Askepottsyndromet – Når hjelpsomhet er noe negativt for deg

Hei!

I det norske samfunnet er det spesielt to egenskaper som blir høyt verdsatt. Omsorg og hjelpsomhet. Slik jeg ser det er det spesielt kvinner som SKAL ha disse egenskapene.  Menn har nok også i mange år og generasjoner egentlig fått hjelpsomhet tredd nedover seg. Men det er et tykt mørkt skyggelag over disse to egentlige gode egenskapene. Og det er når det ikke er noe som GIR energi. Du kan bruke den egentlige positive egenskapen hjelpsomhet på en negativ måte. Er det mulig tenker du kanskje nå? Ja, det er det. La meg fortelle hva jeg tenker.

Det er mange som hjelper og hjelper andre fordi de føler de må. Det er slik de er oppdratt, de streber etter å bli likt, bli elsket og være snill og et godt menneske. Hva er så galt med det? Jo, Det er ikke ektefølt og derfor ikke energigivende, men tappende.

Hvis du hjelper noen fordi du skal ha noe tilbake. Eller har mennesker i livet ditt fordi du trenger dem til å hjelpe deg med akkurat det de kan, da er det ikke en god ting. Du har sikkert følt på det selv, de mennekene som gjør noe for deg og du kjenner i samme sekund at du ikke skulle bedt om den hjelpen, fordi nå står du i gjeld til dem. Dette er ikke en sunn og god form for hjelpsomhet.

Noen ganger brukes hjelpsomhet eller omsorg for å forandre noens humør. Alstå man er vandt med at det er din oppgave å holde alle i rommet stabile i humøret. At det er din jobb å gjøre andre glad igjen. Dette kan stamme fra fortiden din og din familiedynamikk. (Dette har jeg laget et gratiskurs om)

Noen ganger ser jeg mennesker som er stemplet som den hjelpsomme i familien. Og familien “bruker” dette mennesket til alt de trenger og det de ikke vil gjøre selv. Og personen som blir brukt gjør alle de tingene for å føle seg som et godt mennesket og føler seg slem og blir avvist hvis den ikke hjelper til. De har en kjernetro som : “Jeg må hjelpe andre for at de skal være glad i meg”. Dette er ikke en sunn form for hjelpsomhet.

Familiemedlemmene kan også ha den troen om at de liker å være den skurefilla som gjør alt. Dette kaller jeg Askepottsyndromet. Det som er ekstra vondt med dette syndromet er at Askepott selv ikke ser at det er dette som skjer. De tror at de må gjøre alt dette for å bli i familien, bli elsket, få kjærlighet osv. Og de bruker opp sin egen energi, de tappes sakte, men sikkert. De er eksperter på å ikke føle etter hva de trenger, og derfor er det også vanskelig å faktisk finne ut av hva det er de vil. De har kanskje den oppfattning at de ikke vil noe annet enn å hjelpe andre. Deres egen identitet er surret inn i andres behov og består av det. Ikke sine egene behov og grenser, som er det som er personen selv. De er slettet av andres behov. Jeg ser også at Askepott ofte blir sykepleier og er i omsorgsyrker. Og at det ikke er uvanlig for Askepott å bli syk for å få omsorg selv. Det er den enesete måten noen kan ta vare på DEM, tror deres ubevissthet.

Jeg vet mye om dette fordi jeg også har dette i meg. Og det tror jeg vi alle har i mindre og større grad. Men jeg ønsker å fortelle deg at det er mulig å komme ut av det. Det er mulig at:

Noen gjør noe for deg fordi det gir dem glede.

At noen er hos deg og elsker deg uten at du gjør noe som helst for dem.

At noen er din venn for de de liker deg, ikke fordi du skal gjøre noe for dem.

At noen er interessert i hva du vil gjøre.

At noen ønsker å hjelpe deg.

Da jeg var hovedfrivillig og fikk Teal Swan over til Norge var det denne kjernetroen som ble knust. Og det siste Teal sa til meg da jeg dro fra henne i tårer var:

“I will be your friend and you don’t have to do anything.”

Dette var et “mindblown” øyeblikk for meg. Et øyeblikk der en kjernetro knuses og jeg svever i et tomrom av forvirring. Jeg ELSKER når det skjer. Jeg elsker når jeg får andre til å føle det, og jeg elsker når jeg føler det. For da vet jeg at forandring har skjedd og jeg kan igjen VELGE hva jeg skal erstatte det med.

Så jeg tuner inn og kjenner etter om det er riktig for meg å hjelpe akkurat nå. Gir det meg glede? Kjennes det godt ut for MEG? For å hjelpe andre med en god intensjon og fra hjertet har ENORME store positive ringvirkninger for andre!

MINDBLOWN!?

PS: Et tegn på at det har skjedd er hvis du ikke skjønte noe av dette og må lese det en gang til 😉

Klem Eira

GRATISKURS: Hvis du kjenner at dette er noe du vil vite mer om kan du få 6 videoer av meg. En i uken slik at du kan la det synke inn og gjøre øvelser som viser deg dybden i prosessen. Kanskje kan dette bli et verktøy i din verktøykasse også? Meld deg på her! 

Kompliment eller fornærmelse?

Hei!

Det forundrer meg stadig hvordan voksne mennesker gir komplementer. Det er rett og slett ikke en bra ting noen ganger. La meg forklare. Det finnes komplimenter som styrker din selvfølelse. Disse komplimentene går på din verdi som menneske. De er på indre ting i deg og det du er. Det er disse komplimentene vi bør gi flest av:

Du er så god til å ta vare på andre. Du er så kreativ! Jeg elsker at du hjelper andre og bryr deg om andre på den måten. Jeg setter så pris på at du bryr deg om meg og sier det til meg. Jeg kjenner du ser meg og lytter til meg når vi prater sammen. Det er så godt for meg. Du er en god venn. Du er en god mamma, pappa eller venn.

De komplimentene som går på selvtilliten er på ytre ting og de forsvinner like fort som de kom. Man blir avhengi av å få nye hele tiden for å opprettholde den gode følelsen. Rett og slett fordi de går på noe du har gjort, prestasjoner og noe du har kjøpt deg f.eks. Disse komplimentene skaper en forventing du må leve opp til. Jeg hadde et menneske i livet mitt som alltid kommenterte det jeg hadde på meg. Det var utrolig slitsomt!  Selv om det kunne være hyggelig når det ble sagt, var det mer tanker om når ikke noe ble sagt. Da komplimentene ikke kom ble det som en bekreftelse på at det jeg da hadde på meg ikke var noe fint. Det samme med hvis man legger ut et bilde på facebook og får mange likes, da føler jeg meg super og tenker at det jeg har gjort er veldig bra. Så neste dag, prøver jeg ut noe annet og får ingen. Da er ikke det noe bra da, og selvtilliten går rett ned igjen. Det er her de unge opplever press ved å måtte prestere perfekthet hele tiden. Og selv om jeg ikke er ungdom, må jeg si jeg legger merke til det samme hos meg.

Det værste jeg vet om er komplementer som ikke er noe hyggelig i det hele tatt. Når en person sier slike ting er det et stikk av fornermelse som kommer. De forteller om en fordom de hadde og forteller at den ikke ble sann. Hva i all verden, tenker jeg. Voksne mennesker som forteller om at de regnet med at jeg skulle feile, men jeg overrasket dem ved å klare det likevel. DET ER IKKE ET KOMPLEMENT! De er ikke hyggelig mot andre mennesker da. De forteller egentlig om noe de bare skulle TENKT og ikke sagt. De skulle da forundret seg over at de dømmer folk på den måten og tatt lærdom av at de tok feil. Det er ikke et komplement for meg hvis din fordom ikke ble sann. Det forteller egentlig mer om deg enn om meg.

Det var dagens lille klare tale! 🙂 Har du opplevd noe liknende?

Har du lyst å bli mer bevisst dine tanker og følelser? Meld deg på mitt gratiskurs her! 

