Kompliment eller fornærmelse?

Hei!

Det forundrer meg stadig hvordan voksne mennesker gir komplementer. Det er rett og slett ikke en bra ting noen ganger. La meg forklare. Det finnes komplimenter som styrker din selvfølelse. Disse komplimentene går på din verdi som menneske. De er på indre ting i deg og det du er. Det er disse komplimentene vi bør gi flest av:

Du er så god til å ta vare på andre. Du er så kreativ! Jeg elsker at du hjelper andre og bryr deg om andre på den måten. Jeg setter så pris på at du bryr deg om meg og sier det til meg. Jeg kjenner du ser meg og lytter til meg når vi prater sammen. Det er så godt for meg. Du er en god venn. Du er en god mamma, pappa eller venn.

De komplimentene som går på selvtilliten er på ytre ting og de forsvinner like fort som de kom. Man blir avhengi av å få nye hele tiden for å opprettholde den gode følelsen. Rett og slett fordi de går på noe du har gjort, prestasjoner og noe du har kjøpt deg f.eks. Disse komplimentene skaper en forventing du må leve opp til. Jeg hadde et menneske i livet mitt som alltid kommenterte det jeg hadde på meg. Det var utrolig slitsomt!  Selv om det kunne være hyggelig når det ble sagt, var det mer tanker om når ikke noe ble sagt. Da komplimentene ikke kom ble det som en bekreftelse på at det jeg da hadde på meg ikke var noe fint. Det samme med hvis man legger ut et bilde på facebook og får mange likes, da føler jeg meg super og tenker at det jeg har gjort er veldig bra. Så neste dag, prøver jeg ut noe annet og får ingen. Da er ikke det noe bra da, og selvtilliten går rett ned igjen. Det er her de unge opplever press ved å måtte prestere perfekthet hele tiden. Og selv om jeg ikke er ungdom, må jeg si jeg legger merke til det samme hos meg.

Det værste jeg vet om er komplementer som ikke er noe hyggelig i det hele tatt. Når en person sier slike ting er det et stikk av fornermelse som kommer. De forteller om en fordom de hadde og forteller at den ikke ble sann. Hva i all verden, tenker jeg. Voksne mennesker som forteller om at de regnet med at jeg skulle feile, men jeg overrasket dem ved å klare det likevel. DET ER IKKE ET KOMPLEMENT! De er ikke hyggelig mot andre mennesker da. De forteller egentlig om noe de bare skulle TENKT og ikke sagt. De skulle da forundret seg over at de dømmer folk på den måten og tatt lærdom av at de tok feil. Det er ikke et komplement for meg hvis din fordom ikke ble sann. Det forteller egentlig mer om deg enn om meg.

Det var dagens lille klare tale! 🙂 Har du opplevd noe liknende?

Har du lyst å bli mer bevisst dine tanker og følelser? Meld deg på mitt gratiskurs her! 

Klem Eira <3

Når en side av deg blir avvist

Hei!

I det siste, som jeg skrev i forrige blogg, har jeg fokusert mye på å finne delene av meg. Altså jeg tenker at man har flere fragmenter av seg selv. Alle i litt forskjellige aldere og som har forskjellige behov. Alle disse delene /fragmentene av meg har opplevelser i fortid som har gjort at de trenger det de trenger. Det finnes mange måter å integrere disse persjonlighetene og en av de er å la deg spille de helt ut og gjøre det de trenger.

Det betyr:

  • Hvis du ser et lekestativ og kjenner du vil huske, klatere eller slå hjul – så gjøre det.
  • Hvis du trenger å sove i pysj med hjerter på og holde i en bamse – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil synge deg selv en godnattsang -så gjør det.
  • Hvis du kjenner du trenger å se en tegnefilm, sutte på tommelen eller vugge deg selv i søvn – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil lære å skate, løpe i skogen, hyle eller lære å danse – så gjør det.

