Hva gjør du når to deler av deg krangler?

Hei!

Jeg har godt dypt inn i observasjonsfasen av prosessen min jeg kaller: OAASE i sommer. Det har vært en drakamp i meg. Og jeg må si det er den værste tilstanden jeg veit om: Å stå på stedet hvil. I ukesvis, føles det som, har jeg sett verden gå fremover, uten meg. Folk som koser seg sammen med familie, og nyter midfullness state. Jeg er ikke en av de. Jeg har det ikke best når jeg står stille, jeg har det best når jeg er aktiv, kreativ og går fremover. Jeg elsker det. Derfor, det motsatte er å stå stille og være i “nuet”.

Det er også derfor den beste måten å få meg til å bli bevisst noe er å stoppe meg. Og denne gangen har det vært full stopp. Og jeg har ikke masse folk som lurer på hvordan jeg har det. Jeg tror det er litt slik med folk som meg, vi hjelper andre så mye at alle tror vi har det helt topp hele tiden. Det er ikke slik i det hele tatt. Jeg tror det er motsatt. Grunnen til at jeg er god til det jeg gjør, er fordi jeg har hatt det vondt, fordi jeg jobber hele tiden med meg selv. Fordi jeg vet at det er det som må til, hele tiden. Det er ikke over noen gang. Selv om jeg vet at det blir bedre og lettere. Mitt dilemma er at jeg er ikke en person som er god til å be om hjelp. Og jeg trenger også at de som jeg ber om hjelp skjønner hva jeg snakker om, og har tid, kunnskap og overskudd til å gjøre prosesser med meg. Løsningen for meg i denne runden er å gjøre det sammen med dere. Kanskje er det akkurat derfor ingenting annet har fungert denne sommeren.

Jeg observerer at jeg har to deler av meg som er på hver ende av skalaen. Det vil si at to personligheter av meg mener det stikk motsatte og drar i hver sin ende av tauet. Det sier seg selv at da kommer man ingen vei. Derfor er jeg veldig frustrert. Den ene vil fram, den andre vil være i ro. Dette kalles parts work, eller det å jobbe med en splitt i seg selv. Det første jeg gjør er å definere en av delene ved å observere det de forteller. Det er en del som ikke vil gjøre noe som helst. La oss kalle henne Passiva.

Dette er det Passiva forteller og sier til meg når jeg lar henne snakke:

Tankene; Det er ikke noe poeng, Hvorfor? Det er ikke noen grunn til å gjøre det, ingen trenger den inforen Eira, Det var slitsomt. Det er helt håpløst, ingenting nytter, hvorfor slutter du ikke, Det er absolutt ingen grunn til at du skal gjøre noe som helst, det er nyttesløst, det er fortapt. Du er ingen i denne verden. Ingen skjønner det du snakker om, alle synes det er teit.

Følelsene i kroppen er; Tung, det er en svart sky i magen, jeg klarer ikke trekke pusten, hjertet dunker, kjeven strammes, jeg har lyst til å rope.

Følelsene heter: håpløshet, sinne, ensomhet.

Jeg synker ned i den og lar den slippe til.

Bildene jeg ser, minnene mine som har gjort at jeg fortsatt har denne følelsen:

Jeg er 4-5 år gammel. Alle de voksne sitter å prater det er ingen som ser meg, jeg føler meg ensom. Jeg prøver på mange forskjellig måter å få kontakt, men det er ingen som ser meg eller gir meg det jeg trenger. De ser meg ikke, jeg føler det er håpløst. Ensomheten må bli. Det er ikke mulig å gjøre noe med det.

Kroppen reagerer på minnet og begynner å stramme magen, gjøre de samme bevegelsene som om jeg roper ut. Det kribler inne i hodet, jeg kan kjenne nye nervebaner dannes i hodet. Jeg får rykninger i kroppen, og i ansiktet. Det er cellene som rister av seg. Jeg lar kroppen få gjøre akkurat det den vil. Jeg kjenner tårene kommer også. Jeg er inne i fase nr 2: Aksept. Jeg aksepterer at jeg har en del av meg som tenker og føler dette. Jeg aksepterer at jeg har opplevd det slik.

I det jeg prosesserer dette, sier det ping på chatten og ei venninne begynner å prate med meg. For meg er det et tegn på at jeg fjernet en blokkering allerede, og begynner å dele med henne. For noen ting skal deles og kan ikke gjøres alene. Ved å prate med henne går jeg inn i fase nr 3: Anerkjennelse. Hun anerkjenner det som er vanskelig og sier slike ting som; Det forstår jeg godt er vanskelig, det er vondt ja. Etter jeg er ferdig med å snakke med henne anerkjenner jeg også det lille barnet i meg som har det vodnt. Jeg forteller henne at det er helt riktig å føle det hun føler ut i fra hva hun opplever. Jeg merker at følelsene slipper tak.

