OAASE viser hvor du er i prosessen!

Hei!

Som du sikkert vet har jeg laget et gratiskurs som handler om de forskjellige stegene man er i når man jobber seg igjennom skyggene i seg selv. Jeg har selv jobbet meg igjennom mine skygger bevisst siden jeg var 20 år og ikke kunne gå. Jeg famlet mye og følte mest på hvor håpløst det var. Det var som om det ikke var en ende. Jeg var nede i et sort hull følte jeg, blind kald og alene. Etter hvert har jeg fått fler og flere verktøy, og nå vet jeg at det er en prosess. Jeg får ikke mer enn jeg tåler og jeg vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg har også oppdaget at det er et system. Ja, det er en storm, og det nytter ikke å prøve å ta kontroll og stå med rette bein i båten. Da blir jeg dyttet over ende. Men hvis jeg ser for meg at jeg står på en båt i den stormen, med bøyde bein og konsentrert om å følge bevegelsene, da bli det enklere for meg.

OG nå som jeg også har et kompass: OAASE, vet jeg også hvor i stormen jeg befinner meg. Da vet jeg også hvilke verktøy jeg trenger til akkurat der jeg er. Det er en tid for alt. La meg forklare hva bokstavene står for.

  1. Observere: Dette er første fase hvor jeg observerer mine tanker, følelser og hendelser i livet mitt.
  2. Akseptere: Dette er andre fase hvor jeg trenger å akseptere det jeg har observert av meg selv.
  3. Anerkjenne: I denne fasen går jeg inn i å anerkjenne meg selv og det jeg føler. Jeg trøster meg og gir meg det jeg trenger.
  4. Svitsje: Når jeg er klar begynner jeg å bytte fokus. Jeg behøver ikke være lenger nede i mørket enn jeg trenger for å heale meg selv. Jeg finner frem alt som gjør meg glad.
  5. Ekspansjon: I denne fasen begynner jeg å utvide min bevissthet. Jeg drømmer, går fremover og evaluerer.

Ved å vite hvor jeg er i prosessen i mitt liv føler jeg meg litt mer i kontroll. Jeg tar imot det som skal jobbes med, gjør stegene som trengs for å heale det som har kommet opp. Det er en flytende prosess der jeg vet at noen ganger går jeg de tre første stegene om igjen og om igjen. Men da vet jeg at jeg skreller av lag for lag som i en løk. Og jeg vet at dette er en spiral som går oppover, hvor sidene av spiralen her de samme temaene.

Jeg vet det ikke er lett. Livet kan være vanskelig, men også veldig godt. Og hvor lenger ned jeg går, hvor lenger opp går jeg. OAASE er en måte å leve på som fungerer for meg.

Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg om disse temaene. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

 

Klem Eira

Hva er å våkne?

Hei,

Hva er egentlig å våkne? Er det slik at man er “sovende” en dag og neste fullstendig våken?

Jeg observerer det er mange måter å våkne på. Noen mennesker veit ikke noe om de spirituelle bitene av det, likevel er de ganske så våkne. Andre hopper med hud og hår inn i den verden. Noen våkner så brått at de sliter med å holde seg psykisk stabil og andre reiser med stor fart inn i en depresjon eller sykdomsforløp. Å våkne er en subjektiv opplevelse som er en prosess over mange år og et helt liv.

 

Men hva er et sovende menneske? Det er et menneske som føler alle de sosiale reglene sammfunnet har. De stiller ikke spørsmål og de følger systemet som er lagt opp i verden. Satt litt på spissen; Det er en underforstått ting at man blir det “pappa  og mamma sier”, får seg en jobb, gifter seg, får barn, jobber hardt for samfunnet og bidrar til vekst. De undertrykker følelsene sine, er opptatt av ytre ting slik som materielle ting og ytre stimmuli. På grunn av at følelser og ønsker blir undertrykt for å “følge systemet” kan det være mye av “upers” and “downers” bruk. Alkohol, sigaretter, over/under spising, for mye trening og andre stimmuli for å kunne føle, slappe av, roe seg ned ol. Det er når presset blir for stort, avstanden mellom det å passe inn i den firkantet boksen og ønskene sjelen har, er enorm og kroppen fysisk sier ifra. De reagerer uten bevissthet på sine underbevisste tanker og virker å ha liten kontroll på det de gjør eller hva som er konsekvensene av det. Alt er som regel alle andre sin skyld. De tar ikke ansvar for egne handlinger eller hendelser som skjer.

Jeg har aldri hørt om en behagelig oppvåkning, desverre. Det er en berg og dalbane av høye lette følelser til svarte mørke bearbeidelser. Ofte er det et resultat av noe som har forandret deg eller tvunget deg til å se på noe med andre øyne. Ofte kan det skje i flere omganger og siden man ikke tok nok grep til å forandre seg 1.gangen, kommer nedgangen en gang til og det er et nytt lag som skal forståes. Det er slike perioder av livet som blir kalt The dark night of the soul.

