Takknemlighet for oppveksten min!

Hei!

Her om dagen da jeg kjørte hjem etter jobb ble jeg fylt av takknemlighet for min egen oppvekst. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har vært sint, lei meg og bitter i perioder i livet mitt. Det har føltes ut som om noe har blitt gjort feil. Som om den planen jeg la før jeg kom ned ikke fungerte i det hele tatt. Noe har gått galt, det skulle ikke være så vondt å leve her. Da jeg satt nede i en kjeller og ikke kunne gå, så jeg ikke meningen med det. Da jeg vurderte om jeg ville leve i det hele tatt, skjønnte jeg ikke at å være akkurat der er det somhar gitt meg mer kunnskap enn noe annet studie eller jobb har gjort. Jeg forstår hvorfor nå. Jeg ser at det var en grunn. Og jeg ser nytten av det.

NRK super ringte meg to dager på rad for å høre historien min. De skal ha en uke om psykisk helse på barnetv og trenger noen som har vært der som kan forklare og fortelle. Kanskje blir det ikke noe av, men kanskje blir det det. Jeg vet ikke enda, men uansett har det gitt meg enda en bekreftelse hvor viktig det er å fortelle om hvordan vi har hatt det. Fortelle historien vår. Ikke bare for å få sympati elelr at folk skal se hvor jævlig vi har hatt det, men fordi folk kan forstå seg selv bedre ut fra din fortelling. Kanskje vil du belyse noen punkter i deres fortelling som gjør at det blir enda mer bevissthet rundt det. Og kanskje vil du føle som meg at det gir deg mening med det som skjedde når du hjelper andre med den.

For hva ville jeg jobbet med hvis jeg ikke hadde hatt den oppveksten jeg har hatt? Det aner jeg ikke. Jeg ser ikke en mening med livet mitt en gang uten den oppveksten. Uten den erfaringen ville jeg ikke hatt så mye engasjement og passion for barns og voksnes psykiske helse! Uten den erfaringen ville jeg ikke hjulpet så mange, eller skrevet så mye. Hva i all verden skulle jeg skrevet om da? Uten så mye vondt hadde jeg ikke begynt å lete etter hvorfor folk gjør som de gjør, som utviklet min perspektivrikhet og kreativitet. Uten mine forsvarsmekaninsmer som slo inn og ikke ville tro på at menneskene rundt meg gjorde ting av onskap, ville jeg ikke forstått at bak en hver handlig ligger det en positiv intensjon, et eller annet de prøfer å få til for å lette sine egne følelser. At alle prøver å få det bedre og noen ganger, eller ofte, slår det feil ut. Det sårer istedet for å gjøre godt, fordi vi lever inne i vår egen boks og ikke forstår andre.

SÅ takk mamma og pappa. Takk for at det gikk som det gikk. For uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten min oppvekst ville jeg ikke vært i stand til å hjelpe så mange barn, unge og voksne med mine perspektiver.

Min oppvekst har gitt meg superkrefter. Hvilke superkrefter har det gitt deg? Hva ble du god på?

Klem Eira

Hva er et regnbuebarn?

Hei!

Jeg fortsetter tankene om den neste generasjons barn, men denne typen barn her jeg enda ikke opplevd fysisk. Det høres kanskje rart ut, men det er fordi hvis det kommer et barn til til meg, tror jeg det vil være et slikt barn.

Et regnbuebarn kommer inn i verden uten skygger og kontrast. Det betyr at foreldrene ønsker det barnet, og livmoren barnet er i skal være frisk og høyfrekvent. Foreldrene er ofte en del av deres sjels familie og det er meningen at de skal være sammen og hjelpe hverandre. Ofte er barn født inn i kontrast for at de skal ønske noe annet og begynne å jakte på drømmen. Men ikke med denne typen barn. Foreldrene skal ha jobbet mye med seg selv og ha kommet til et sted hvor de er våkne og klar over sine egne skygger. Siden indigobarn kan føde krystallbarn, kan krystallbarna føde regnbuebarn hvis de har utviklet seg nok. Et regnbuebarn er født våkent og i en bevissthet hvor den har kontakt med akasha records. Altså der alles tanker er og kommer. All fortid og fremtid er. Alle liv fra fortid og fremtid.

 

For min del veit jeg at dette barnet er en del av min sjels ønske og drøm. Jeg tror det har mye med min sjels utvikling å gjøre og gleder meg til å møte det fysisk. Jeg har merket i flere år at han vil komme til meg. Det var så sterkt at tanken på å ikke få han får meg tilå gråte på et sekund. Det er en lengsel jeg aldri har følt før. Du veit når du føler så sterkt at det skal skje, selv om du ikke helt ser hvordan? Du bare merker at kroppen din verker mot akkurat den drømmen skal komme i oppfyllelse? dreamstime_l_44087304

Heldigvis veit jeg også at alt det vi drømmer om er også universets ønske. Det ønsker å forstå utvikle seg og ekspandere og det gjør det ved at vi når våre drømmer. Derfor har jeg tro på at også denne drømmen vil bli sann.