Klem Eira <3

Jeg klatrer oppover følelsestigen

Hei

Jeg er på vei oppover en kjente stigen.  Den kjente følelsestigen. Jeg har vært nederst, blitt syk, og nå klatrer jeg sakte og sikkert opp igjen. Det er slik jeg lever. Og jeg har levd slik i over ti år. Mer og mer bevisst er jeg hva som skjer, og hva jeg trenger. Det som er andeledes er at jeg nå forteller om hva som skjer. Jeg merker det er et system. Og det er kjent for meg, veldig kjent.

Jeg legger merke til at folk kommer med gode råd og vil hjelpe meg når jeg utrykker at jeg har det vanskelig. Det er hyggelig å kjenne at folk bryr seg. Men jeg trenger ikke å bli fikset. Jeg trenger ikke løsninger på å ikke være der jeg er nå. Jeg lever i ett med følelsene mine og følger dem, jeg vil ikek vekk fra dem. Jeg vil gjennom. Jeg vil gjennomføle det. Jeg er ok med å føle det jeg føler nå. Jeg observerer deler av meg krangle med andre deler av meg. Jeg skriver ned fra deres perspektiv. Finner den delen som krangler med den delen og finner felles platform for dem. Og så integrerer de som en del av meg. Jeg blir større, jeg blir mer av meg. Mer av sjelen min er nå inne i kroppen min og bevisst det som skjer. Neste gang er det en større del av meg som observerer meg, skriver ned og lytter.

 

De siste årene har en del av min prosess vært å dele det på disse sidene. Jeg har stor glede av det. Men jeg har også motstand. Jeg blir kvalm av min egen selvopptatthet over min egen prosess og ønske om å dele det. Noe i meg sier; Akkurat som om du vet løsningen? Hvem er det du tror du er?

Jeg hørte på denne stemmen i mange år. Den hadde rett. Ingen burde høre på meg. Den bunner ut i min innerste core belief, eller kjernetro på norsk. “Jeg er usynlig”. Men jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil dele, jeg vil hjelpe jeg vil synes. For jeg har noe å si. Jeg tror jeg kan hjelpe. For jeg har hjulpet meg. Og jeg var en “lost case”. Og jeg har gjort det alene. Ingen har kunnet følge meg i denne prosessen, fordi den har vært min. Det har skjedd ting hele tiden som de rundt meg ikke har vært med på. De har hatt sine veier, sine ting de har vært opptatt av. Og de har lyttet til meg, og gitt meg støtte. Men jeg kan føle de ikke har forstått alt, eller kommet med store løsninger for meg. Men det er ikke slik jeg har jobbet i mitt liv. Jeg har funnet ut ting utifra hva som er rett for meg. Jeg har plukket de puslespillbiter som har passet inn i mitt puslespill. Så hvordan skal andre vite hva som passer inn i mitt puslespill? Nei, akkurat som jeg ikke kan vite hva som passer inn i ditt. Jeg kan til og med snakke om en brikke jeg fant, men du vil ikke ha den, men du finner en annen utifra det jeg snakker om. Så jeg har ikke en løsning. Jeg har mange. Og det er ingen rask løsning, eller quick fix.

Men jeg ser et mønster. En bølge om du vil. Den følger et mønster selv om den noen ganger er brattere, bredere, mykere eller stormfull, ser jeg den går fra A til B til C osv. Det er dette jeg lager et kurs om. For det er for gøy til å holde for meg selv!

Merker du jeg nå er cirka midt på stigen? Nå er det like før jeg begynner å produsere nye ting. Jeg skal bare sitte litt i det gule på følelsestingen først.

Klem Eira

Når en side av deg blir avvist

Hei!

I det siste, som jeg skrev i forrige blogg, har jeg fokusert mye på å finne delene av meg. Altså jeg tenker at man har flere fragmenter av seg selv. Alle i litt forskjellige aldere og som har forskjellige behov. Alle disse delene /fragmentene av meg har opplevelser i fortid som har gjort at de trenger det de trenger. Det finnes mange måter å integrere disse persjonlighetene og en av de er å la deg spille de helt ut og gjøre det de trenger.

Det betyr:

  • Hvis du ser et lekestativ og kjenner du vil huske, klatere eller slå hjul – så gjøre det.
  • Hvis du trenger å sove i pysj med hjerter på og holde i en bamse – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil synge deg selv en godnattsang -så gjør det.
  • Hvis du kjenner du trenger å se en tegnefilm, sutte på tommelen eller vugge deg selv i søvn – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil lære å skate, løpe i skogen, hyle eller lære å danse – så gjør det.

For min del så har det vært å si jeg føler meg utrygg hvis for eksempel mange nye mennesker kommer inn i rommet. Fortelle at jeg kjenner meg utygg og så si hva jeg trenger, for eksempel at jeg trenger at noen står ved siden av meg. Men hva hvis mine venner ikke takler at jeg er sårbar? At de ikke takler at jeg har flere sider? Da er jeg kommet til et punkt jeg er godt kjent med. Jeg står igjen på et sted hvor mine behov, som alltid har vært der men som jeg nå er bevisst, trenger å bli dekket i vennskapet. Jeg forsår det ikke er så lett å være venn, eller gift, med noen som forandrer seg så fort og mye, men det er nå slik jeg er. Det er dette jeg er opptatt av, og da trenger jeg at folk henger med. Jeg trenger ikke venner som bare tror jeg er sterk. Jeg føler jeg har vært sterk hele livet. Ja, jeg har snat gitt ut to bøker, skriver blogger for lærere, har en liten alternativ bissniss (ja, jeg veit det ikke skrives slik) og har to unger, full jobb og holder foredrag foran hundrevis av folk, men jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd. Noen ganger trenger jeg at noen passer på meg. Ikke at jeg ikke klarer å passe på meg selv, men for at jeg har et behov for å føle at noen er der FOR MEG. Jeg vil også kunne miste kontrollen, gråte, være redd og usikker.

 

Så hva gjør man når en venn sier de ikke vil dekke det behovet. Eller ikke klarer det? Det er ikke alle som klarer å tune seg inn på mennesker. OG jeg trenger at de gjør det. Nå kan det høres ut som jeg ikke bidrar inn i vennskapet, og dette går jo begge veier. Jeg må også bidra inn.

Det er helt utrolig hvor forskjellig vi tenker kjærlighet er. Det betyr at jeg kan sitte her og elske deg og du kjenner det ikke. Fordi jeg har måter å vise kjærlighet på som du  ikke føler er kjærlighet. Og du kan sitte der å elske meg, men jeg kjenner det ikke fordi jeg ser ikke det du gjør som kjærlighet og kjenner det derfor ikke. Er kanskje kjærlighet bare noe som skjer inne i deg? Og ikke nødvendigvis mellom to mennesker? Blander vi kanskje kjærlighet med hva som er en god relasjon? Et vennskap eller relasjon, må snakkes om, spesielt hvis man ikke viser kjærlighet på samme måte. Da handler det det om å fortelle hva man trenger fra den andre, og den andres villighet til å fylle de behovene. Dette må skje begge veier. Og ikke minst må vi ta imot og leite etter likhetene vi  har. Og hvis man ikke er istand til å dekke de behovene for den andre, eller fortelle om det du trenger, eller har så forskjellig måter å se kjærlighet på er forholdet på gyngende grunn. Jeg tror dette er noe av det vondeste jeg veit om. Ihvertfall når jeg legger hjertet mitt ut der imellom oss og sårbarheten min blir sett på som svak, avvist og skammet. Eller at det jeg gir ikke blir sett på som kjærlighet og jeg ikke kan gi de det de trenger fordi det er utenfor slik jeg er og hva som jeg er komfortabel med å gi.

Det er derfor jeg står ved min setning:

“Sårbarhet er det sterkeste jeg veit om”- For jeg vil fortsette å prøve. Det er mye værre å sitte bak et forsvar hvor jeg veit jeg blir aleine. Jeg vil heller risikere å bli såret gang på gang, for jeg tåler det. Og for hver gang forstår jeg viktigheten om å fortelle hva jeg trenger og gå mot de mennesker som takler at jeg er slik jeg er. For jeg veit de finnes, for jeg har flere av dem i livet mitt heldigvis.

