Å føle tilhørighet – belonging

Hei!

Denne sommeren har jeg jobbet med det å høre til. Jeg må være ærlig å si at min anderledeshet har ført til at jeg ikke føler som om jeg hører hjemme noe sted. Jeg ser det også når jeg jobber i klassen, jeg er jo lærer også, jeg hjelper de med å komme igang og så trekker jeg meg ut. På personalrom, jeg står utenfor å ser på. Eller sitter ved de jeg føler meg mer lik. Hjemme kan jeg se ungene og mannen herje i sofaen, mens jeg sitter å ser på. I Norge ser jeg nordmenn bry seg om de samme tingene, mens jeg gjør ikke det. Jeg bryr meg om andre ting. Samme med alt egentlig. Det er viktig å understreke, at selv om jeg har følt det slik, betyr det ikke at de rundt meg ikke elsker meg, at jeg ikke er en del av hverken Norge eller familien min. Det handler om at jeg ikke ser det selv, at jeg ikke føler det. En ting er det jeg tenker er rett, en annen er det jeg føler. Det fører til at jeg har følt meg mye ensom. Men i sommer fikk jeg et gjennombrudd, jeg følte følelsen tilhørighet-belonging. Det å kjenne i kroppen at man ønskes der, at man er en del av gruppen eller stedet man er.

 

Jeg startet med å gå inn i, la meg selv synke ned i en negativ følelse jeg hadde. De negative følelsene er veiledere som, med en tråd, er bundet sammen med et minne. Dette er de negative følelsenes funksjon, hjelpe deg til å se noe du har gjemt bort i underbevisstheten din. Jeg er baby, i armene til mamma. Jeg har våknet, og hører familien min prate sammen rundt meg. Jeg prøver å få kontakt med mamma sine øyne. Hun møter ikke øynene mine, og fortsetter å prate med de andre rundt meg. Jeg vil bli sett, men de ser meg ikke. Jeg kjenner meg utenfor, maktesløs, alene. Jeg hyler i og mamma ser på meg. Hun går ut av rommet, vekk fra de andre, og der ser hun meg i øynene og jeg får den kontakten jeg ville ha. Dette er ingen uvanlig situasjon for mødre eller i familien. Jeg har gjort det selv, løper ut for å skåne andre i familien. Men merkelappen/betydningen jeg som baby satte på det? Jo, jeg hører ikke til her. Jeg blir ikke sett blandt mange.

Jeg forandrer minnet til det jeg ønsker skal skje. Mamma oppdager at jeg er våken i armene sine, hun sier ifra til familien, og alle konkurerer om å få øyekontakt med meg. Jeg kjenner en positiv følelse i brystet og magen. Dette er familien min, det er her jeg hører hjemme, de vil ha meg her, og jeg er en del av dem.

Jeg forandrer alle stedene jeg føler meg utenfor. Følelsen brer seg, alle cellene i kroppen lyses opp med en klar gulfarge. Jeg kan se jeg nå stråler ut denne gulfargen, som om den søker andre og det er ikke noe som går tomt. Den kommer innenfra, og jeg kan se andre som har det samme. Før kunne slike mennesker få meg til å rygge unna, mens nå føles det godt. Jeg suges mot de som gir og ikke de som tar. Jeg kan se energiutvekslingen går frem og tilbake som infinity symbolet mellom oss.

 

Det forundrer meg igjen og igjen at min opplevelse av verden kan forandres av meg. Ved å bruke en time eller to kan jeg forandre hele opplevelsen av å være med andre. Og det er ikke det at andre ikke ville, det er at jeg ikke var istand til å ta i mot. Jeg så det ikke, jeg var blind for følelsen av tilhørighet. Selv om andre følte det, gjorde ikke jeg. Og det er ikke andre som måtte forandres, det var jeg.

Uken etter denne opplevelsen opplever jeg nye ting. To telefonsamtaler fra venner og familie jeg ikke hadde regnet med, 4-5 samtaler på facebook, flere snapchat meldinger og forslag fra familien om å gjøre ting sammen.

Det er når jeg forandrer det på innsiden av meg, det rundt meg forandrer seg. Det er når jeg har satt ord på følelsen jeg er istand til å gjenkjenne den rundt meg, og derfor også gå mot den.

Klem Eira S. Iversen

 

 

Når er positivt fokus BRA og når er det IKKE bra?

Hei!

I går snakket jeg litt om “love and light” kulturen i det alternative miljøet. Men dette miljøet eller fokuset er i akademia verden også. Der heter det positivt fokus og noen dør bare man sier det, mens andre jubler!