Jeg lar meg være i disse følelsene så lenge jeg trenger. Jeg går inn i det å anerkjenne behovene mine. Jeg ringer en venn, tar et bad, mediterer, leser en bok, spiser god mat, lar meg være i ro og legger meg tidlig. Jeg sier nei til et tilbud om vinkveld, jeg trenger ikke mer giftstoffer i kroppen nå. Jeg har opperert meg selv og trenger en uke i sykesenga. Dette er en del av anerkjennelsen. Det å anerkjenne mine behov. Og med dette er jeg også inne i fase 4: Svitj. Jeg bytter fokus, pleier meg selv slik at jeg går oppover spiralen.

Jeg merker at ved å gjøre det, stiger det opp en kraft i meg. Jeg setter grenser, jeg lar ikke andre trå over. Jeg sier i fra på en kraftfull og rolig måte. Jeg ser det sårer andre, men merker at jeg ikke forandrer grensen min. Jeg sier jeg forstår deres smerte, men at det likevel er slik grensen min er. Jeg forstår jeg river ned andres virkelighet ved å sette en grense, ved å fortelle om hvordan jeg vil ha det, hvordan min virkelighet er. Men jeg kjenner mer sterk og myk på en gang.

Kanskje har denne sommeren vært akkurat det jeg trenger, tenker jeg nå. Jeg merker jeg er klar for å gå over i neste fase 5: ekspansjon. Hva vil jeg at fremtidens relasjoner rundt meg skal se ut? Jeg begynner å definere hva jeg vil: For å kunne være en del av livet mitt, blir du nødt til å se min virkelighet. Prøve å forstå og sette deg inn i meg. Jeg har åpen dør, men jeg vet at det kan være vondt for deg å være med inn. Men jeg kan ikke noe annet lenger. Jeg er ferdig med å tråkke over meg selv for å skåne andre for sine egne følelser. Jeg tar vare på meg og tar ansvar for å fortelle deg om hvordan jeg ønsker å ha det. Vil du være med, nydelig, vil du ikke? Det er også greit.

Jeg tror ved å være tydlig på hva jeg vil og ønsker, vil jeg tiltrekke meg fler av de som også ønsker det. Men de som ikke klarer å leve så autentisk som jeg vil ha det, kommer til å ta avstand. Så ved å tre mer inn i det å være en talsperson for meg, sørger jeg også over de som ikke vil akseptere det. Men jeg kan stå i begge polaritetene. Ikke ballanse, men tåle begge på en gang. Ja takk, begge deler.

Klem

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach og dedikert selvutvikler <3

 

OAASE viser hvor du er i prosessen!

Hei!

Som du sikkert vet har jeg laget et gratiskurs som handler om de forskjellige stegene man er i når man jobber seg igjennom skyggene i seg selv. Jeg har selv jobbet meg igjennom mine skygger bevisst siden jeg var 20 år og ikke kunne gå. Jeg famlet mye og følte mest på hvor håpløst det var. Det var som om det ikke var en ende. Jeg var nede i et sort hull følte jeg, blind kald og alene. Etter hvert har jeg fått fler og flere verktøy, og nå vet jeg at det er en prosess. Jeg får ikke mer enn jeg tåler og jeg vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg har også oppdaget at det er et system. Ja, det er en storm, og det nytter ikke å prøve å ta kontroll og stå med rette bein i båten. Da blir jeg dyttet over ende. Men hvis jeg ser for meg at jeg står på en båt i den stormen, med bøyde bein og konsentrert om å følge bevegelsene, da bli det enklere for meg.

OG nå som jeg også har et kompass: OAASE, vet jeg også hvor i stormen jeg befinner meg. Da vet jeg også hvilke verktøy jeg trenger til akkurat der jeg er. Det er en tid for alt. La meg forklare hva bokstavene står for.

  1. Observere: Dette er første fase hvor jeg observerer mine tanker, følelser og hendelser i livet mitt.
  2. Akseptere: Dette er andre fase hvor jeg trenger å akseptere det jeg har observert av meg selv.
  3. Anerkjenne: I denne fasen går jeg inn i å anerkjenne meg selv og det jeg føler. Jeg trøster meg og gir meg det jeg trenger.
  4. Svitsje: Når jeg er klar begynner jeg å bytte fokus. Jeg behøver ikke være lenger nede i mørket enn jeg trenger for å heale meg selv. Jeg finner frem alt som gjør meg glad.
  5. Ekspansjon: I denne fasen begynner jeg å utvide min bevissthet. Jeg drømmer, går fremover og evaluerer.

Ved å vite hvor jeg er i prosessen i mitt liv føler jeg meg litt mer i kontroll. Jeg tar imot det som skal jobbes med, gjør stegene som trengs for å heale det som har kommet opp. Det er en flytende prosess der jeg vet at noen ganger går jeg de tre første stegene om igjen og om igjen. Men da vet jeg at jeg skreller av lag for lag som i en løk. Og jeg vet at dette er en spiral som går oppover, hvor sidene av spiralen her de samme temaene.

Jeg vet det ikke er lett. Livet kan være vanskelig, men også veldig godt. Og hvor lenger ned jeg går, hvor lenger opp går jeg. OAASE er en måte å leve på som fungerer for meg.

Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg om disse temaene. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

 

Klem Eira