Takk, for at jeg har denne plassen å dele. Det er veldig godt å høre vi er fler som har det slik, noe som er den kommentaren jeg får mest tilbake fra de som leser dette.

Klem Eira

 

Selvutvikling burde hete Selvforståelse

Hei

Jeg våknet til morgen i dag og det første jeg tenkte på var ordet Selvutvikling. Kanskje litt snodig for noen, men for en filosof som meg går jeg alltid å tenker på forskjellige temaer. Og nå for tiden tenker jeg på at er det noe jeg elsker mest av alt er det å forstå et aspekt til av meg, eller se på når andre forstår en del av seg selv. Ansiktet lyser opp og en selvsikkerhet trer frem ofte med en “klar for action” holdning. I årevis har ordet Selvutvikling blitt brukt. Men hva består det egentlig av. Selv og utvikling. Utvikling handler om å modnes, utvide seg og gå fremover, og det er jeg med på. Men hvis jeg skal se på hva som skjer når jeg forstår og belyser mer av meg selv, handler det ikke om noe som skjer UT, alt skjer inne i meg. Så jeg går ikke utover, jeg går innover. Siden ordet Selvinnvikling egentlig er passende, for det blir ofte sært så innviklet, har det liksom ingen positiv klang. ikke at alt må være positivt, man man vil vil jo at folk skal ønske å gå inn i det.

Så hva med Selvbevissthet, jo liker det og. Men hvis jeg skal snakke til alle, både barn og unge de som tror på noe mer og de som ikke nødvendigvis gjør det. Er kanskje ordet forståelse mer riktig. Det som egentlig skjer er at jeg lyser opp skyggeområdene i meg selv som jeg ikke har sett før. Så kanskje selvbelysning er det jeg driver meg! 🙂

Snapchat-2144916066

Noen mennesker tror vi har et fast indre, en personlighet som ikke forandres. “det er slik jeg er”, sier de kanskje. Eller; “Jøss det trodde jeg ikke om deg”, “Det liker vel ikke du”, “Næ, trodde du bare gikk i svart jeg”. Hva svarer man på det liksom? Det de faktisk gjør er å avsløre sine dømmende tanker om deg. Mennesker har et ekstremt stor behov for å sette folk i bås. Ikke fordi de er slemme, men fordi det er trygt for dem. Det er bare det at det ofte blir til at man prøver å passe inne i alle andres bokser istedet for å faktisk følge det som du kjenner er riktig for DEG. Her om dagen fant jeg det perfekte svare til slike kommenterer!

“Kanskje du ikke kjenner meg så godt?”

Dette får meg til å fnise hver gang. Litt fordi det kanskje er litt ufint, men mest fordi det gir “problemene” tilbake til eieren. En del av meg tenker: Hvordan folk har plassert meg inne i sitt hodet er deres tanker og ikke noe jeg behøver å forholde meg til. Men samtidig har jeg en annen del av meg som vil anerkjennes av andre, bli likt og elsket. Uansett hvordan jeg velger å ha på meg, si eller oppføre meg. Jeg føler meg fengslet av andres bokser som de prøver å tre over hodet mitt noen ganger. Og sannheten er at jeg skulle gjerne hatt en boks. Det hadde vært så fint om jeg liksom helt klart kunne si hvem jeg er alltid. Med det blir jo jug. For jeg er så mye, så lite og alt på en gang. Jeg liker rosa og lilla og lyse blå noen ganger. Andre dager må jeg bare gå i sort. Jeg vil ha store øredobber en dag, neste orker jeg ikke metall på kroppen. En dag har jeg masse sminke på og krøller håret, noen dager vil jeg gå i pysjen uten sminke hele dagen. Jeg vil kunne følge dette hver eneste. Følge hva som kjennes riktig ut for hvem jeg er den dagen. Jeg merker til og med at hvis noen rundt meg begynner å tenke at jeg ER slik eller slik, da får jeg et behov for å ikke gjøre det mer. dreamstime_m_55809901Da gjør jeg et lite opprør. Hvorfor? Fordi jeg vil være fri! For jeg MÅ ingenting. Derfor trenger jeg mennesker rundt meg som tåler at jeg endres. HELE tiden.

“Du sa noe helt annet for 3 år siden” har jeg hørt.

“Ja, herregud det er jo tre år siden! Det er da enda godt jeg har utviklet meg!” Tenker jeg da.  Jeg gjordet det DA fordi det var det beste jeg kunne få til med den kunnskapen jeg hadde. Nå her jeg mer kunnskap, derfor handler jeg annerledes.

Det er dette som er utvikling, forståelse av seg selv, belysning og skyggevandring. Det er dette som gir meg mest i livet. For hva er der inne tilslutt? Hva består jeg av tilslutt? Alt og ingenting? Uansett siden universet utvikler seg hele tiden, vil dette aldri ta slutt. Men en ting er ihvertfall en god trøst, det er mer lys enn mørke nå og jeg gleder meg til å selvforstå resten!

Så hvem er du i dag?

Hvem del av deg skal få lov til å vandre i sitt fulle uttrykk i dag?

Klem Eira

Jeg trenger MOT, ikke perfekt selvbilde!

Hei!

I disse dager sloss jeg med meg selv. Jeg har lyst til å lage live videoer på facebook og har laget side opp og ned med informasjon jeg vil dele. Jeg veit jeg kommer å gjøre det tilslutt, men hva er det som stopper meg egentlig? Jeg har holdt utallige foredrag for opptil 500 mennesker, jeg er lærer, har verktøykassa full av historier og kunnskap og måter å legge det frem på. Jeg kan ikke huske jeg har gjort noe som er skikkelig dårlig eller fått dårlig kritikk. Jeg har laget masse videoer og er verken kamera sky eller flau. Så jeg spør igjen meg selv hva er problemet, hvorfor gjør jeg ikke det jeg egentlig vil?

Jo, jeg er redd. Redd for at alle skal se hva jeg er og hvem jeg er og ikke like det. Og det kommer til å skje. Alle kan ikke like meg. Men det er heller ikke det viktigste. Det som er aller viktigst er om jeg gjør det. At jeg følger det jeg kjenner er riktig for meg. Mange vil tenke at det er selvsentrert og egoistisk og følge sine egne følelser hele tiden. Når ble egentlig det å tenke på seg selv, det samme som å være slem mot andre? Jeg tror mange blander det å ta hensyn til seg selv, og det å være narsissist. Man er redd for å være det, men det er ikke det samme som å ta hensyn til seg selv. Jeg husker godt da jeg holdt et lite foredrag foran en ungdomskole og fikk masse gode tilbakemeldinger. På vei hjem kjente jeg at jeg var kvalm. Det stemte ikke med det jeg trodde om meg selv, og selv om det føltes godt føltes det også veldig uvant og ubehagelig. Og siden jeg så et problem, at jeg ikke var istand til å ta imot, begynte jeg å tenke på komplementer jeg fikk helt til jeg kjente en følelse i meg reagere. og det kunne ta dager før jeg klarte å ta det inn.

18451852_10209755946117149_1496332750_oJeg har nødt til å ha fokuset på hvorfor jeg gjør ting. Jeg kan ikke gjøre det først og fremst for andre, jeg må gjøre det fordi jeg har enormt lyst til å gjøre det. Fordi jeg vil! Ikke fordi jeg vil ha positive komplementer, ikke fordi jeg skal hjelpe andre, men fordi det gjør meg lykkelig å gjøre det. Og jeg veit, hvis jeg gjør det som gjør meg lykkelig, vil det ha store positive ringvirkninger på andre. For det har jeg erfart før og det var stikk motsatt av det jeg trodde. Jeg trodde før at man skulle gjøre, gjøre, gjøre, hjelpe, hjelpe, hjelpe, for å være et godt menneske, en snill pike. Men nå som jeg er så sensitiv kjenner jeg godt forskjell på de som gjør noe fordi det føles godt for dem og de som gjør noe fordi de skal ha noe tilbake eller for å være snill pike. Det føles ikke autentisk, og det føles faktisk som om jeg bruker dem. Grusom følelse.

