Å føle tilhørighet – belonging

Hei!

Denne sommeren har jeg jobbet med det å høre til. Jeg må være ærlig å si at min anderledeshet har ført til at jeg ikke føler som om jeg hører hjemme noe sted. Jeg ser det også når jeg jobber i klassen, jeg er jo lærer også, jeg hjelper de med å komme igang og så trekker jeg meg ut. På personalrom, jeg står utenfor å ser på. Eller sitter ved de jeg føler meg mer lik. Hjemme kan jeg se ungene og mannen herje i sofaen, mens jeg sitter å ser på. I Norge ser jeg nordmenn bry seg om de samme tingene, mens jeg gjør ikke det. Jeg bryr meg om andre ting. Samme med alt egentlig. Det er viktig å understreke, at selv om jeg har følt det slik, betyr det ikke at de rundt meg ikke elsker meg, at jeg ikke er en del av hverken Norge eller familien min. Det handler om at jeg ikke ser det selv, at jeg ikke føler det. En ting er det jeg tenker er rett, en annen er det jeg føler. Det fører til at jeg har følt meg mye ensom. Men i sommer fikk jeg et gjennombrudd, jeg følte følelsen tilhørighet-belonging. Det å kjenne i kroppen at man ønskes der, at man er en del av gruppen eller stedet man er.

 

Jeg startet med å gå inn i, la meg selv synke ned i en negativ følelse jeg hadde. De negative følelsene er veiledere som, med en tråd, er bundet sammen med et minne. Dette er de negative følelsenes funksjon, hjelpe deg til å se noe du har gjemt bort i underbevisstheten din. Jeg er baby, i armene til mamma. Jeg har våknet, og hører familien min prate sammen rundt meg. Jeg prøver å få kontakt med mamma sine øyne. Hun møter ikke øynene mine, og fortsetter å prate med de andre rundt meg. Jeg vil bli sett, men de ser meg ikke. Jeg kjenner meg utenfor, maktesløs, alene. Jeg hyler i og mamma ser på meg. Hun går ut av rommet, vekk fra de andre, og der ser hun meg i øynene og jeg får den kontakten jeg ville ha. Dette er ingen uvanlig situasjon for mødre eller i familien. Jeg har gjort det selv, løper ut for å skåne andre i familien. Men merkelappen/betydningen jeg som baby satte på det? Jo, jeg hører ikke til her. Jeg blir ikke sett blandt mange.

Jeg forandrer minnet til det jeg ønsker skal skje. Mamma oppdager at jeg er våken i armene sine, hun sier ifra til familien, og alle konkurerer om å få øyekontakt med meg. Jeg kjenner en positiv følelse i brystet og magen. Dette er familien min, det er her jeg hører hjemme, de vil ha meg her, og jeg er en del av dem.

Jeg forandrer alle stedene jeg føler meg utenfor. Følelsen brer seg, alle cellene i kroppen lyses opp med en klar gulfarge. Jeg kan se jeg nå stråler ut denne gulfargen, som om den søker andre og det er ikke noe som går tomt. Den kommer innenfra, og jeg kan se andre som har det samme. Før kunne slike mennesker få meg til å rygge unna, mens nå føles det godt. Jeg suges mot de som gir og ikke de som tar. Jeg kan se energiutvekslingen går frem og tilbake som infinity symbolet mellom oss.

 

Det forundrer meg igjen og igjen at min opplevelse av verden kan forandres av meg. Ved å bruke en time eller to kan jeg forandre hele opplevelsen av å være med andre. Og det er ikke det at andre ikke ville, det er at jeg ikke var istand til å ta i mot. Jeg så det ikke, jeg var blind for følelsen av tilhørighet. Selv om andre følte det, gjorde ikke jeg. Og det er ikke andre som måtte forandres, det var jeg.

Uken etter denne opplevelsen opplever jeg nye ting. To telefonsamtaler fra venner og familie jeg ikke hadde regnet med, 4-5 samtaler på facebook, flere snapchat meldinger og forslag fra familien om å gjøre ting sammen.

Det er når jeg forandrer det på innsiden av meg, det rundt meg forandrer seg. Det er når jeg har satt ord på følelsen jeg er istand til å gjenkjenne den rundt meg, og derfor også gå mot den.

Klem Eira S. Iversen

 

 

Nå “synser” du igjen!

Hei,

Nå synser du igjen, hører jeg folk si. Ja, Det gjør jeg, og det gjør du og. For meg er det et helt snodig utrykk. Selvfølgelig gjør vi det! Alle sammen! OG det er super viktig at vi fortsetter med det!