For min del så har det vært å si jeg føler meg utrygg hvis for eksempel mange nye mennesker kommer inn i rommet. Fortelle at jeg kjenner meg utygg og så si hva jeg trenger, for eksempel at jeg trenger at noen står ved siden av meg. Men hva hvis mine venner ikke takler at jeg er sårbar? At de ikke takler at jeg har flere sider? Da er jeg kommet til et punkt jeg er godt kjent med. Jeg står igjen på et sted hvor mine behov, som alltid har vært der men som jeg nå er bevisst, trenger å bli dekket i vennskapet. Jeg forsår det ikke er så lett å være venn, eller gift, med noen som forandrer seg så fort og mye, men det er nå slik jeg er. Det er dette jeg er opptatt av, og da trenger jeg at folk henger med. Jeg trenger ikke venner som bare tror jeg er sterk. Jeg føler jeg har vært sterk hele livet. Ja, jeg har snat gitt ut to bøker, skriver blogger for lærere, har en liten alternativ bissniss (ja, jeg veit det ikke skrives slik) og har to unger, full jobb og holder foredrag foran hundrevis av folk, men jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd. Noen ganger trenger jeg at noen passer på meg. Ikke at jeg ikke klarer å passe på meg selv, men for at jeg har et behov for å føle at noen er der FOR MEG. Jeg vil også kunne miste kontrollen, gråte, være redd og usikker.

 

Så hva gjør man når en venn sier de ikke vil dekke det behovet. Eller ikke klarer det? Det er ikke alle som klarer å tune seg inn på mennesker. OG jeg trenger at de gjør det. Nå kan det høres ut som jeg ikke bidrar inn i vennskapet, og dette går jo begge veier. Jeg må også bidra inn.

Det er helt utrolig hvor forskjellig vi tenker kjærlighet er. Det betyr at jeg kan sitte her og elske deg og du kjenner det ikke. Fordi jeg har måter å vise kjærlighet på som du  ikke føler er kjærlighet. Og du kan sitte der å elske meg, men jeg kjenner det ikke fordi jeg ser ikke det du gjør som kjærlighet og kjenner det derfor ikke. Er kanskje kjærlighet bare noe som skjer inne i deg? Og ikke nødvendigvis mellom to mennesker? Blander vi kanskje kjærlighet med hva som er en god relasjon? Et vennskap eller relasjon, må snakkes om, spesielt hvis man ikke viser kjærlighet på samme måte. Da handler det det om å fortelle hva man trenger fra den andre, og den andres villighet til å fylle de behovene. Dette må skje begge veier. Og ikke minst må vi ta imot og leite etter likhetene vi  har. Og hvis man ikke er istand til å dekke de behovene for den andre, eller fortelle om det du trenger, eller har så forskjellig måter å se kjærlighet på er forholdet på gyngende grunn. Jeg tror dette er noe av det vondeste jeg veit om. Ihvertfall når jeg legger hjertet mitt ut der imellom oss og sårbarheten min blir sett på som svak, avvist og skammet. Eller at det jeg gir ikke blir sett på som kjærlighet og jeg ikke kan gi de det de trenger fordi det er utenfor slik jeg er og hva som jeg er komfortabel med å gi.

Det er derfor jeg står ved min setning:

“Sårbarhet er det sterkeste jeg veit om”- For jeg vil fortsette å prøve. Det er mye værre å sitte bak et forsvar hvor jeg veit jeg blir aleine. Jeg vil heller risikere å bli såret gang på gang, for jeg tåler det. Og for hver gang forstår jeg viktigheten om å fortelle hva jeg trenger og gå mot de mennesker som takler at jeg er slik jeg er. For jeg veit de finnes, for jeg har flere av dem i livet mitt heldigvis.

Takk, for at jeg har denne plassen å dele. Det er veldig godt å høre vi er fler som har det slik, noe som er den kommentaren jeg får mest tilbake fra de som leser dette.

Klem Eira

 

Fokuser på likhetene

Hei!