SÅ det jeg har kommet frem til er at jeg kan ikke vente på selvfølelsen. Jeg kan ikke vente til at jeg gjør alt perfekt. Jeg kan ikke forvente at alt er perfekt første gang. Jeg kan ikke tenke på all kritikk og alle som er uenig. Jeg kan ikke tenke på janteloven som er så innsyret i oss at det hindrer oss i å blomstre. Jeg kan ikke vente til alt er perfekt og jeg er full av den gode selvfølelsen. Jeg må gjøre det likevel. Selv om jeg føler alt jeg har skrevet over. Jeg har anerkjent meg, sett min frykt og dårlige selvfølelse og så må jeg gjøre det likevel.

dreamstime_l_50543673Jeg trenger ikke først og fremst et godt selvbilde, jeg trenger MOT. For hva er mot? Jo, det er når du gjør noe du har lyst til, selv om du er redd for å gjøre det. Og når det er gjort, vil det bygge selvfølelsen min. Akkurat som det å skrive disse bloggene gjør. Når noen forteller meg de fikk hjelp av meg, forsto noe nytt, forsto noe på en annen måte eller bare ting ble klarere da kjenner jeg at min lykke kan gi andre hjelp. Tenk det. Ikke at jeg sliter meg ut, blir utbrent og jobber hardt. Men fordi jeg gjør det som gjør meg lykkelig, da hjelper jeg andre. Det er da jeg ser hvor perfekt dette Universet er, når vi først tørr å stole på at det kompasset vi har inne i oss, som viser oss de gode følelsene, virker.

Det som hjelper flest mennesker at vi selv følger vår egen lykke! Så hva trenger du MOT til å gjøre?

Klem Eira

 

Fokuser på likhetene

Hei!

Når man begynner å bli så bevisst at man kan styre sine egne tanker for å oppnå det man vil, begynner verden å føles som din egen lille lekeplass. Jeg ser fokuset mitt som en bestilling til universet. Hvis jeg ser for meg at jeg har på et par briller som leter etter akkurat det jeg har bestemt meg for å finne, så er det det jeg finner. Dette er kalles intensjon. Altså bestillingen din, det du har bestemt deg for å finne i verden rundt deg. For mennesker som tror på at de ikke har noen makt i denne verden, virker dette helt omvendt. Man tror at verden bare skjer, at man er uten makt. Men jeg tror det er helt motsatt. Så er det variabelt hvor mye man er klar over i deg selv, og derfor variabelt hva man klarer å “bestille” eller bevisst fokusere på. Det er jo det som er å våkne. Man får mer og mer kontroll på hva som er i en, og da blir man en Master i å velge ut det man vil ha fokus på, og det man velger å la flyte igjennom. En som er enlightend/opplyst har belyst alle sider ved seg selv, ikke mørkelagt noe og fokusert på noe annet.

Se for deg et forhold du har. Til å begynne med blir man mer og mer forelsket eller glad i den personen for hver ting dere har felles. Setninger som:

-Oi, det har jeg også!

-Helt enig!

-Det her jeg også gjort!

-Der var jeg også!

-Det har jeg også opplevd!

Dette gjelder både venner og kjærester. Dere mener det samme, opplevd det samme, kanskje var på samme sted uten å se hverandre, kjenner de samme folka men aldri møttes før nå osv. Man leiter etter LIKHETER! Og man leiter etter LIKEHETER med seg selv som man LIKER! Det er egentlig det som gjør at du får alle de gode følelsene for den personen. Jeg veit jeg nå kanskje ødelegger fantasien om “drømmeprinsen” og “drømmedama”. For det er jo egentlig deler av deg du blir forelska i, eller deler i deg som ligger i dvale som du ikke har turt å utvikle enda. Dessuten er den kjærligheten også noe som er inne i deg som skapes fordi du nå kjenner deg en sammen med en annen. Eller du kjenner enheten i dere to. Altså Oneness, dit vi alle vil, som gjør at vi ikke kjenner det tomme, ensomme, mørket inne i oss.

dreamstime_l_17047989Så når skuffelsen over hva forhold egentlig er roer seg, kan man begynne å bruke det til sin fordel. Når forelskelse og nærhet forsvinner har fokuset på LIKHETENE stoppet, og man har begynt å fokusert på Ulikhetene istedet. Hvorfor de er annerledes enn oss.  Hvorfor de ikke er som oss, eller kanskje de plutselig viser deg en side av deg selv du slettes ikke anerkjenner og har lært i hele oppveksten man ikke kan gjøre eller si, eller oppføre seg! Du skjønner kanskje hva jeg hinter til. Jepp, alt handler om deg. Jeg sier ikke at man skal ignorere eller hoppe over det mørke relasjoner viser oss, absolutt ikke. Det er gull man kan jobbe med. Men fokuset, om man vil fortsette å være i den relasjonene, bør være å finne LIKHETENE. Da kan man faktisk fornye forelskelsen, kjenne kjærligheten på nytt og igjen få stjerner i øynene. Jeg har vært sammen med mannen min i 13 år og det hender jeg må  minne meg på likhetene vi har. Denne øvelsen er utrolig god å gjøre med jevne mellomrom. Jeg finner en ting, og synker inn i følelsen det gir når jeg kjenner hvor like vi er. Enheten mellom oss blir større og vi får det bedre. Jeg lover deg, det er som magi. Ved å forandre mitt fokus forandrer jeg hvordan relasjonen er også. Jeg ser på det som en liten vårrengjøring, eller oppussing. Det trengs av og til 🙂 Dette er en liste over noen få av våre likheter.

  • Vi har samme humor
  • Han ler av meg
  • Jeg ler av han
  • Vi mener det samme om barneoppdragelse
  • Vi mener det samme om samfunnsbilde
  • Vi er kreative
  • Vi er opptatt av utvikling
  • Vi elsker film
  • Vi elsker bøker
  • Vi tror på en verden vi ikke kan se
  • Vi mediterer
  • Vi støtter hverandre
  • Vi liker ro
  • Han lukter godt
  • Han ler av at jeg ler av meg

Når jeg tenker på bare en av disse, kjenner jeg kjærligheten for han stiger. Dette er mitt ansvar å gjøre innimellom for å bevare min kjærlighet for det vi har. Så er det også viktig å si: er det mer minus enn pluss er det en vurdering hva det er verdt å bruke tid på. Men er du i en relasjon som er god og er noe som går fremover, er dette en øvelse som kan bytte ditt fokus og gi deg mer av de gode følelsene du trakter etter.

Lykke til!

Klem Eira

Jeg er mer enn EN meg

Hei

Etter å ha jobbet med meg selv og mine skyggesider, altså mine gamle tankemønstre og handlinger som sitter igjen etter alt jeg lærte da jeg var liten som ikke gagner meg mer, blir det heldigvis lettere og lettere. Og det blir mer og mer tydelig hvor kompleks menneskesinnet er. Vi sier jo i den spirituelle verden at vi er en og det tror jeg på, men denne enheten har splittet seg igjen og igjen for å forstå seg selv og sine aspekter. Den har ikke bare splittet seg til mennesket, men også inne i oss er det splittelser. Noen har mer enn andre selvfølgelig og noen har så store tydelige splittelser at det blir til en diagnose. Men vi alle har dem. Vi har forskjellige utgaver av oss selv som trenger forskjellige ting, er forskjellige alder, har forskjellige følelser og uttrykk. Jeg skal gi deg eksempler fra hva jeg ser i meg selv:

  • Jeg har en Eira som er 5 år som tolker alt som kritikk. Hun dukker opp mye hvis jeg usikker på det jeg gjør og føler meg utrygg. Denne lille jenta dukker mest opp i mitt ekteskap når mannen min blir forvandlet til min far og viser meg noe i meg som trenger å bli sett.
  • Jeg har en Eira som er beintøff. Hun er ca 14 år og er et forsvar for 5 åringen. Så hun dukker raskt opp etter 5 åringen blir såret.
  • Jeg har en Eira som ikke blir sett, hun er ca 3 år og jeg kan nesten ikke se bilde av henne for hun er nesten usynlig. Hun er ca 3 år.  Hun er en tung, trist følelse i magen og hjertet.

dreamstime_xl_14820724Disse er de jeg snakker til når de dukker opp. Det er nok flere også, og det har vært mange. Jeg reagerer sjeldent som de, fordi jeg er klar over at de er der. Så når den følelsen og det behovet knyttet til dukker opp, observerer jeg den delen av meg. Jeg MÅ ikke handle etter følelsen.  Men jeg dekker behovet til den. Så jeg ber om det jeg trenger, sover med en bamse, pysj, eller pakker meg godt inn for å føle meg trygg. Jeg dekker behovene til de små i meg som ikke har fått det de trenger. For jeg en del av meg er også mamma, og jeg kan være mamma for de delene av meg som trenger det. Og jeg veit at jeg kommer til å fortsette slik, for innimellom kjenner jeg en eldre meg som tar vare på meg. Jeg går ikke bare bakover i tid å hjelper meg selv, jeg får også besøk fra den fremtidige meg som tar vare på meg.

