Hva gjør du når to deler av deg krangler?

Hei!

Jeg har godt dypt inn i observasjonsfasen av prosessen min jeg kaller: OAASE i sommer. Det har vært en drakamp i meg. Og jeg må si det er den værste tilstanden jeg veit om: Å stå på stedet hvil. I ukesvis, føles det som, har jeg sett verden gå fremover, uten meg. Folk som koser seg sammen med familie, og nyter midfullness state. Jeg er ikke en av de. Jeg har det ikke best når jeg står stille, jeg har det best når jeg er aktiv, kreativ og går fremover. Jeg elsker det. Derfor, det motsatte er å stå stille og være i “nuet”.

Det er også derfor den beste måten å få meg til å bli bevisst noe er å stoppe meg. Og denne gangen har det vært full stopp. Og jeg har ikke masse folk som lurer på hvordan jeg har det. Jeg tror det er litt slik med folk som meg, vi hjelper andre så mye at alle tror vi har det helt topp hele tiden. Det er ikke slik i det hele tatt. Jeg tror det er motsatt. Grunnen til at jeg er god til det jeg gjør, er fordi jeg har hatt det vondt, fordi jeg jobber hele tiden med meg selv. Fordi jeg vet at det er det som må til, hele tiden. Det er ikke over noen gang. Selv om jeg vet at det blir bedre og lettere. Mitt dilemma er at jeg er ikke en person som er god til å be om hjelp. Og jeg trenger også at de som jeg ber om hjelp skjønner hva jeg snakker om, og har tid, kunnskap og overskudd til å gjøre prosesser med meg. Løsningen for meg i denne runden er å gjøre det sammen med dere. Kanskje er det akkurat derfor ingenting annet har fungert denne sommeren.

Jeg observerer at jeg har to deler av meg som er på hver ende av skalaen. Det vil si at to personligheter av meg mener det stikk motsatte og drar i hver sin ende av tauet. Det sier seg selv at da kommer man ingen vei. Derfor er jeg veldig frustrert. Den ene vil fram, den andre vil være i ro. Dette kalles parts work, eller det å jobbe med en splitt i seg selv. Det første jeg gjør er å definere en av delene ved å observere det de forteller. Det er en del som ikke vil gjøre noe som helst. La oss kalle henne Passiva.

Dette er det Passiva forteller og sier til meg når jeg lar henne snakke:

Tankene; Det er ikke noe poeng, Hvorfor? Det er ikke noen grunn til å gjøre det, ingen trenger den inforen Eira, Det var slitsomt. Det er helt håpløst, ingenting nytter, hvorfor slutter du ikke, Det er absolutt ingen grunn til at du skal gjøre noe som helst, det er nyttesløst, det er fortapt. Du er ingen i denne verden. Ingen skjønner det du snakker om, alle synes det er teit.

Følelsene i kroppen er; Tung, det er en svart sky i magen, jeg klarer ikke trekke pusten, hjertet dunker, kjeven strammes, jeg har lyst til å rope.

Følelsene heter: håpløshet, sinne, ensomhet.

Jeg synker ned i den og lar den slippe til.

Bildene jeg ser, minnene mine som har gjort at jeg fortsatt har denne følelsen:

Jeg er 4-5 år gammel. Alle de voksne sitter å prater det er ingen som ser meg, jeg føler meg ensom. Jeg prøver på mange forskjellig måter å få kontakt, men det er ingen som ser meg eller gir meg det jeg trenger. De ser meg ikke, jeg føler det er håpløst. Ensomheten må bli. Det er ikke mulig å gjøre noe med det.

Kroppen reagerer på minnet og begynner å stramme magen, gjøre de samme bevegelsene som om jeg roper ut. Det kribler inne i hodet, jeg kan kjenne nye nervebaner dannes i hodet. Jeg får rykninger i kroppen, og i ansiktet. Det er cellene som rister av seg. Jeg lar kroppen få gjøre akkurat det den vil. Jeg kjenner tårene kommer også. Jeg er inne i fase nr 2: Aksept. Jeg aksepterer at jeg har en del av meg som tenker og føler dette. Jeg aksepterer at jeg har opplevd det slik.

I det jeg prosesserer dette, sier det ping på chatten og ei venninne begynner å prate med meg. For meg er det et tegn på at jeg fjernet en blokkering allerede, og begynner å dele med henne. For noen ting skal deles og kan ikke gjøres alene. Ved å prate med henne går jeg inn i fase nr 3: Anerkjennelse. Hun anerkjenner det som er vanskelig og sier slike ting som; Det forstår jeg godt er vanskelig, det er vondt ja. Etter jeg er ferdig med å snakke med henne anerkjenner jeg også det lille barnet i meg som har det vodnt. Jeg forteller henne at det er helt riktig å føle det hun føler ut i fra hva hun opplever. Jeg merker at følelsene slipper tak.