The law of atraction og The secret tok verden med storm. Og det er fantastisk, det er bare det at jeg føler de bare forteller innledingen av hele fortellingen, og bare en side av saken. På den måten har det ført til at mange sitter med en følelse av at de ikke kan verken føle negative følelser og heller ikke tanker. De kan sitte i bilen og tvinge seg til å tenke positivt, men det de faktisk gjør er å undertrykke deler av seg selv.

MEN det er absolutt en viktig ting å kunne tenke positivt og ta på seg de brillene. Verden blir virkelig snudd på hodet da du klarer det. Og med fyker inn i en lang opptur og det er fantstisk! Man forstår og føler at man ikke er hjelpesløs i dette 3d systemet og man føler man har makt over seg selv. Man kjenner virkelig fri vilje på kroppen og i livet sitt. Det er virkelig de første stegene i oppvåkningen! Teal Swan kaller det Spiritualitet 101. Hun har en video på youtube om det som det virkelig er verdt å sjekke ut. MANGE lager store bedrifter rundt dette her og man får resultater. Spesielt hvis man tar med en steg for steg modell for å nå drømmene og målene sine. Jeg vet mye om dette fordi jeg har skrevet 4 bøker om det. To arbeidsbøker og to teori/fortelling bøker om å snu fokus, drømme, og gå veien mot målet sitt. MEn dette er for lærere og de som jobber med barn. Det kan du sjekke ut hvis du vil på www.smartoppvekst.no Jeg har også utdanning i veiledning, coaching og 5d modellen til AI. (Appreciative inquiry (AI) er en model for analyse, beslutningstaking og endringsstrategier, særlig innen organisasjoner og selskaper. Den ble utviklet ved Case Western Reserve Universitys avdeling for organisatorisk atferd, etter en artikkel i 1987 av David Cooperrider og Suresh Srivastva. Wiki)

Så 3d verden er virklig med på dette første steget i oppvåkningen, og de er på vei til å legge følelser som en viktig del med. Det er dette jeg er med på å utvikle i skolen gjennom smartoppvekst.no. Men da uten de ordene jeg bruker i denne bloggen. Selv om alt handler om å bli lykkelig å få et godt liv. Det er vel egentlig det samme om man har tro på det spirituelle eller om man har håp for fremtiden sin.

Men hvis vi skal gå videre i den spirituelle utviklingen må vi inn i ting som vitenskapen ikke helt kan bevise og se enda. Og det er helt greit for meg, jeg behøver ikke beviser, for jeg er mitt bevis. Så når man går videre fra å oppleve at positivt fokus virker, da tar man et steg videre. For neste steg blir å ta med det inn i den ubevisste verden din. For den er også en del av deg. Kanskje større del av deg enn det du vet. Og den vises også i verden rundt deg. og det er derfor det er viktig å bruke forståelsen din, bevistheten din som du har forstått, ned inn i din underbevissthet.

Det heter shaddowwork. Eller å jobbe med dine (ikke ditt, det er fler) indre barn. Jobbe med følelser, hente sjelsbiter, integrere osv. Det er mange ord på mye av det samme. Jeg merker at ord byttes ut, akkurat som i akademia/forskning/teori, blir de alternative ordene negativt ladet etterhvert og man bytter det ut for å bli mer konkret eller vise et annet perspektiv.

Jeget, selvet og egoet blir brukt omhverandre.

Sjelsbiter, fragmenter og indrebarn  blir brukt omhverandre.

Frekvenser, energier og dimmensjoner blir brukt omhverandre.

Ånder, spøkelser, energier, avtrykk i fortiden blir brukt omhverandre.

Noen liker ordet spirituell, andre bruker åndelig eller alternativ.

Noen sier Gud, Kilden eller Altet. Andre vil ikke definere det og sier bare Universet eller opprinnelsen.

Så positivt fokus er en fantastisk ting. Men ikke når man bruker det for å undertrykke det negative i en. Da er det tid for å føle seg gjennom det vonde. For det hjelper ikke å glasere en hundelort med glasur. Det vil fortsatt lukte vondt!

Hvis jeg skal forenkle dette:

Første steg i oppvåkningen er å oppdage at man kan styre sitt fokus.

Andre steg er å dykke ned i det vonde med viten om at du kan styre deg ut av det også.

Tredje steg er å følge bølgene under deg, følge prosessene og være bevisst hele tiden. Som om du står på en båt i storm med sjøbein. Som om du surfer på bølgene i stormen. Du har kontroll og følger bevegelsene og har ingen motstand mot det ene eller det andre.