 

Første del av min oppvåkning skjedde da jeg steg ut av offerrollen som 13-14 åring. Jeg hadde på barneskolen følt med mobbet og at livet rundt meg ikke ble styrt av meg. Mine foreldre bestemte og siden det var ganske så ustabilt etter de ble skilt og jeg ble nødt til å reise med tog til Oslo for å besøke pappa og den nye familien, måtte jeg undertrykke mye av det jeg ville. Alle andre bestemte og jeg følte livet skjedde MED meg. Da jeg begynte på ungdomskolen, begynte jeg å stille spørsmål til det som skjedde rundt meg. Jeg forsto at jeg hadde følelser og attferd som var preget av alt det jeg hadde opplevd av traumatiske ting og behov som ikke hadde blitt dekket. Jeg startet min oppvåkning med å protestere på det meste og var mye sint og lei meg. Jeg måtte løsrive meg og beskytte meg. Men dette var en motstand/resistens mot å forandre hvordan jeg synes verden var. Enda hadde jeg ikke nådd bunnen.

dreamstime_l_2656893Jeg har hatt flere slike perioder i livet med “The dark night of the soul”, men det som virkelig fikk meg på et annet spor var da jeg som 19 åring ikke kunne gå lenger. På grunn av alt det negatve fokuset jeg hadde og pekefingeren om pekte på andre om at de skulle forandre seg, slo kroppen min seg av. Jeg startet med å få vondt i det ene beinet, så ble ankelen hoven, tåleddet, helen tålte ikke å bli tråkket på og til slutt var det ikke noe vekt bena mine tålte før smerten var for stor. Jeg var 19 år og kunne ikke gå. Hele verden min raste sammen. Ingen kunne hjelpe meg, ikke sykehusnorge for de forsto ikke hva det var. Det sjokkerte meg fullstendig. Jeg trodde virkelig leger og verden hadde kommet lenger med å forstå hva som foregår i kroppen. Medisiner reagerte jeg kraftig på og tålte ikke noe av det. Det var mer bivirkinger enn godt og jeg kjente at det var gift for kroppen min. Jeg ble verre med enn uten. Jeg gikk inn i en periode hvor jeg ble tvunget av Universet inn i aksept av hvordan livet mitt var. Jeg kunne ikke gå. Jeg hadde ingen som forsto meg. Jeg hadde hatt en elendig oppvekst og var preget av den. Jeg følte meg forlatt og glemt av alle. Det var da pekefingeren min sluttet å peke på alle andre og begynte å peke på meg selv. Det var bare meg igjen. Det var JEG som måtte gjøre noe. Ikke alle andre. I denne perioden tok jeg noen grep og forandret hvordan jeg så på verden.

1.Aksept og annerkjennelse; Jeg aksepterte og annerkjente det som hadde hendt med meg og hvordan livet mitt var blitt. Det var ikke slik at jeg synes det var greit, men jeg annerkjente at det var slik det var. Jeg annerkjente følelsene mine og aksepterte de og meg og min reaksjon.

2.Lave forventinger: Jeg lot meg selv få lov til å gjøre det jeg ville. Jeg sov 12 timer i døgnet og var fornøyd om jeg hadde satt på en klesvask.  Jeg forventent ingenting av andre eller meg selv.

3.Bort med negativitet: Jeg så ikke nyheter eller leste aviser, byttet ut krim med kommedie, leste Harry Potter, var med de jeg fikk energi av å være sammen med, brøt kontakten med alle som tok av meg og følte negative mot meg.

Etter et år med dette var jeg klar for neste steg for jeg hadde tatt så mye hensyn til meg at jeg rett og slett begynte å kjede meg. Jeg gikk inn i positivt fokus.

4. Hva er mine styrker: Jeg gikk igjennom hva jeg faktisk var god til og synes var gøy å gjøre. Det viste seg at jeg alltifd fikk gode karakterer når jeg holdt foredrag. Jeg elsket å ha dype samtaler og filosofere.

5.Hva er mine drømmer? Jeg måtte legge en plan for fremtiden som inneholdt hva jeg ville oppleve og tro på den.

6.Følg den gode følelsen: Jeg tok hensynt til hva jeg ville og ikke hva andre ville jeg skulle. Jeg måtte stadig gå inn i hva jeg faktisk ønsket og følge det så godt jeg kunne. Det jeg opplevde mer og mer var at jeg hadde kontrollen i livet mitt. Jeg kunne styre tankene mine ved å bestemme meg for hva jeg ville fokusere på. Jeg var ikke et offer lenger.

7.Reiki 1-3, jeg lå med hendene mine på meg selv hver kveld i meditasjon. Jeg fokuserte på pust, og Reiki som healet kroppen min. Jeg lærte meg å kjenne og balansere mine chakraer.

Etter to år ble jeg bedre og bedre i beina og i måten jeg tenkte på. Jeg aksepterte med selv nok til å tiltrekke meg en som gjorde det samme. Han er jeg gift med i dag og vi har to barn sammen. Jeg fikk meg også en utdanning i denne perioden. Dette var min opplevelse av 1.steg i oppvåkningprosessen. Det handlet om å ta tilbake kontrollen over tankene og livet mitt. Jeg hadde reist fra det svarteste hullet opp i lyset igjen. Neste steg var å ta med lyset ned i mørket. Det får bli neste blogg.

Hilsen Eira