Jeg lar meg være i disse følelsene så lenge jeg trenger. Jeg går inn i det å anerkjenne behovene mine. Jeg ringer en venn, tar et bad, mediterer, leser en bok, spiser god mat, lar meg være i ro og legger meg tidlig. Jeg sier nei til et tilbud om vinkveld, jeg trenger ikke mer giftstoffer i kroppen nå. Jeg har opperert meg selv og trenger en uke i sykesenga. Dette er en del av anerkjennelsen. Det å anerkjenne mine behov. Og med dette er jeg også inne i fase 4: Svitj. Jeg bytter fokus, pleier meg selv slik at jeg går oppover spiralen.

Jeg merker at ved å gjøre det, stiger det opp en kraft i meg. Jeg setter grenser, jeg lar ikke andre trå over. Jeg sier i fra på en kraftfull og rolig måte. Jeg ser det sårer andre, men merker at jeg ikke forandrer grensen min. Jeg sier jeg forstår deres smerte, men at det likevel er slik grensen min er. Jeg forstår jeg river ned andres virkelighet ved å sette en grense, ved å fortelle om hvordan jeg vil ha det, hvordan min virkelighet er. Men jeg kjenner mer sterk og myk på en gang.

Kanskje har denne sommeren vært akkurat det jeg trenger, tenker jeg nå. Jeg merker jeg er klar for å gå over i neste fase 5: ekspansjon. Hva vil jeg at fremtidens relasjoner rundt meg skal se ut? Jeg begynner å definere hva jeg vil: For å kunne være en del av livet mitt, blir du nødt til å se min virkelighet. Prøve å forstå og sette deg inn i meg. Jeg har åpen dør, men jeg vet at det kan være vondt for deg å være med inn. Men jeg kan ikke noe annet lenger. Jeg er ferdig med å tråkke over meg selv for å skåne andre for sine egne følelser. Jeg tar vare på meg og tar ansvar for å fortelle deg om hvordan jeg ønsker å ha det. Vil du være med, nydelig, vil du ikke? Det er også greit.

Jeg tror ved å være tydlig på hva jeg vil og ønsker, vil jeg tiltrekke meg fler av de som også ønsker det. Men de som ikke klarer å leve så autentisk som jeg vil ha det, kommer til å ta avstand. Så ved å tre mer inn i det å være en talsperson for meg, sørger jeg også over de som ikke vil akseptere det. Men jeg kan stå i begge polaritetene. Ikke ballanse, men tåle begge på en gang. Ja takk, begge deler.

Klem

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach og dedikert selvutvikler <3

 

OAASE viser hvor du er i prosessen!

Hei!

Som du sikkert vet har jeg laget et gratiskurs som handler om de forskjellige stegene man er i når man jobber seg igjennom skyggene i seg selv. Jeg har selv jobbet meg igjennom mine skygger bevisst siden jeg var 20 år og ikke kunne gå. Jeg famlet mye og følte mest på hvor håpløst det var. Det var som om det ikke var en ende. Jeg var nede i et sort hull følte jeg, blind kald og alene. Etter hvert har jeg fått fler og flere verktøy, og nå vet jeg at det er en prosess. Jeg får ikke mer enn jeg tåler og jeg vet hva jeg kan gjøre med det. Jeg har også oppdaget at det er et system. Ja, det er en storm, og det nytter ikke å prøve å ta kontroll og stå med rette bein i båten. Da blir jeg dyttet over ende. Men hvis jeg ser for meg at jeg står på en båt i den stormen, med bøyde bein og konsentrert om å følge bevegelsene, da bli det enklere for meg.

OG nå som jeg også har et kompass: OAASE, vet jeg også hvor i stormen jeg befinner meg. Da vet jeg også hvilke verktøy jeg trenger til akkurat der jeg er. Det er en tid for alt. La meg forklare hva bokstavene står for.

  1. Observere: Dette er første fase hvor jeg observerer mine tanker, følelser og hendelser i livet mitt.
  2. Akseptere: Dette er andre fase hvor jeg trenger å akseptere det jeg har observert av meg selv.
  3. Anerkjenne: I denne fasen går jeg inn i å anerkjenne meg selv og det jeg føler. Jeg trøster meg og gir meg det jeg trenger.
  4. Svitsje: Når jeg er klar begynner jeg å bytte fokus. Jeg behøver ikke være lenger nede i mørket enn jeg trenger for å heale meg selv. Jeg finner frem alt som gjør meg glad.
  5. Ekspansjon: I denne fasen begynner jeg å utvide min bevissthet. Jeg drømmer, går fremover og evaluerer.