 

Så bruk positivt fokus for å bevisst styre deg videre, ikke for å undertrykke <3

Klem Eira

 

 

 

Jeg klatrer oppover følelsestigen

Hei

Jeg er på vei oppover en kjente stigen.  Den kjente følelsestigen. Jeg har vært nederst, blitt syk, og nå klatrer jeg sakte og sikkert opp igjen. Det er slik jeg lever. Og jeg har levd slik i over ti år. Mer og mer bevisst er jeg hva som skjer, og hva jeg trenger. Det som er andeledes er at jeg nå forteller om hva som skjer. Jeg merker det er et system. Og det er kjent for meg, veldig kjent.

Jeg legger merke til at folk kommer med gode råd og vil hjelpe meg når jeg utrykker at jeg har det vanskelig. Det er hyggelig å kjenne at folk bryr seg. Men jeg trenger ikke å bli fikset. Jeg trenger ikke løsninger på å ikke være der jeg er nå. Jeg lever i ett med følelsene mine og følger dem, jeg vil ikek vekk fra dem. Jeg vil gjennom. Jeg vil gjennomføle det. Jeg er ok med å føle det jeg føler nå. Jeg observerer deler av meg krangle med andre deler av meg. Jeg skriver ned fra deres perspektiv. Finner den delen som krangler med den delen og finner felles platform for dem. Og så integrerer de som en del av meg. Jeg blir større, jeg blir mer av meg. Mer av sjelen min er nå inne i kroppen min og bevisst det som skjer. Neste gang er det en større del av meg som observerer meg, skriver ned og lytter.

 

De siste årene har en del av min prosess vært å dele det på disse sidene. Jeg har stor glede av det. Men jeg har også motstand. Jeg blir kvalm av min egen selvopptatthet over min egen prosess og ønske om å dele det. Noe i meg sier; Akkurat som om du vet løsningen? Hvem er det du tror du er?

Jeg hørte på denne stemmen i mange år. Den hadde rett. Ingen burde høre på meg. Den bunner ut i min innerste core belief, eller kjernetro på norsk. “Jeg er usynlig”. Men jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil dele, jeg vil hjelpe jeg vil synes. For jeg har noe å si. Jeg tror jeg kan hjelpe. For jeg har hjulpet meg. Og jeg var en “lost case”. Og jeg har gjort det alene. Ingen har kunnet følge meg i denne prosessen, fordi den har vært min. Det har skjedd ting hele tiden som de rundt meg ikke har vært med på. De har hatt sine veier, sine ting de har vært opptatt av. Og de har lyttet til meg, og gitt meg støtte. Men jeg kan føle de ikke har forstått alt, eller kommet med store løsninger for meg. Men det er ikke slik jeg har jobbet i mitt liv. Jeg har funnet ut ting utifra hva som er rett for meg. Jeg har plukket de puslespillbiter som har passet inn i mitt puslespill. Så hvordan skal andre vite hva som passer inn i mitt puslespill? Nei, akkurat som jeg ikke kan vite hva som passer inn i ditt. Jeg kan til og med snakke om en brikke jeg fant, men du vil ikke ha den, men du finner en annen utifra det jeg snakker om. Så jeg har ikke en løsning. Jeg har mange. Og det er ingen rask løsning, eller quick fix.

Men jeg ser et mønster. En bølge om du vil. Den følger et mønster selv om den noen ganger er brattere, bredere, mykere eller stormfull, ser jeg den går fra A til B til C osv. Det er dette jeg lager et kurs om. For det er for gøy til å holde for meg selv!

Merker du jeg nå er cirka midt på stigen? Nå er det like før jeg begynner å produsere nye ting. Jeg skal bare sitte litt i det gule på følelsestingen først.

Klem Eira

Kan du ikke bare…?

Hei!

For å svare med en gang: NEI! Jeg kan ikke det.

Ferier, naturlig nok, handler om å møte masse folk. Familie, venner du ikke har sett på en stund. Kanskje en fest med mennesker du aldri har sett før. Og hva må man gjøre da? Small talk. Mitt mareritt.

Hva har du gjort i ferien da?

Har du reist eller?

Hvordan var det?

Oi, golfer du?

Ny bil?

Kjenner du Petter?

Ja, han som bor der borte ved vika, veit du der hvor den gamle kiosken var?

Ja, han har det sånn om dagen, stakkars fyr.