Jeg sier ikke man ikke skal trenge andre. Mye av min healing går ut på å fortelle hva jeg trenger til andre også. Man da må jeg være klar over hva det er jeg trenger eller ihvertfall at jeg trenger noe. Og det tror jeg aldri vil slutte, siden til og med enlightenment er i bevegelse slik som Universet ekspanderer konstant.

 

Hvor gammel er du når du er i en trigger? Snakk til det aspektet av deg, kanskje du har noe å fortelle deg?

Klem Eira

Jeg har troen på deg!

Hei!

Jeg var på alternativmessa i Oslo i februar og det var en spennende opplevelse. Jeg har vært på mange messer, men denne gangen var jeg som utstiller! Denne gangen solgte jeg krystaller som jeg har kanalisert guider og energier i som hjelper til med å heale deg og utvikle deg videre. Jeg ga også healinger til de som ville ha det. Det mange refleksjoner jeg om min kollega satt med. De fleste som kommer på slike messer vil ha beskjeder fra åndeverden eller readinger. De som la tarot eller ga readinger fikk mange flere kunder enn de som vil hjelpe deg til å utvikle deg selv. Jeg har også vært der hvor man er desperat på informasjon, og jeg er der enda ved jevne mellomrom. Det er ikke noe galt med å ville ha informasjon, men det er noe med det som gjør meg litt trist også.

 

Det finnes så mange mennesker som ikke tror de kan få den informasjonen selv. At de ikke har den direkte kontakten med universet selv. Noe som strider imot det jeg tror på. DU er jo universet, hvorfor skulle ikke du være istand til å snakke direkte med dem? Det er mulig jeg trigger en drøss i alternative miljøet nå, men når noen er i et modus hvor de er desperate for at jeg skal fortelle dem alt om dem selv blir jeg stum. Hvis dem er på et sted hvor de tenker at de ikke har makt selv, eller ikke kan snakke med sine egne guider vil jeg fokusere på å gi dem makten tilbake! Jeg kan godt være en tolk, veileder og gi dem troen tilbake. Men jeg er ikke så glad i at jeg skal være en som forteller noe som de ikke er klar for å høre eller tar fra dem makten. Da blir jeg en slik som De gamle prestene i kristendommen, hvor prestene var bindeleddet mellom Gud og mennesket. Og menneskene måtte gi penger til prestene for å formidle det Gud sa. Så kom Luthersk kristendom å ga makten tilbake til folket. De fokuserte på at Gud var inne i mennesket, og man ikke trengte et binneledd. Man kan ha den direkte kontakten SELV. Jeg kjenner jeg synes det er aller gøyest å hjelpe mennesker å utvikle seg selv og renske opp i “radioen” slik at de kan høre, føle og se signalene fra den verden selv. Jeg elsker å gi dem den makten selv, for det er mulig. Jeg tror alle kan det.

 

Å renske oppdreamstime_xl_37106305 i radioen handler om å forstå alle delene av seg selv. Hvor mer du forstår av deg selv, hvor mer kan du styre fokuset/bevisstheten din. Og når du kan styre hva du fokuserer på kan du også “stille inn radioen” på akkurat det du vil. Noen blir super gode på å stille seg inn på de som er gått over på den andre siden. De ligger ofte i 4. dimensjon, og noe i 5. dimensjon. For meg og mine kolleger når vi jobbet på messen føltes de energiene veldig tunge. Jeg jobber mest i andre dimensjoner, med dine guider, stjernefolk og engler og slikt. De ligger mye høyere i dimensjoner og har annen type informasjon som handler om utvikling.

 

Jeg forstår at mange har lyst på “bevis” for at alt dette er sant. OG de som jobber mye med mediumskap er med på å hjelpe denne gruppen mennesker. Det er viktig arbeid og mange setter stor pris på dette. Men for min del vil jeg gjerne hjelpe deg med å få til den kontakten selv. Slik at du ser hvor stor du er og hvor mye makt du egentlig har i ditt eget liv!

Jeg tror tiden er kommet for å få tilbake troen på egen kontakt med universet og åndeverden,, men da må du også gjøre en innsats. Er du klar? Jeg er med deg!

Klem Eira

 

 

Å jobbe med de undertrykte positive følelsene

Hei!

For tiden, de siste to årene, er jeg inne i en annen type shaddow work enn jeg er vant med. Jeg er vant med at når jeg forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hva grunnen er til at jeg blir trigget eller hovedkjernen/minnet for mine vonde negative følelser, så forsvinner de negative følelsene. Triggeren som var der før, er der ikke lenger. Jeg kan stå i en lik situasjon hvor jeg ble kjempelei meg f.eks, men siden jeg har tatt en prosess på det er traumen behandlet, følelser sett og anerkjent og dermed reaksjonen borte. Altså før fikk jeg mindre negative følelser etter jeg jobbet med meg selv. Men nå handler ikke det så mye om det lenger. Nå for tiden handler det om at jeg undertrykte de positive følelsene mine. SÅ når jeg gjør shaddow work nå, kommer de positive følelsene fram i meg som et resultat.

Er det ikke rart at man gjør det? Undertrykker følelser som føles godt? Men det skjer hver dag. Vi gjør det mor barn som hopper i sofaen av lykke, løper i stua, og ler og ruller på gulvet istedet for å pusse tenna. “Ro deg ned Eira.” “Hør på meg nå”, “Slutt å lek” osv. Vi blir sosialisert fra vår lette fantasiverden som barn til alvoret og alt vi må gjøre. Noen familier har vanskeligher med å akseptere noen type følelser. I noen familier er det ikke lov å gråte. I andre er det ikke lov å være lykkelig og glad! Jeg har vært veldig ukjent med “lykke” og “kjærlighet”. Jeg aner hva det er nå, men jeg ser at jeg konstant har vært fylt av andre følelser. Siden mine foreldre ble skilt da jeg var litene, ble det “vanlig” for meg å gå med en sorg og et savn etter en av mine foreldre konstant. Siden de var “Gud” for meg, likner det veldig på kjærlighetsorg. Etter mange år med skyggearbeid opplevde jeg en periode med fravær av negative følelser, men ikke så mye av de positive alikevel. Jeg har opplevd spontane lykke rus, og forelskelse, glad osv. Men det har ikke vært konstant. Det har vært følelser som har kommet pga ytre hendelser. Slik som materielle goder, positive kommentarer, nye klær, ny hårfrisyre ol. Men det er ofte noe som forsvinner etter en tid. Det er som quick fix, hvor man må ha mer etter en stund for å opprettholde de positive følelsene. Jeg snakker om den grunnleggende følelsen jeg har i kroppen, uten at det skjer noe spesielt. Det er den følelsen som nå forandres. Jeg kan gå rundt med en positiv følelse i kroppen uten noen som helst grunn. Tenk det.

dreamstime_xl_33453538

På en måte kan jeg si til alle de som er dypt ned i skyggearbeidet at det VIL bli bedre. På en annen måte var jeg så vant med å jobbe med de negative følelsene, at å jobbe med de undertrykte positive følelsene er mer skummelt. Det er fordi jeg står ovenfor det at jeg nå skal ut i verden med mitt, og det er det gøyeste jeg veit, samtidig som det er uvant.