 

Noen ganger kan jeg se verden rundt meg strebe etter å finne SANNHETEN! En sannhet. En Gud, sikkert en gammel grå sjeggete en på en sky. For meg er det ikke svart-hvitt, rett-galt, slem-snill. Jeg tror ikke det er så enkelt og det er en veldig 3d tenkning tenker jeg. Dette stammer fra de vi var som bitte små og lærte rett og galt av mor og far og tenkte at siden de sier det, er det det som er loven, det er det som er riktig. Jeg må gjøre det, strebe etter det og alle andre må gjøre det også. Så svarer underbevisstehten; Ja, for hvis ikke får jeg ikke kjærlighet fra mamma og pappa. Så da fortsetter vi da. Vi prøver å gjøre det som er rett og få alle til å gjøre det samme. For det er livsviktig at jeg har rett og du tar feil. Så fortsetter man slik til man oppdager at alle familier er forskjellige. Og alle tenker at det de tror på er sannheten og slik det MÅ være fordi, tja. Dit har vi aldri kommet. Det var litt satt på spissen, men jeg blir alltid forundret når jeg møter noen som er så dypt inn i dette tankesettet. Det blir som et pust fra fortiden og det trigger noe i meg som jeg har brukt mange år på å jobbe meg fra.

ElephantJeg tror på at alle perspektiver er viktige. Sosialkonstruksjonismen forklarer det kort fortalt slik;

Se for deg at vi alle har bind for øynene og holder i hver vår del av en elefant. Den personen som holder i halen vil forklare det de holder i, sannheten, som et tau. Den som holder i øret vil si den er en teltduk. Den som holder på tennene vil si den er et spyd. Den som holder rundt beinet vil si det er et tre. Den som holder i snabelen vil forklare den som en slange og den som holder på siden av elefanten vil si det er en vegg. Hvis alle disse skulle stått på sitt å sagt at de veit SANNHETEN og at de har rett ville det blitt krig. (og det er det jo i verden) Men ingen har hele sannheten og ingen har derfor rett, men de har ikke feil heller. Det er helt riktig det de opplever sin sannhet er. Så hva kan vi gjøre? Jo, vi kan snakke sammen om alt vi “synser”! Hva hvis vi kan sankke sammen om alt vi opplever og vårt perspektiv slik at vi sammen kan finne ut hva vi “holder” på? Det hadde vært nydelig. For jeg trenger deg for å pusle mitt purslespill. Det kan hende din synsing gir meg akkurat det jeg trenger for å forstå litt mer av verden min. Kanskje trengte jeg ikke det du trodde du skulle lære meg engang. Kanskje jeg lærte noe som du ikke hadde tenkt på, eller var så vanlig for deg at du ikke tenkte på det som god informasjon en gang.

 

Noen ganger er jeg ikke enig med folk, og det er helt greit. Da forsto jeg ikke helt hva du mente kanskje, eller så har jeg et annet perspektiv på akkurat det, eller så har jeg opplevd noe annet som gjør at jeg ikke ser det helt slik.Men jeg blir ikke rasende, sint og sur. Det er din mening, og  jeg behøver ikke ta det inn som min sannhet. Passer det ikke meg, føles det ikke rett for meg, lar jeg det gå. Jeg lar det sveve forbi meg som en sky. En liknelse som har blitt brukt før (Teal Swan), og som jeg synes er så god er; Livet er en buffe’! Du MÅ ikke spise ALT på buffeen. Hvis man blir rasende på det noen synes, har du en trigger. En trigger du kan jobbe med. En tro rundt det som blir sagt, som er vondt. Da er det tid for shaddow work!

Vi alle er perspektiver, en forlengelse av kilden, som den ser verden fra. Og når vi lærer og forstår noe, gjør den det samme. Det betyr at det du SYNSER er kjempe viktig! Og hadde det ikke vært viktig at du opplevde verden fra ditt perspektiv, med dine traumer, gleder og opplevelser, så hadde du ikke vært her. Du er viktig bare fordi du er her i livet. Hadde du ikke hatt noe å si eller påvirke verden med hadde du vært dau!

 

Føles dette riktig for deg, flott! Føles det ikke riktig, la det gå forbi! Ble du sint og trigget? Spør deg selv hvorfor det!

Syns i vei! Det du har å si er viktig for verden vi lever i!

Det syns jeg da!

Hilsen Eira