Jeg klatrer oppover følelsestigen

Hei

Jeg er på vei oppover en kjente stigen.  Den kjente følelsestigen. Jeg har vært nederst, blitt syk, og nå klatrer jeg sakte og sikkert opp igjen. Det er slik jeg lever. Og jeg har levd slik i over ti år. Mer og mer bevisst er jeg hva som skjer, og hva jeg trenger. Det som er andeledes er at jeg nå forteller om hva som skjer. Jeg merker det er et system. Og det er kjent for meg, veldig kjent.

Jeg legger merke til at folk kommer med gode råd og vil hjelpe meg når jeg utrykker at jeg har det vanskelig. Det er hyggelig å kjenne at folk bryr seg. Men jeg trenger ikke å bli fikset. Jeg trenger ikke løsninger på å ikke være der jeg er nå. Jeg lever i ett med følelsene mine og følger dem, jeg vil ikek vekk fra dem. Jeg vil gjennom. Jeg vil gjennomføle det. Jeg er ok med å føle det jeg føler nå. Jeg observerer deler av meg krangle med andre deler av meg. Jeg skriver ned fra deres perspektiv. Finner den delen som krangler med den delen og finner felles platform for dem. Og så integrerer de som en del av meg. Jeg blir større, jeg blir mer av meg. Mer av sjelen min er nå inne i kroppen min og bevisst det som skjer. Neste gang er det en større del av meg som observerer meg, skriver ned og lytter.

 

De siste årene har en del av min prosess vært å dele det på disse sidene. Jeg har stor glede av det. Men jeg har også motstand. Jeg blir kvalm av min egen selvopptatthet over min egen prosess og ønske om å dele det. Noe i meg sier; Akkurat som om du vet løsningen? Hvem er det du tror du er?

Jeg hørte på denne stemmen i mange år. Den hadde rett. Ingen burde høre på meg. Den bunner ut i min innerste core belief, eller kjernetro på norsk. «Jeg er usynlig». Men jeg vil ikke være usynlig. Jeg vil dele, jeg vil hjelpe jeg vil synes. For jeg har noe å si. Jeg tror jeg kan hjelpe. For jeg har hjulpet meg. Og jeg var en «lost case». Og jeg har gjort det alene. Ingen har kunnet følge meg i denne prosessen, fordi den har vært min. Det har skjedd ting hele tiden som de rundt meg ikke har vært med på. De har hatt sine veier, sine ting de har vært opptatt av. Og de har lyttet til meg, og gitt meg støtte. Men jeg kan føle de ikke har forstått alt, eller kommet med store løsninger for meg. Men det er ikke slik jeg har jobbet i mitt liv. Jeg har funnet ut ting utifra hva som er rett for meg. Jeg har plukket de puslespillbiter som har passet inn i mitt puslespill. Så hvordan skal andre vite hva som passer inn i mitt puslespill? Nei, akkurat som jeg ikke kan vite hva som passer inn i ditt. Jeg kan til og med snakke om en brikke jeg fant, men du vil ikke ha den, men du finner en annen utifra det jeg snakker om. Så jeg har ikke en løsning. Jeg har mange. Og det er ingen rask løsning, eller quick fix.

Men jeg ser et mønster. En bølge om du vil. Den følger et mønster selv om den noen ganger er brattere, bredere, mykere eller stormfull, ser jeg den går fra A til B til C osv. Det er dette jeg lager et kurs om. For det er for gøy til å holde for meg selv!

Merker du jeg nå er cirka midt på stigen? Nå er det like før jeg begynner å produsere nye ting. Jeg skal bare sitte litt i det gule på følelsestingen først.