Jeg merker at jeg observerer meg selv å ha det godt. At jeg elsker å legge mine barn, lese og synge. At jeg elsker å ha sofaen full av barn som ser en film, eller å brette klær. Jeg elsker å undervise barn, snakke og anerkjenne barn og holde kurs med voksne. Jeg elsker å skrive og leve meg inn i fortellingene som seinere skal diskuteres i klasserom rundt om i Norge. Jeg elsker livet jeg har med en mann som ser mine barn, meg og våre behov. At jeg har en mann som føler. Den lette positive følelsen er mer subtil enn de negative følelsene. Den kommer inn i solar plexus og brer seg i kroppen. Jeg merker også guider og mitt høyere jeg styrer meg i retninger en del av meg er redd for å gå. Men jeg merker jeg gjør det likevel. Og hver gang jeg gjør noe merker jeg at verden min blir større. Jeg anerkjenner den lille jenta som er redd for å ikke bli anerkjent og forstått. Jeg ser henne, men jeg gjør det likevel. Jeg kan ikke stå i veien for meg selv mere. Jeg vil være fri til å gjøre det jeg vil!

 

HIlsen Eira

 

En vakker opplevelse som terapaut

Hei,

Jeg har fått lov ev en klient å fortelle det som skjedde da jeg kom for å ha en completion prosess time med henne. Jeg ble sertifisert av Teal Swan i mai og hadde en fantastisk uke der sammen med 25 andre vakre mennesker. Du kan lese mer om Completion prosess på Teal Swan sine sider. Men kort fortalt er det en prosess som består av 18 steg som jeg vil si oppleves som en fullstendig opprenskning av en core belief, altså en kjernetro. Etter å ha jobbet med skyggene i meg i over 15 år er denne prosessen en “slam dunk”. Altså den tar deg med hud og hår og river deg ned, bygger deg opp og gjør deg hel igjen på en gang. Jeg har en egen gruppe på facebook for de som er interessert i å bestille en time. Men tilbake til klienten og meg.

 

Da jeg kom hadde hun laget vafler med syltetøy, bær og nøtter til meg. Det var som et bord dekket av kjærlighet. Det er en god følelse når noen steller for meg. Jeg er nok ikke så vandt med det og jeg er ikke så god på det selv, men jeg setter stor pris på det. Det setter stemningen og hun forteller meg om sommeren sin. Jeg merker fort at hun har det fint. Det er ikke en stor trigger som gjør at det bruser med negative og vonde følelser i kroppen hennes. Siden det er der man begynner med cp prosessen, velger jeg å spørre om hun heller vil gjøre connection prosessen, altså en dyp kontakt øvelse jeg har skrevet om før. Etter jeg hadde spist all kjærligheten på bordet satte vi oss på hver vår stol ovenfor hverandre. Vi satt med knærne mellom hverandres og jeg holdt henne i hendene. For noen vil dette kjennes tett først, men det er det hele prosessen handler om. Føle seg sett av et annet menneske. Jeg ser henne inn i hennes høyre øye, jeg ber henne trekke pusten og slappe av. Jeg møter en vegg med en eneste gang. Hun prøver å gå inn i meg. For noen er dette et forsvar. De prøver å tyde andre rundt seg for å forstå dem. Jeg får bilder av mennesker som er ustabile i humøret rundt henne som liten. Hun ble nødt til å tolke og prøve å tyde hva som skulle skje rundt neste sving. Siden klienten selv er svert sensitiv plukker hun opp raskt at hun går inn  meg og spør hva hun skal gjøre. Jeg foreslår at hun suger meg inn i seg. Puster energien min inn i henne. Hun gjør det og jeg får fortsette innover. Den neste muren jeg møter er en høy mur, med piggtråd øverst. Den er super høy og den ser skremmende ut. Jeg forteller hva jeg ser og at jeg ikke skremmes vekk. At je bare står her til forsvaret går ned. Litt etter litt synker den ned i bakken og en dør dukker opp. Jeg går inn å ser en vakker blomtereng. Det er hester der som løper fritt og alt er vakkert. Det er er nesten forvirrende vakkert og når jeg prøver å gå vidre innover kommer jeg til en virvelvind som holder meg fra å gå videre. Jeg forstår at det vakre ytre sjuler noe annet. Jeg sier jeg ser det er mer og at jeg tåler at det blåser hardt. Plutselig står jeg i noe vått, det er blod som dekker meg til anklene. Det er kroppsdeler og gørr overalt. Deet er som å gå inn i en grøsser, men jeg går videre. Jeg kjenner hennes følelser og de forvandles over til mer mørke følelser. Kvalm, redd, sint, rasende. Hatet fyller kroppen hennes i det jeg sier at jeg er her og er klar for å se den delen av henne. Hun setter ord på følelsene og jeg sier jeg forstår henne godt. Hun forteller hun bare vil dø.  Jeg hører “close your eyes” inne i hodet mitt og forstår at det er mine guider som veileder meg videre. Hun har nådd en følelse vi kan jobbe med i completion prosessen. Jeg velger å følge den siden den vil ble sett.

 

Jeg spør det viktige spørsmålet; Når var første gang du følte denne følelsen? Minnet som er bundet fast i denne følelsen dukker opp, både hos henne og hos meg. Jeg er en fullstendig empat og reflektor, så jeg ser minnene og kjenner følelsene og ER min klient. Jeg reagerer, gåter og føler alt de føler. Vi går inn i minnet og klienten lever igjennom minnet i 1.person. De følelsene hun ikke tillot seg å føle da, føler hun nå. Etter følelsene roer seg gir vi barnet alt det trenger. Jomfru Maria er den hun vil ha, som den perfekte mor og Maria holder henne til følelsene slipper. Klienten sender noendreamstime_xl_70038912 til å heale moren hennes fra minnet også. Det er tid for å tilbakekalle det hun mistet den dagen. Jeg ber klienten tilbakekalle sine sjelsfragmenter og de kommer farende mot oss som krystall puslebiter som integreres i kroppen hennes. En varme brer seg og gåsehuden står. Hun tar med det lille barnet til et trygt område der hun bader i rensende vann og gjør akkurat det hun vil. Være fri, ri på enhjørninger og være barn. Når hun er klar spør jeg om hun vil integreres med klientens voksne jeg. Hun hopper inn i henne og integreringen starter og det er kraftig. Jeg ser i mitt indre øyne at en del av sjelen hennes splittet vekk den dagen. Som en avgren i en elv, rømte noe vekk siden den ikke klarte å være her mer. En av mine healing evner er å jorde sjelen i kroppen, så det faller meg naturlig å gå opp hennes sjelstrøm og hente henne inn.

Jeg sier høyt at vi klarer det sammen og jeg veileder den delen av henne som går en annen vei, ned i henne igjen. Energien er så høy for henne, men jeg veit hun kan tåle det. Hun er ikke redd og hun har ikke motstand. Jeg tar mye av energien når den blir veldig kraftig og siler det til henne i motakelige mengder. Hun gråter, ler, ryggsøylen retter seg opp og hjerte chakra hennes åpner seg på ryggen hennes og det stråler ut som vinger. Mitt høyere jeg kommer også ned samtidig og jeg veit at vi kjenner hverandre. Jeg har pratet mye med hennes høyere jeg i andre dimensjoner og jeg kan kjenne en glede over å vise henne hvordan det er å være i fysisk kropp. Vi ler og ler mens vi grøsser og griner. Jeg spør henne hva hun heter og hun sier Ariel. Jeg legger merke til at hun vil si noe, fordi klienten kremter og raper. Det er veldig snodig, men man får liksom luft i halsen når man kanaliserer. Hun kaster seg ut i det og kanaliserer noen setninger fra sitt høyere jeg før energiene roer seg ned og vi kommer tilbake til rommet.