Når man begynner å bli så bevisst at man kan styre sine egne tanker for å oppnå det man vil, begynner verden å føles som din egen lille lekeplass. Jeg ser fokuset mitt som en bestilling til universet. Hvis jeg ser for meg at jeg har på et par briller som leter etter akkurat det jeg har bestemt meg for å finne, så er det det jeg finner. Dette er kalles intensjon. Altså bestillingen din, det du har bestemt deg for å finne i verden rundt deg. For mennesker som tror på at de ikke har noen makt i denne verden, virker dette helt omvendt. Man tror at verden bare skjer, at man er uten makt. Men jeg tror det er helt motsatt. Så er det variabelt hvor mye man er klar over i deg selv, og derfor variabelt hva man klarer å “bestille” eller bevisst fokusere på. Det er jo det som er å våkne. Man får mer og mer kontroll på hva som er i en, og da blir man en Master i å velge ut det man vil ha fokus på, og det man velger å la flyte igjennom. En som er enlightend/opplyst har belyst alle sider ved seg selv, ikke mørkelagt noe og fokusert på noe annet.

Se for deg et forhold du har. Til å begynne med blir man mer og mer forelsket eller glad i den personen for hver ting dere har felles. Setninger som:

-Oi, det har jeg også!

-Helt enig!

-Det her jeg også gjort!

-Der var jeg også!

-Det har jeg også opplevd!

Dette gjelder både venner og kjærester. Dere mener det samme, opplevd det samme, kanskje var på samme sted uten å se hverandre, kjenner de samme folka men aldri møttes før nå osv. Man leiter etter LIKHETER! Og man leiter etter LIKEHETER med seg selv som man LIKER! Det er egentlig det som gjør at du får alle de gode følelsene for den personen. Jeg veit jeg nå kanskje ødelegger fantasien om “drømmeprinsen” og “drømmedama”. For det er jo egentlig deler av deg du blir forelska i, eller deler i deg som ligger i dvale som du ikke har turt å utvikle enda. Dessuten er den kjærligheten også noe som er inne i deg som skapes fordi du nå kjenner deg en sammen med en annen. Eller du kjenner enheten i dere to. Altså Oneness, dit vi alle vil, som gjør at vi ikke kjenner det tomme, ensomme, mørket inne i oss.

dreamstime_l_17047989Så når skuffelsen over hva forhold egentlig er roer seg, kan man begynne å bruke det til sin fordel. Når forelskelse og nærhet forsvinner har fokuset på LIKHETENE stoppet, og man har begynt å fokusert på Ulikhetene istedet. Hvorfor de er annerledes enn oss.  Hvorfor de ikke er som oss, eller kanskje de plutselig viser deg en side av deg selv du slettes ikke anerkjenner og har lært i hele oppveksten man ikke kan gjøre eller si, eller oppføre seg! Du skjønner kanskje hva jeg hinter til. Jepp, alt handler om deg. Jeg sier ikke at man skal ignorere eller hoppe over det mørke relasjoner viser oss, absolutt ikke. Det er gull man kan jobbe med. Men fokuset, om man vil fortsette å være i den relasjonene, bør være å finne LIKHETENE. Da kan man faktisk fornye forelskelsen, kjenne kjærligheten på nytt og igjen få stjerner i øynene. Jeg har vært sammen med mannen min i 13 år og det hender jeg må  minne meg på likhetene vi har. Denne øvelsen er utrolig god å gjøre med jevne mellomrom. Jeg finner en ting, og synker inn i følelsen det gir når jeg kjenner hvor like vi er. Enheten mellom oss blir større og vi får det bedre. Jeg lover deg, det er som magi. Ved å forandre mitt fokus forandrer jeg hvordan relasjonen er også. Jeg ser på det som en liten vårrengjøring, eller oppussing. Det trengs av og til 🙂 Dette er en liste over noen få av våre likheter.