Klem Eira

Jeg er mer enn EN meg

Hei

Etter å ha jobbet med meg selv og mine skyggesider, altså mine gamle tankemønstre og handlinger som sitter igjen etter alt jeg lærte da jeg var liten som ikke gagner meg mer, blir det heldigvis lettere og lettere. Og det blir mer og mer tydelig hvor kompleks menneskesinnet er. Vi sier jo i den spirituelle verden at vi er en og det tror jeg på, men denne enheten har splittet seg igjen og igjen for å forstå seg selv og sine aspekter. Den har ikke bare splittet seg til mennesket, men også inne i oss er det splittelser. Noen har mer enn andre selvfølgelig og noen har så store tydelige splittelser at det blir til en diagnose. Men vi alle har dem. Vi har forskjellige utgaver av oss selv som trenger forskjellige ting, er forskjellige alder, har forskjellige følelser og uttrykk. Jeg skal gi deg eksempler fra hva jeg ser i meg selv:

  • Jeg har en Eira som er 5 år som tolker alt som kritikk. Hun dukker opp mye hvis jeg usikker på det jeg gjør og føler meg utrygg. Denne lille jenta dukker mest opp i mitt ekteskap når mannen min blir forvandlet til min far og viser meg noe i meg som trenger å bli sett.
  • Jeg har en Eira som er beintøff. Hun er ca 14 år og er et forsvar for 5 åringen. Så hun dukker raskt opp etter 5 åringen blir såret.
  • Jeg har en Eira som ikke blir sett, hun er ca 3 år og jeg kan nesten ikke se bilde av henne for hun er nesten usynlig. Hun er ca 3 år.  Hun er en tung, trist følelse i magen og hjertet.

dreamstime_xl_14820724Disse er de jeg snakker til når de dukker opp. Det er nok flere også, og det har vært mange. Jeg reagerer sjeldent som de, fordi jeg er klar over at de er der. Så når den følelsen og det behovet knyttet til dukker opp, observerer jeg den delen av meg. Jeg MÅ ikke handle etter følelsen.  Men jeg dekker behovet til den. Så jeg ber om det jeg trenger, sover med en bamse, pysj, eller pakker meg godt inn for å føle meg trygg. Jeg dekker behovene til de små i meg som ikke har fått det de trenger. For jeg en del av meg er også mamma, og jeg kan være mamma for de delene av meg som trenger det. Og jeg veit at jeg kommer til å fortsette slik, for innimellom kjenner jeg en eldre meg som tar vare på meg. Jeg går ikke bare bakover i tid å hjelper meg selv, jeg får også besøk fra den fremtidige meg som tar vare på meg.

Jeg sier ikke man ikke skal trenge andre. Mye av min healing går ut på å fortelle hva jeg trenger til andre også. Man da må jeg være klar over hva det er jeg trenger eller ihvertfall at jeg trenger noe. Og det tror jeg aldri vil slutte, siden til og med enlightenment er i bevegelse slik som Universet ekspanderer konstant.

 

Hvor gammel er du når du er i en trigger? Snakk til det aspektet av deg, kanskje du har noe å fortelle deg?

Klem Eira

Å jobbe med de undertrykte positive følelsene

Hei!

For tiden, de siste to årene, er jeg inne i en annen type shaddow work enn jeg er vant med. Jeg er vant med at når jeg forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør, hva grunnen er til at jeg blir trigget eller hovedkjernen/minnet for mine vonde negative følelser, så forsvinner de negative følelsene. Triggeren som var der før, er der ikke lenger. Jeg kan stå i en lik situasjon hvor jeg ble kjempelei meg f.eks, men siden jeg har tatt en prosess på det er traumen behandlet, følelser sett og anerkjent og dermed reaksjonen borte. Altså før fikk jeg mindre negative følelser etter jeg jobbet med meg selv. Men nå handler ikke det så mye om det lenger. Nå for tiden handler det om at jeg undertrykte de positive følelsene mine. SÅ når jeg gjør shaddow work nå, kommer de positive følelsene fram i meg som et resultat.