 

Jeg veit aldri hva som skal skje under slike timer, men det blir alltid forløsende og healende. Timer som dette føles som et sekund, men likevel har vi vært et annet sted i en evighet. Å gjøre slikt arbeid gjør meg lykkelig. Da jeg kjører hjem tar jeg meg i å sitte å smile for meg selv. Noen vil kanskje si jeg er gal og har god fantasi, men for meg er det magisk!

 

Hilsen Eira

Hva venter du på?

Hei,

Jeg synes det er så spennende å forstå hvordan Universet vi lever i fungerer. Jeg observerer at alle mennesker har hver sin versjon av hvordan de tenker man kan få til det man ønsker. Jeg ser de som tror Universet straffer deg hvis du gjør noe “galt”, de som tenker at Universet bare er godt, de som tenker at man må leve sparsommelig, med lite, med mye, ikke skal være for mye, ikke synes, ikke finnes eller bare er. Fellesnevneren, slik jeg ser det, er at man ofte oppfatter Gud, kilden eller universet akkurat som man oppfattet mamma og/eller pappa som liten. Hadde du foreldre som straffet deg, ignorerte deg eller lærte deg at man skal være ydmyk er det slik man oppfatter den kraften i dag. Når vi vokser opp er mamma og pappa Gud. Det er de som bestemmer om vi får det vi vil ha. Og hvis du er som meg som tror på noe annet enn det man ser, er det lett og føle akkurat det samme for den kraften.

 

Jeg har i mange år følt at jeg ikke ikke bestemmer. Jeg kan ikke få det jeg vil ha. Ingen lytter til meg. De som bestemmer er ikke opptatt av hva jeg vil. Derfor har det følt som en umulighet at jeg kan få alt jeg vil ha. De siste årene kjenner jeg at jeg tror mer og mer på at det er mulig. Jeg sitter med noe jeg ikke trodde var mulig da jeg vokste opp. En familie som er stabil, full av kjærlighet og i utvikling. En familie som er akkurat perfekt for meg og min utvikling. Jeg sier ikke at vi lever på en rosa sky, men at det er en bevissthet rundt hva vi gjør som gjør at vi går fremover og ikke lever i skyggene.

 

Siden universet speiler det jeg har inne i meg er jeg blitt nødt til å vaske opp maskineriet for å få det til. Jeg har vasket ut mye av det jeg har trodd på før som ikke jeg føler er sant lenger. Det er en ballanse mellom å holde fokus og følge stormen. Jeg har hatt et bilde i hodet som jeg føler har forklart reisen jeg er på; Se for deg at du står på en båt som er i en storm. Noen ganger er vannet båten er i stille og andre ganger er det mer urolig. Hvis du prøver å ha rette bein og ha kontroll, vil du falle på dekk. Det du blir nødt til er å følge bølgene med bøyde knær mens du holder blikket i horisonten og dit du vil. Du kan ikke styre havet, men du kan følge havet og fortsatt holde deg oppe ved å la bølgene gi fart til din utvikling. Havet er som min underbevissthet, den hjelper meg fremover i fullfart og jeg kan ikke stå med stive bein på dekk. Jeg må følge hvor den bærer meg og ha tro på at den veit hva den driver med. Hvis det skjer er jeg klar for det. Hvis det skjer er det ikke feil, det er en grunn. Selv om jeg kanskje ikke ser den akkurat nå, er den der. Dette er støttende ord som har hjulpet meg gjennom mange stormer og farvann.

 

En annen ting er at Universets lover er i utvikling. Mer og mer er det viktig at du faktisk veit HVA du vil. Jeg har ofte spurt eller ropt ut i Universet:

Hva skal jeg gjøre i dette livet?

Hva er meningen med mitt liv?

Men det er ditt liv, du er sjefen. Det er ikke en annen sjef. Hvis du var sjefen for en stor fabrikk, da løper du ikke ut blandt arbeiderne og roper; Hva skal vi lage, hva er det meningen vi skal her? Hva lager dere? Det er viktig å finne ut hva du vil lage først. Så fortelle hva du vil ha/ønsker deg. Uten å vite hvordan det lages, det er ikke din jobb. Din jobb er bestillingen.dreamstime_xl_46163443

Still deg disse spørsmålene istedet:

Hva drømmer jeg om?

Hva gir meg glede og flyt?

Hva elsker jeg å gjøre?

Hva vil jeg ha?

Hva har jeg lyst til i dette livet?

Når man har lagt inn bestillingen er det mulig du må rase ned noen vegger du satt opp for år siden, så husk å hold fokus og følg bølgene til du når drømmene. Hva venter du på?

Hilsen Eira

Jeg er mer, av meg.

Hei,

Jeg vil fortelle om en av de første opplevelsene jeg hadde i en completion process gjennomgang da jeg ble sertifisert. Jeg har jobbet med skyggene i meg siden jeg bestemte meg for å leve og virkelig få til å leve et lykkelig liv. Det var som om i det jeg virklig bestemte meg for å være her, forsto Uni (universet, source, kilden, Gud, Hva nå enn du kaller det) at jeg var klar for å se hva som virkelig var inne i meg. Eller som jeg har forstått, manglet. Det sises at å bestemme seg for å kjenne på virkelig lykke er noen av de mest krevende livsmålene fordi du blir nødt til å gå gjennom alt.

 

Vi er kanskje vandt med at traumer er slik som å oppleve voldtekt, store ulykker, fysisk vold og andre forferdelige ting. Og det er selvfølgelig traumatisk. Men det er, for et lite barn, mye som er traumatisk. Å ligge på magen og ikke kunne snu seg, kan ha følger som at man er låst fast, klaustrofobi og mange andre ting. Å gråte som 3 åring og ikke kjenne støtte fra foreldre eller bli anerkjent for følelsen man har er en traume. Å måtte sove aleine i egen seg, å slutte med pupp for tidlig er også noe som kan ha store følger. Vi kan tenke at det er småting og at det ikke påvirker det voksne livet, men det gjør det. Å ikke få sine behov dekket er traumatisk for et lite barn, og merkelappen barnet putter på det som skjedde er de store ringvirkningene. Å ikke få lov til å være lei seg som barn, kan bli til; “Jeg er en byrde for andre”, “Jeg er ikke verdiful”, “Jeg er slem”. og liknende kjernetroer som Universets lov om tiltrekning viser deg resten av livet.

 

Jeg var i Berlin for å bli sertifisert CP av Teal Swan som også er en god venn av meg. Jeg møtte 20 andre fantastiske mennesker fra hele verden som var der av samme grunn som meg. Lære av Teal og hjelpe seg selv og andre. Teal satte oss sammen to og to for å øve på prosessen. Hun valgte oss ut etter hvilken energi som kan hjelpe oss best med den triggeren som lå øverst å ventet. Hun satte meg sammen med ei jente fra USA, Adriana som er god på alt som har med kvinne traumer å gjøre. Teal så på meg og sa; “Du må ta den med ditt ufødte barn”. Jeg nikket smilende til henne. Jeg var klar som et egg. Teal kjenner meg godt og viste at jeg ønsker meg et til barn, men at min mann ikke er helt enig. Jeg og Adriana satte oss ovenfor hverandre og snakket litt. Jeg forklarte henne at jeg ønsker et til barn, men at jeg ikke får mannen min med på det. Hun ba meg lukke øynene og hun fortsatte å spørre meg om situasjonen. Mens jeg forklarte kjente jeg den kjente vonde følelsen stige opp i mellomgulvet. Tårene presset på og jeg slapp meg ned i følelsehavet med full tiltro til at jeg takler det. Adriana holdt meg i hendene og jeg hulket. Jeg pustet inn følelsene og forsterket de ved å forstørre de inne i kroppen, de brant rundt som en puls. Jeg kjente det begynte å komme setninger til meg. “Jeg vil ha barnet og jeg vil ha mannen min”, “Jeg vil ha begge to”. Når følelsen er på max, begynte hun å anerkjenne følelsen min. “Det er helt fortåelig at du føler det slik, det kan jeg godt forstå”. Da jeg kjente følelsen roe seg litt, poppet det opp minner. Adriana var god til å se at jeg var klar for neste spørsmål; “Når var første gang du kjente denne følelsen?”