Ved å vite hvor jeg er i prosessen i mitt liv føler jeg meg litt mer i kontroll. Jeg tar imot det som skal jobbes med, gjør stegene som trengs for å heale det som har kommet opp. Det er en flytende prosess der jeg vet at noen ganger går jeg de tre første stegene om igjen og om igjen. Men da vet jeg at jeg skreller av lag for lag som i en løk. Og jeg vet at dette er en spiral som går oppover, hvor sidene av spiralen her de samme temaene.

Jeg vet det ikke er lett. Livet kan være vanskelig, men også veldig godt. Og hvor lenger ned jeg går, hvor lenger opp går jeg. OAASE er en måte å leve på som fungerer for meg.

Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg om disse temaene. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

 

Klem Eira

Jeg har troen på deg!

Hei!

Jeg var på alternativmessa i Oslo i februar og det var en spennende opplevelse. Jeg har vært på mange messer, men denne gangen var jeg som utstiller! Denne gangen solgte jeg krystaller som jeg har kanalisert guider og energier i som hjelper til med å heale deg og utvikle deg videre. Jeg ga også healinger til de som ville ha det. Det mange refleksjoner jeg om min kollega satt med. De fleste som kommer på slike messer vil ha beskjeder fra åndeverden eller readinger. De som la tarot eller ga readinger fikk mange flere kunder enn de som vil hjelpe deg til å utvikle deg selv. Jeg har også vært der hvor man er desperat på informasjon, og jeg er der enda ved jevne mellomrom. Det er ikke noe galt med å ville ha informasjon, men det er noe med det som gjør meg litt trist også.

 

Det finnes så mange mennesker som ikke tror de kan få den informasjonen selv. At de ikke har den direkte kontakten med universet selv. Noe som strider imot det jeg tror på. DU er jo universet, hvorfor skulle ikke du være istand til å snakke direkte med dem? Det er mulig jeg trigger en drøss i alternative miljøet nå, men når noen er i et modus hvor de er desperate for at jeg skal fortelle dem alt om dem selv blir jeg stum. Hvis dem er på et sted hvor de tenker at de ikke har makt selv, eller ikke kan snakke med sine egne guider vil jeg fokusere på å gi dem makten tilbake! Jeg kan godt være en tolk, veileder og gi dem troen tilbake. Men jeg er ikke så glad i at jeg skal være en som forteller noe som de ikke er klar for å høre eller tar fra dem makten. Da blir jeg en slik som De gamle prestene i kristendommen, hvor prestene var bindeleddet mellom Gud og mennesket. Og menneskene måtte gi penger til prestene for å formidle det Gud sa. Så kom Luthersk kristendom å ga makten tilbake til folket. De fokuserte på at Gud var inne i mennesket, og man ikke trengte et binneledd. Man kan ha den direkte kontakten SELV. Jeg kjenner jeg synes det er aller gøyest å hjelpe mennesker å utvikle seg selv og renske opp i “radioen” slik at de kan høre, føle og se signalene fra den verden selv. Jeg elsker å gi dem den makten selv, for det er mulig. Jeg tror alle kan det.

 

Å renske oppdreamstime_xl_37106305 i radioen handler om å forstå alle delene av seg selv. Hvor mer du forstår av deg selv, hvor mer kan du styre fokuset/bevisstheten din. Og når du kan styre hva du fokuserer på kan du også “stille inn radioen” på akkurat det du vil. Noen blir super gode på å stille seg inn på de som er gått over på den andre siden. De ligger ofte i 4. dimensjon, og noe i 5. dimensjon. For meg og mine kolleger når vi jobbet på messen føltes de energiene veldig tunge. Jeg jobber mest i andre dimensjoner, med dine guider, stjernefolk og engler og slikt. De ligger mye høyere i dimensjoner og har annen type informasjon som handler om utvikling.

 

Jeg forstår at mange har lyst på “bevis” for at alt dette er sant. OG de som jobber mye med mediumskap er med på å hjelpe denne gruppen mennesker. Det er viktig arbeid og mange setter stor pris på dette. Men for min del vil jeg gjerne hjelpe deg med å få til den kontakten selv. Slik at du ser hvor stor du er og hvor mye makt du egentlig har i ditt eget liv!

Jeg tror tiden er kommet for å få tilbake troen på egen kontakt med universet og åndeverden,, men da må du også gjøre en innsats. Er du klar? Jeg er med deg!

