeg føler meg priviligert når jeg ser på mine barn og de jeg jobber med, men de er ikke mine. De har kommet gjennom meg eller til meg. Og selv om de er sammen med meg, tilhører de meg ikke. Jeg vil gi de kjærlighet men ikke alle tankene mine. De har sine egne tanker som er viktig for morgendagen at de beholder og husker. Jeg ønsker å strebe etter å bli lik dem, ikke at de skal ble lik meg. For livet går ikke bakover og dveler ikke ved gårsdagen. Det er de som er fremtiden og hvis jeg var buen, ønsker jeg å “skyte de så langt de kan nå”.

Hilsen Eira

Her er diktet fra profeten av Khalil Gibran:

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg

ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene til

hører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få dem lik deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt

Khalil Gibran

Å være spirituell er ikke bare å tenke positivt

Hei!

Verden vi lever i er ekstremt kompleks og det er det også å våkne. For meg finnes det ikke en måte å gjøre ting på. Det finnes utallige kombinasjoner og info som passer deg det ene sekundet for å så virke helt på jorde det neste. Noen som oppdager denne åndelige verden går rett inn i positivt fokus fella. Det er flott å holde fokuset på det positive og ha det som ei rettesnor i livet, men ikke når det blir som å glasere en hesteruke. Da lukter det fortsatt dritt.Finner du deg selv rømme fra de vonde negative følelsene gang på gang og nærmest tving deg selv til å se positive ting, er ikke det godt for din utvikling.

 

På den andre siden, hvis du legger merke til alt som er negativt rundt deg, drukner i de negative følelsene og krig og elendighet og bare det, er du også på et spor som ikke gjør deg godt. De som sprer om seg alt de er MOT, men ikke sier et kvekk om hva der er FOR. “Mot mobbing” har fortsatt fokus på mobbing. “Mot krig” har fortsatt fokus på krig.

 

Det finnes ikke bare positivt i verden.

Det finnes ikke bare negativt i verden.

 

Verden vi lever i er et univers som ble skapt på en lov. Loven om speiling. Det du har inne i deg ser du rundt deg. Det som er inne i deg får du i retur. Det du er er også i livet ditt. Så kan man jo gå inn i “er det min skyld at det er krig”? Så det er min skyld at jeg ble forlatt, bedratt eller voldtatt? Nei, det er det ikke. Det handler ikke om skyld. Det handler ikke om at man fortjener noe. Eller straff, det handler ikke om straff heller! Du blir ikke straffet, du blir ikke frarøvet eller pint fordi du er ond eller slem.

 

Universet viser, eller du viser, deg hva som du har inne i deg. Derfor kan du lese det rundt deg for å se hva Uni har lyst å vise deg at du kan jobbe med for å få vekk. Hvis du tenker deg at Uni ikke har definert eller rangsjert følelser som noe som er på første eller andre plass kan det bli enklere. Hvis jeg opplever at noen rundt meg ikke gir meg kjærlighet, er det noe inne i meg som har oppleved noe som har gjørt at jeg tiltrekker meg det. Da er det mulig for meg å gå bakover å rense opp dette slik at jeg ikke lenger ser det rundt meg.

 

Det er derfor man bør jobbe med seg selv først. Det er litt som når man er på flyet. Ta maska på deg selv først, så de rundt deg. Vær forbildet, så hjelp de rundt deg. Rens opp din egen krig, sult for kjærlighet og ønske etter frihet før du peker finger og påtvinger folk noe de ikke vil ha. Ja, forandringen kommer, men det starter med deg.

 

Jeg er klar over det som skjer i verden. Jeg er også klar over at det faktisk er mer positivt enn negativt. Jeg er klar over at media selger mest når det skriver om negative ting. Jeg er klar over at det finnes krefter som jobber for det negativer, men jeg er også klar over at det gode er vinneren. Fokuset mitt ligger på å rense opp i min egen drit. Jeg lager fred inne i meg. På den måten veit jeg at en dag vil verden rundt meg speile meg det. Og for å få til det, kan jeg ikke rømme. Løsningen er igjennom, ikke rundt.

unspecified

One by one, starting with yourself. Innenfra, fordi det er der utenfra starter.

 

Eira