Jeg sto i huset til mamma å så henne sitte ved kjøkkenbordet. Jeg kjente et intens savn etter pappa. Hun så ikke på meg og var opptatt med sitt. Jeg var aleine. Adriana spurte hvor gammel jeg var, jeg så jeg var 14 ca. Jeg forsto at dette var et minne som var et resultat av et gamlere minne, siden alle traumer skjer før 8 år er de vi vil ha tak i. Det som skjer etter det er en refleksjon og et resultat av loven om tiltrekning. Så kom det opp et til bilde; jeg var 4 år og så pappa vare opptatt med sitt. Han så ikke meg og jeg kjente en intens lengsel etter mamma. Følelsen om å aldri få det jeg ville ha kom opp. Når jeg var hos mamma savnet jeg pappa, når jeg var hos pappa savnet jeg mamma. Jeg hadde alltid savn. Jeg var alltid i smerte. Konstant lengsel og viten om at det var umulig for meg å ha mine behov møtt. Adriana anerkjente mine følelser som barn og jeg gråt alt ut. Hun klemte mine hender og fortalte at jeg ikke var aleine. Det var akkurat det jeg trengte og følelsen slapp litt. Adriana sendet inn meg som voksen for å hjelpe meg som barn. Noen ganger føler man at det ikke er rigtig å da kan man sende inn hvem man vil som man føler er kapabel til å ta vare på barnet i deg.

Jeg bygde meg et rom med to dører. En til mamma og en til pappa. Det var jeg som hadde en plass og de to bodde i hver sin del av tomannsboligen. Dette var et bilde jeg ofte lekte med som barn også. Jeg så at jeg var både tre og 14 år inne på det nye rommet mitt. 14 åringen var rasende, og tre åringen gråt. 14 åringen hørte til mamma sin side, men mamma forto ikke sinne. Hun klarte ikke hjelpe meg når jeg var sint. Det var en følelse jeg ikke fikk lov til å ha med mamma og det fylte meg alltid med skyldølelse. Treåringen som gråt hørte til pappa sin side, men hun ble ikke hørt eller forstått. Pappa forsto ikke hva han skulle gjøre med gråt. Han sa jeg bare måtte slutte, det var ikke noe å gråte for. Jeg måtte “ta meg sammen”. Da kom jeg på en genial ide. Jeg sendte den rasende 14 åringen på pappa. For han forstår sinne, det tar han på alvor. Jeg gikk inn den røde døren inn til pappas leilighet og skjelte han ut. Det var som om jeg spydde flammer og sinnet mitt raste i kroppen mens hjerte dunket hardt. JEg holdt på til pappa knelet og viste han forsto. Adriana foreslo at jeg skulle vise han konsekvensene av hans handlinger og min smerte fra nåtiden. Jeg gjorde det og han gråt.  14 åringen følte en lettelse av at pappa endelig forsto henne. Jeg forlot han i sin anger og tilbake til treåringen som gråt. Adriana hadde forstått hvorfor jeg var todelt og spurte meg hva treåringen ville gjøre. Da gikk det opp for meg at selvfølgelig skulle hun snakke til mamma. Den gråtene treåringen snakket mammas språk og ble omfavnet og trøstet slik hun ville. Mamma forsto henne akkurat slik hun ville. Da mamma klemte meg i tankene mine, reiste Adriana og gjorde det fysisk også. Dette forsterker opplevelsen veldig.

dreamstime_l_36480662Det var tid for å kalle tilbake alle mine biter av meg som hadde vært i denne tiden. For meg ser det ut som krystallbiter som kommer mot meg og inn i meg i stor fart. Det er kanskje rart å tenke på det, men det er biter av sjelen min som har vært låst i tid. Den tiden da de rev seg løs fra meg fordi det var så vondt. De taklet ikke være der i opplevelsen og gjorde det for at jeg skulle være istand til å leve videre. Men jeg kan takle smerten nå. For jeg veit det ikke skader meg, det fikser meg. Det gjør meg hel igjen.

Begge meg smeltet sammen og vi dro til mitt trygge sted. Der ble de til de valgte å smelte sammen med meg igjen. Den kjente varmen fra sjelsbiter som smelter sammen med meg igjen fylte kroppen min. Jeg var enda mer hel enn jeg var for en time siden.

Da jeg lukket opp øynene mine så verden andeledes ut. Jeg kjentes anderledes ut. Og det er ikke så rart for jeg er andeledes. Jeg er mer, av meg.

 

Klem Eira

Å være spirituell er ikke bare å tenke positivt

Hei!

Verden vi lever i er ekstremt kompleks og det er det også å våkne. For meg finnes det ikke en måte å gjøre ting på. Det finnes utallige kombinasjoner og info som passer deg det ene sekundet for å så virke helt på jorde det neste. Noen som oppdager denne åndelige verden går rett inn i positivt fokus fella. Det er flott å holde fokuset på det positive og ha det som ei rettesnor i livet, men ikke når det blir som å glasere en hesteruke. Da lukter det fortsatt dritt.Finner du deg selv rømme fra de vonde negative følelsene gang på gang og nærmest tving deg selv til å se positive ting, er ikke det godt for din utvikling.

 

På den andre siden, hvis du legger merke til alt som er negativt rundt deg, drukner i de negative følelsene og krig og elendighet og bare det, er du også på et spor som ikke gjør deg godt. De som sprer om seg alt de er MOT, men ikke sier et kvekk om hva der er FOR. “Mot mobbing” har fortsatt fokus på mobbing. “Mot krig” har fortsatt fokus på krig.

 

Det finnes ikke bare positivt i verden.

Det finnes ikke bare negativt i verden.

 

Verden vi lever i er et univers som ble skapt på en lov. Loven om speiling. Det du har inne i deg ser du rundt deg. Det som er inne i deg får du i retur. Det du er er også i livet ditt. Så kan man jo gå inn i “er det min skyld at det er krig”? Så det er min skyld at jeg ble forlatt, bedratt eller voldtatt? Nei, det er det ikke. Det handler ikke om skyld. Det handler ikke om at man fortjener noe. Eller straff, det handler ikke om straff heller! Du blir ikke straffet, du blir ikke frarøvet eller pint fordi du er ond eller slem.

 

Universet viser, eller du viser, deg hva som du har inne i deg. Derfor kan du lese det rundt deg for å se hva Uni har lyst å vise deg at du kan jobbe med for å få vekk. Hvis du tenker deg at Uni ikke har definert eller rangsjert følelser som noe som er på første eller andre plass kan det bli enklere. Hvis jeg opplever at noen rundt meg ikke gir meg kjærlighet, er det noe inne i meg som har oppleved noe som har gjørt at jeg tiltrekker meg det. Da er det mulig for meg å gå bakover å rense opp dette slik at jeg ikke lenger ser det rundt meg.

 

Det er derfor man bør jobbe med seg selv først. Det er litt som når man er på flyet. Ta maska på deg selv først, så de rundt deg. Vær forbildet, så hjelp de rundt deg. Rens opp din egen krig, sult for kjærlighet og ønske etter frihet før du peker finger og påtvinger folk noe de ikke vil ha. Ja, forandringen kommer, men det starter med deg.

 

Jeg er klar over det som skjer i verden. Jeg er også klar over at det faktisk er mer positivt enn negativt. Jeg er klar over at media selger mest når det skriver om negative ting. Jeg er klar over at det finnes krefter som jobber for det negativer, men jeg er også klar over at det gode er vinneren. Fokuset mitt ligger på å rense opp i min egen drit. Jeg lager fred inne i meg. På den måten veit jeg at en dag vil verden rundt meg speile meg det. Og for å få til det, kan jeg ikke rømme. Løsningen er igjennom, ikke rundt.

unspecified

One by one, starting with yourself. Innenfra, fordi det er der utenfra starter.

 

Eira