Klem Eira

 

 

Mitt møte med krystallbevissthet

Hei!

Jeg har så lenge jeg husker fått bilder i hodet. Det er min sterkeste evne, det å være klarsynt og få klare bilder i hodet. Det tok litt tid før jeg forsto at jeg ikke bare hadde god fantasi, men at det faktisk var bilder av betydning for de jag snakket med eller noe jeg skulle forstå. Det er en måte for mine guider, mitt høyere jeg å snakke med meg på.

Da jeg tok et oppvåknigshopp for 5 år siden, eksploderte denne evnen. Jeg gikk i timesvis med en eforisk følelse av lykke og smilte mens jeg så opp på himmelen og noe jeg ikke hadde sett før. På himmelen kunne jeg nå se et nett av energi som pulserte. Det er som hønsenetting av gull og det bølger og strømmer rundt på himmelen. Plantene rundt meg gnistret av farger og energi og så opplevde jeg et øyeblikk, en nedlasting av koder. Først en strøm av gull koder gjennom øynene, så uken etter en strøm av gullkoder gjennom munnen deretter gjennom kronen. Hele meg lyste av krystall og jeg følte meg fantastisk! Det som skjedde etter dette var spennende og jeg bega meg ut i noe som er fantastisk! Jeg begynte å se symboler i hodet. Første symbolet var en trekant som pekte opp. Da jeg hadde sett den første trekanten i hodet, og hatt den det en hel dag, uten å skjønne noen ting om hvorfor jeg tenkte på en trekant, begynte jeg å bli litt frustrert. Det ga meg ikke noen mening, men jeg forsto at det ikke var meg. Det var noen/noe som prøvde å kommunisere med meg. Så jeg bestemte meg for å holde meg åpen og ta i mot. Jeg begynte å skrive de ned etter som de kom. Symbol nr 2 var en trekant som pekte ned. Derettter møttes trekantene ved å legge seg over hverandre slik at de dannet en stjerne. Så blei den i 3d form hvor jeg sto inne i den.  Det tok meg litt tid på google for å forstå hva i all verden som skjedde. Den første trekanten pekte opp mot en kontakt med universet, den andre viste universet ta kontakt med meg, tilslutt kom de sammen slik at det dannet en merkaba.

 

Jeg hadde motatt min merkaba. Jeg hadde blitt multidimmensjonell og fått adgang til å reise bevisst astralt. Jeg har gjort det også hele livet i drømmer og i meditasjon, men nå var det mulig på et helt annet nivå. Jeg kan gjøre det våken, snakke med dimmensjoner, plukke opp liv fra fortid eller fremtid, hoppe rundt akkurat som jeg ville i min egen reise. Rom og tid forsvant og jeg hadde tilgang på så mye jeg ikke hadde før. Jeg kunne stå på kjøkkenet å røre i sausen, plutselig være i Atlantis og løpe bortover brosteinene vekk fra et jordsjelv imens tårene sprutet. I neste sekund var jeg tilbake i Norge og lagde middag, og tårene rant nedover kinnene med følelsen av å miste alt jeg eide og lande mitt fortsatt var i kroppen.

merkaba2Jeg kunne sitte foran noen og prate mens jeg holdt i en kaffekopp, jeg så ned på fingrene mine og de var korte, mørke og tydelig en mann sine hender. Jeg hadde en drakt på i røde farger og jeg var en kriger, en mongolsk krigsherre. Det tok litt tid å forstå hva som skjedde og i denne perioden var jeg heldigvis hjemme med mitt andre barn slik at jeg fikk den roen jeg trengte. Jeg sov mye og gikk tur mye i skogen. Siden jeg stadig gikk ut av kroppen var det godt å være i jorden og rundt i skogen flere ganger daglig. Jeg kjente ingen som hadde opplevd noe liknende og jeg følte meg  veldig aleine. Jeg har aldri vært i noe spirituelt miljø eller lyttet gjevnlig til noen personer som var i det miljøet. Men nå fikk jeg et enormt behov for å møte noen som tenkte som meg og kunne hjelpe meg med å forstå hva som foregikk. Jeg begynte å søke på disse tingene jeg opplevde og forsto at det ikke var noe “alle” opplevde, men at det var noen og de gjorde at jeg følte trygghet i å utforske det mere.

 

Nå veit jeg at dette bare var starten på det å forstå hvordan det er å være en som kanaliserer, en som er en bro mellom mennesker og universet. Etter dette har jeg opplevd enda flere bevissthetshopp. Det får bli neste blogg!

Hilsen Eira