  • Vi har samme humor
  • Han ler av meg
  • Jeg ler av han
  • Vi mener det samme om barneoppdragelse
  • Vi mener det samme om samfunnsbilde
  • Vi er kreative
  • Vi er opptatt av utvikling
  • Vi elsker film
  • Vi elsker bøker
  • Vi tror på en verden vi ikke kan se
  • Vi mediterer
  • Vi støtter hverandre
  • Vi liker ro
  • Han lukter godt
  • Han ler av at jeg ler av meg

Når jeg tenker på bare en av disse, kjenner jeg kjærligheten for han stiger. Dette er mitt ansvar å gjøre innimellom for å bevare min kjærlighet for det vi har. Så er det også viktig å si: er det mer minus enn pluss er det en vurdering hva det er verdt å bruke tid på. Men er du i en relasjon som er god og er noe som går fremover, er dette en øvelse som kan bytte ditt fokus og gi deg mer av de gode følelsene du trakter etter.

Lykke til!

Klem Eira

Har du hemmelige forventninger til andre?

Hei,

Jeg har alltid skrevet små dikt og visdomsord, og her om dagen fant jeg frem en liten bunke med ark. Det er virkelig moro å se hvordan jeg tenkte for 15-20 år siden og hvor jeg er nå. Det er fortsatt noe jeg er enig i, men det er som om ordvalget er mer skarpt nå og jeg ser at jeg har utviklet meg. Det er alltid godt å kjenne på at det går fremover. Ofte kan jeg sitte i en situasjon å tenke at det ikke har beveget seg fremover i det hele tatt. Men da har jeg en test som funker hver gang;

1.Se tilbake 1, 3 eller 6 måneder; hvordan var ting da? Kan du huske følelsene og omstendighetene da?

2.Gå tilbake til nåtiden, finnes det en forbedring?

 

Det gjør det som regel. Men hvis ikke, gjør noe du ikke har gjort før, så vil det skje noe annet. Der jeg har sett størst forandringer er når jeg forandrer mine forventninger til noen. For å si det slik, det er i en relasjon man opplever de største gledene, men også de vondeste følelsene. Men ofte er det ikke at noen har gjort noe MOT meg. Det er MINE forventinger til dem som ikke har blitt innfridd. Forventninger de kanskje ikke en gang veit at jeg har til dem. Hvordan kan de egentlig vite at du er blitt såret en gang, hvis du ikke har fortalt om forventingene dine til dem? Eller enda værre, hvordan kan de vite at de har såret deg hvis ikke DU veit dine forventinger til det menneske?dreamstime_xl_40412666

Det er som om forventingene man har til andre er så selvfølgelig for en selv, at man tror alle veit om dem. Det er bare det at du er så unik, at selv dine forventninger og måter å kjenne kjærlighet på, er så unik for DEG at det ikke er en selvfølge for andre! Spesielt vanskelig kan det bli hvis de du prøver å få en god relasjon til ikke har i nærheten av det du synes er viktig, som en høy prioritet. Da blir det tid for å spørre seg om man skal jobbe hardt eller finne noen som det glir litt lettere med. Jeg tror i hvert fall at det er viktig å være mye med de man føler seg fylt opp av, elsket av og sett av. Og for å få til det er det utrolig viktig å bli klar over hva forventningene dine er til dem og de til deg. Da kan man være bevisst over når man sårer seg selv ved å ha for høye forventininger til noen som ikke er istand til å komme i nærheten av å dekke dine behov for kjærlighet. En annen viktig ting, hvilke forventinger har du til deg selv? Er det godt for deg å ha de, eller blir du din største kritiker?

 

Tilslutt legger jeg ved et lite dikt jeg skrev da jeg var 18 år <3

 

Uten at du veit det

sitter jeg her

å forventer

 

Jeg har en hel liste

du må gjøre

For at jeg skal

overbevise

meg selv

 

Om at du elsker meg

om at jeg er verdt å elske

Om at jeg kan

elske meg

jeg også

 

Hilsen Eira