Er det ikke rart at man gjør det? Undertrykker følelser som føles godt? Men det skjer hver dag. Vi gjør det mor barn som hopper i sofaen av lykke, løper i stua, og ler og ruller på gulvet istedet for å pusse tenna. «Ro deg ned Eira.» «Hør på meg nå», «Slutt å lek» osv. Vi blir sosialisert fra vår lette fantasiverden som barn til alvoret og alt vi må gjøre. Noen familier har vanskeligher med å akseptere noen type følelser. I noen familier er det ikke lov å gråte. I andre er det ikke lov å være lykkelig og glad! Jeg har vært veldig ukjent med «lykke» og «kjærlighet». Jeg aner hva det er nå, men jeg ser at jeg konstant har vært fylt av andre følelser. Siden mine foreldre ble skilt da jeg var litene, ble det «vanlig» for meg å gå med en sorg og et savn etter en av mine foreldre konstant. Siden de var «Gud» for meg, likner det veldig på kjærlighetsorg. Etter mange år med skyggearbeid opplevde jeg en periode med fravær av negative følelser, men ikke så mye av de positive alikevel. Jeg har opplevd spontane lykke rus, og forelskelse, glad osv. Men det har ikke vært konstant. Det har vært følelser som har kommet pga ytre hendelser. Slik som materielle goder, positive kommentarer, nye klær, ny hårfrisyre ol. Men det er ofte noe som forsvinner etter en tid. Det er som quick fix, hvor man må ha mer etter en stund for å opprettholde de positive følelsene. Jeg snakker om den grunnleggende følelsen jeg har i kroppen, uten at det skjer noe spesielt. Det er den følelsen som nå forandres. Jeg kan gå rundt med en positiv følelse i kroppen uten noen som helst grunn. Tenk det.

dreamstime_xl_33453538

På en måte kan jeg si til alle de som er dypt ned i skyggearbeidet at det VIL bli bedre. På en annen måte var jeg så vant med å jobbe med de negative følelsene, at å jobbe med de undertrykte positive følelsene er mer skummelt. Det er fordi jeg står ovenfor det at jeg nå skal ut i verden med mitt, og det er det gøyeste jeg veit, samtidig som det er uvant.

Jeg merker at jeg observerer meg selv å ha det godt. At jeg elsker å legge mine barn, lese og synge. At jeg elsker å ha sofaen full av barn som ser en film, eller å brette klær. Jeg elsker å undervise barn, snakke og anerkjenne barn og holde kurs med voksne. Jeg elsker å skrive og leve meg inn i fortellingene som seinere skal diskuteres i klasserom rundt om i Norge. Jeg elsker livet jeg har med en mann som ser mine barn, meg og våre behov. At jeg har en mann som føler. Den lette positive følelsen er mer subtil enn de negative følelsene. Den kommer inn i solar plexus og brer seg i kroppen. Jeg merker også guider og mitt høyere jeg styrer meg i retninger en del av meg er redd for å gå. Men jeg merker jeg gjør det likevel. Og hver gang jeg gjør noe merker jeg at verden min blir større. Jeg anerkjenner den lille jenta som er redd for å ikke bli anerkjent og forstått. Jeg ser henne, men jeg gjør det likevel. Jeg kan ikke stå i veien for meg selv mere. Jeg vil være fri til å gjøre det jeg vil!

 

HIlsen Eira

 

En vakker opplevelse som terapaut

Hei,

Jeg har fått lov ev en klient å fortelle det som skjedde da jeg kom for å ha en completion prosess time med henne. Jeg ble sertifisert av Teal Swan i mai og hadde en fantastisk uke der sammen med 25 andre vakre mennesker. Du kan lese mer om Completion prosess på Teal Swan sine sider. Men kort fortalt er det en prosess som består av 18 steg som jeg vil si oppleves som en fullstendig opprenskning av en core belief, altså en kjernetro. Etter å ha jobbet med skyggene i meg i over 15 år er denne prosessen en «slam dunk». Altså den tar deg med hud og hår og river deg ned, bygger deg opp og gjør deg hel igjen på en gang. Jeg har en egen gruppe på facebook for de som er interessert i å bestille en time. Men tilbake til klienten og meg.