Se på dem a, trur de bare er…. Bla bla bla.

dreamstime_xl_40412666Herregud, sier bare jeg. Jeg blir helt uvel av slikt jeg. OG det er så pinlig, kleint og alt annet som er vondt å oppleve i sakte film, time etter time hvor man stapper i seg mer enn man egentlig hadde spist på tre dager. Jeg må gå meg en tur jeg. Sitte på do alt for lenge og puste med magen. Jeg synes sånt er helt forferdelig, og helt seriøst, er det noen som liker det? For meg føles det som å dø i sakte film, jeg kveles.

Jeg veit det er folk som har teknikker som får dette til å funke. De har spørsmål de pleier å stille hver gang, men som de kanskje ikke synes er så interessant å lytte på hva som blir svart til. De står med armene i kors og nikker og smiler og har nydelige oppfølging setninger som får samtalen på et eller annet vis til å fortsette. Det er et spill for å bli kjent, og det lykkes også. For de blir kjent. Og så har de plutselig fått en relasjon på et eller annet som kunne vært skuespill for min del. Men for meg, å svare på et spørsmål som du ikke bryr deg om å lytte til, er helt jævlig. Jeg føler nemlig at du ikke vil lytte. Jeg føler at du ikke synes det er så interessant. Jeg kan kjenne din motvilje i å stå der å trykke ut standavsetninger.

 

Jeg veit ikke jeg. Jeg bare blir helt oppgitt, lei meg og frustrert av å se på, føle på og være en del av slikt. Jeg vil det ikke. Da vil jeg heller være den som sitter der, stille og følger med. Jeg vil være sur når jeg er sur, sliten når jeg er sliten og glad når jeg er glad. Jeg vil være sammen med de som lytter, ser og føler meg. Forstår meg og anerkjenner meg og synes det jeg snakker om eller vil fortelle er veldig interessant. Jeg er ikke interessert i ALLES perspektiv hvis jeg forteller noe vondt som har skjedd meg. Det klarer jeg helt fint selv. Så slutt å fortell meg at DE sikkert bla bla eller, man kan forstå dem fordi. Ja, det kan jeg! Jeg forstår godt hvorfor de gjør som de gjør. Det jeg ønsker når jeg forteller noe er at du forstår MEG. Ikke alle andre. De andre har vel egne folk de kan prate med. De er ihvertfall ikke her, så hvorfor i all verden skulle jeg være interessert i å høre at du forstår dem akkurat nå?

 

Det er så utrolig viktig å omgi seg med mennesker som tåler følelser! Som tåler at du har følelser, uttrykker dem og ikke skal “fikse” dem for deg. Jeg trenger ikke at noen fikser mine følelser. Jeg trenger at du tåler at jeg har dem! Klarer du det? Sitte sammen med meg å føle det jeg føler uten å gjøre noe? Jeg liker heller ikke snakke om gardiner, vaser og klær. Heller ikke farger, nyheter eller annen håpløs stagnerende situasjon. Og ikke vær! Hvor for skal man snakke så mye om vær? Det er da bare noe som ER som vi må forholde oss til.

 

Det er vel derfor jeg har få, men gode venner. Jeg er introvert. Jeg vil snakke om det som foregår inne i oss. De store spørsmålene. Det som driver deg, meg og oss. Hvordan vi kan komme fremover, forstå bakover, slippe tak, puste dypt og flyte med strømmen. Jeg vil kjenne pulsen din mens vi prater. Se deg dypt inn i øynene og føle deg, forstå deg å være der. Jeg vil riste av oss alt det pålagte, barndom skapte forsvarsverket vi trodde vi måtte ha og la det som alltid lå der stige frem. Jeg vil se deg blomstre og fryde meg over det, jeg vil se deg fly din vei uten tanker om hva du burde, skulle gjøre.

Jeg tror det er mange som vil det jeg vil. Det er bare så få som tørr å si det.

Jeg tørr.

Tørr du?

Klem Eira

 

 

Det er lov å ikke gjøre noe

Hei!

For tiden er det mange som føler seg utmattet, har kropper som protesterer med sykdom og leger som stempler oss med diagnoser. I denne setningen er det flere blogger jeg kunne skrevet tror jeg, men jeg skal begynne med et eksempel fra min egen fortid.

dreamstime_l_41203431Da jeg var 20 år klarte jeg ikke å gå lenger. Jeg hadde betennelse i ankler, tær, tå ledd, betennelse under hælen og det var så hovent og rødt at jeg nesten kunne se det pulserte. Kroppen min knelte meg, den sa sjakk matt til meg. Den viste meg at er det noen som holdet trumf kortene, så er det nemlig kroppen. Den er siste ledd i kommunikasjonen mellom høyere meg og 3d meg. Og jeg hadde ikke lyttet. Jeg hadde et så negativt tankespinn at kroppen angrep meg, JEG angrep meg selv. Inne i hodet med tankene og så fysisk med betennelser i beina mine. Dette skulle være min store transformasjon i livet. Min død over egoet. Sakte, men sikkert døde jeg.