 

Tenk å begynne livet uten kontrast og skygger, uten å måtte bearbeide tonn med traumer før man begynner å se evnene sine? Hva hvis man kan begynne rett på det man skal gjøre her nede? Hvor langt ville man nå da? Hvilke store forandringer vil man kunne påvirke verden med? Jeg venter i spenning og gleder meg til å kunne observere og følge med på disse barna!

Det gir meg håp.

 

Hilsen Eira

Barna dine er ikke barna dine

Hei,

Jeg husker jeg var rundt 17 da søsteren min fikk sin første datter. Jeg og mamma leste profeten, en kjent bok om filosofi av Khalil Gibran. og min mor siterte “Barna dine er ikke dine barn” fra den vakre senga fra 1800 tallet vi hadde i stuen. Vi kalte den “gammel senga” og var som et healing sted midt i stua. Der lå vi å så på tv, leste og filosoferte. Det var noe av det jeg og mamma hadde som var vårt. Der møttes vi og elsket å utforske vårt eget sinn. Jeg husker jeg tygde på det en stund, og kjente hele kroppen resonere med setningen. Jeg var helt enig. Barn var til låns og var universets barn, ikke våre, tenkte jeg. Min søster derimot syntes det var noe av det dummeste hun hadde hørt. Hun fortalte, med god skuspillevne, en fiktiv samtale med noen som kikker inn i vogna på hennes 6 mnd gammelt barn: “Å er det ditt barn! Så vakker hun er”, “Å nei, dette er ikke mitt barn, dette er universet sitt barn, jeg bare låner det jeg!” Vi lo godt den gangen, og jeg ler enda når jeg tenker på det. For vi begge var inne på noe.

Jeg har jobbet i skolen i ti år nå og har fått noen erfaringer med å jobbe med disse barna som skal forandre verden. Noen ganger tar jeg meg i å bare lyttte på deres samtalter og reflektere over nivået de snakker på. Det er helt naturlig for dem, ihvertfall 80%, at man tenker med hjertet. De er følsomme og plukker opp ting rundt dem stadig, som jeg som er høysensitiv også gjør. Jeg kan jo ikke snakke med dem på den måten jeg ønsker alltid, men jeg ser likevel at ved å bruke de riktige ordene kan man veilede alikevel. Når man jobber med barn synes jeg det er viktig å stille seg noen spørsmål. For siden verden vi lever i skal forandres ville det, for meg, være fulstendig meningsløst å lære de alt fra den gamle verden. De er her for å skape en ny, ikke kopiere en gammel. Hver generasjon er en utviklig fra den forrige, altså en nyere versjon menneske. Hvis vi er 2.0 er de 5.0! Det er vi som bør lære av dem. Det er ved å observere dem og lytte til dem vi kan ane hva verden blir til med neste generasjon.

Jeg har selv et Indigo barn og et Krystallbarn. Som en naturlig utvikling i min egen prosess var jeg mach til indigo barnet da jeg var i indigo bevisstehet, jeg var mach til krystall barnet da jeg var i krystallbevissthet og hvis jeg får et barn til vil det være fra en høyere bevissthet enn det. Hvordan jeg behandler disse barnene er kjempeviktig for deres utvikling og i forhold til hvor fort de vil nå sitt mål i livet. Jeg veilder de så godt jeg kan, noen ganger med strålende suksess, andre ganger ikke, men da går jeg alltid tilbake og prater om situasjonen. Det er viktig for meg at de eier seg selv, kjenner følelsene sine og klarer å gjøre noe med de, veit hva de liker best, kan stå for valg og elsker seg selv. Men jeg veit at jeg oppdrar barn som kanskje ikke passer helt inn i systemet, men det er det vi er her for å forandre. Det hender jeg veileder barnehagen om hvordan de skal behandle et barn med følelser også. Og jeg vil fortsette å veilede alle de som skal ha noe med mine barn å gjøre gjennom skoleforløpet.

dreamstime_m_35655324Mine barn er ikke mine barn, så jeg vil heller ikke tvinge mine sannheter på dem. Jeg er et eksempel, så får de velge selv. Jeg må si jeg føler meg priviligert når jeg ser på mine barn og de jeg jobber med, men de er ikke mine. De har kommet gjennom meg eller til meg. Og selv om de er sammen med meg, tilhører de meg ikke. Jeg vil gi de kjærlighet men ikke alle tankene mine. De har sine egne tanker som er viktig for morgendagen at de beholder og husker. Jeg ønsker å strebe etter å bli lik dem, ikke at de skal ble lik meg. For livet går ikke bakover og dveler ikke ved gårsdagen. Det er de som er fremtiden og hvis jeg var buen, ønsker jeg å “skyte de så langt de kan nå”.

Hilsen Eira

Her er diktet fra profeten av Khalil Gibran:

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg

ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene til

hører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få dem lik deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt

Khalil Gibran