Rest in peace til:

Den som trodde at den kunne bestemme,

den som trodde man må ha kontroll,

den som forbannet alle og alt rundt seg,

den som følte at det var urettferdig at jeg hadde fått et sånt liv med elendige forutsetninger,

den som pekte på alle andre enn meg selv.

Gjennom videregående skole klarte jeg nesten ikke stå opp, og nå om dagen har det et navn. Ungdommen i dag blir diagnostisert med utmattelse syndrom. Jeg ble kalt lat og dum siden jeg strøk på skolen på grunn av fravær. Og jeg veit det fortsatt finnes unge og voksne der ute som har det slik.

 

Det er mange som dør for tiden. Noen bokstavelig. Kanskje er de er ferdige her og har gjort det de kom for, eller kanskje de vil ikke la den delen av dem, som leder krigen og holder forsvarmurene oppe, død. Opplevelsen av å bli så syk at du blir nødt til å forandre deg er vanvittig vond. Og jeg sitter med tårer i øynene for de som jeg kjenner leser dette og har det slik. Jeg beklager at det ikke ble slik du trodde. Så hva gjør man? Dette er det jeg hører folk si:

Jeg vil så mye, men kroppen min klarer det bare ikke.

Jeg vil fortelle deg at kroppen din ER deg. Det er ikke to forskjellige ting. Du er kroppen din og DU vil ikke. Du vil antagelig ha fred, ro og være i fred. Være i fred fra alle forventningene du har til deg selv og andre har til deg. Du vil ligge på sofaen og ta hensyn til deg, uten at noen dømmer deg og alle forstår hvorfor. Det er der vi “trenger” diagnosene. Det er den perfekte forklaring og folk lar deg få slappe av å ta hensyn til deg. Jeg synes det er noe av det tristeste jeg veit om. Er det så skamfullt å ta hensyn til oss selv? Det å være syk, sliten eller ta det med ro, ikke være sosial, eller si nei til en fest, blir dømt så raskt at vi må vifte med en diagnose for å få anerkjennelse for at vi trenger å bli tatt hensyn til og det vi trenger og føler. Jeg kunne ønske det var anerkjent å kunne si:

 

Jeg kan ikke komme fordi jeg ikke vil! Jeg trenger litt ro nå. Jeg føler jeg må slappe av litt i dag!

Ingen fordi diagnose eller noen andre eller noe som ikke er din skyld. Men fordi du FØLER det. Å kunne si det uten å skylde på noe som står på et papir eller noe annet som skal skje tenker jeg er viktig. For en diagnose er ikke noe utenfor deg. Det er deg. Det er kroppen din som prøver å fortelle deg noe. Den prøver å fortelle deg noe om hva du holder på med i tankene dine, tenker jeg. Når kroppen trenger ro fordi den er syk, trenger den også ro inne i tankene. Hvis kroppen ligger i ro, men tankene spinner i samme dømmende, forventningsfulle negative røst hjelper det ikke at du ligger i ro. HELE deg må være i ro. Jeg lå vertikalt i to år og jobbet med å ro ned tankene mine. Det jeg merket var den største fienden var MINE forventninger til meg selv. Så jeg klarte å komme ned til et så lavt nivå at hvis jeg satte på en vaskemaskin, altså ikke hang den opp, så var jeg fornøyd. Etter en stund kom den forfriskende følelsen av kjedsomhet. Det var et positivt tegn på at jeg var klar for noe mer.

Tenk hvis vi kunne ta så hensyn til det vi føler at vi ikke kommer dit hvor vi blir tvunget ned i seng av fysiske plager. Tenk om vi kunne være så på nett med kroppen og tankene våre at vi tok hensyn til alle delene av oss, også den delen som vil ha fred. Da tror jeg vi ville hatt det mye bedre. Men det krever at du lar deg dø, og det krever at du tørr å føle etter, det krever at du tar hensyn til deg selv, alle delene av deg selv. Dette er noe du skal GJENNOM, ikke unngå. Din følelse er begrunnelse nok. Å anerkjenne deg selv er viktig.

 

Jeg lover deg, det blir bedre.

Klem Eira