 

Da jeg kom hadde hun laget vafler med syltetøy, bær og nøtter til meg. Det var som et bord dekket av kjærlighet. Det er en god følelse når noen steller for meg. Jeg er nok ikke så vandt med det og jeg er ikke så god på det selv, men jeg setter stor pris på det. Det setter stemningen og hun forteller meg om sommeren sin. Jeg merker fort at hun har det fint. Det er ikke en stor trigger som gjør at det bruser med negative og vonde følelser i kroppen hennes. Siden det er der man begynner med cp prosessen, velger jeg å spørre om hun heller vil gjøre connection prosessen, altså en dyp kontakt øvelse jeg har skrevet om før. Etter jeg hadde spist all kjærligheten på bordet satte vi oss på hver vår stol ovenfor hverandre. Vi satt med knærne mellom hverandres og jeg holdt henne i hendene. For noen vil dette kjennes tett først, men det er det hele prosessen handler om. Føle seg sett av et annet menneske. Jeg ser henne inn i hennes høyre øye, jeg ber henne trekke pusten og slappe av. Jeg møter en vegg med en eneste gang. Hun prøver å gå inn i meg. For noen er dette et forsvar. De prøver å tyde andre rundt seg for å forstå dem. Jeg får bilder av mennesker som er ustabile i humøret rundt henne som liten. Hun ble nødt til å tolke og prøve å tyde hva som skulle skje rundt neste sving. Siden klienten selv er svert sensitiv plukker hun opp raskt at hun går inn  meg og spør hva hun skal gjøre. Jeg foreslår at hun suger meg inn i seg. Puster energien min inn i henne. Hun gjør det og jeg får fortsette innover. Den neste muren jeg møter er en høy mur, med piggtråd øverst. Den er super høy og den ser skremmende ut. Jeg forteller hva jeg ser og at jeg ikke skremmes vekk. At je bare står her til forsvaret går ned. Litt etter litt synker den ned i bakken og en dør dukker opp. Jeg går inn å ser en vakker blomtereng. Det er hester der som løper fritt og alt er vakkert. Det er er nesten forvirrende vakkert og når jeg prøver å gå vidre innover kommer jeg til en virvelvind som holder meg fra å gå videre. Jeg forstår at det vakre ytre sjuler noe annet. Jeg sier jeg ser det er mer og at jeg tåler at det blåser hardt. Plutselig står jeg i noe vått, det er blod som dekker meg til anklene. Det er kroppsdeler og gørr overalt. Deet er som å gå inn i en grøsser, men jeg går videre. Jeg kjenner hennes følelser og de forvandles over til mer mørke følelser. Kvalm, redd, sint, rasende. Hatet fyller kroppen hennes i det jeg sier at jeg er her og er klar for å se den delen av henne. Hun setter ord på følelsene og jeg sier jeg forstår henne godt. Hun forteller hun bare vil dø.  Jeg hører «close your eyes» inne i hodet mitt og forstår at det er mine guider som veileder meg videre. Hun har nådd en følelse vi kan jobbe med i completion prosessen. Jeg velger å følge den siden den vil ble sett.

 

Jeg spør det viktige spørsmålet; Når var første gang du følte denne følelsen? Minnet som er bundet fast i denne følelsen dukker opp, både hos henne og hos meg. Jeg er en fullstendig empat og reflektor, så jeg ser minnene og kjenner følelsene og ER min klient. Jeg reagerer, gåter og føler alt de føler. Vi går inn i minnet og klienten lever igjennom minnet i 1.person. De følelsene hun ikke tillot seg å føle da, føler hun nå. Etter følelsene roer seg gir vi barnet alt det trenger. Jomfru Maria er den hun vil ha, som den perfekte mor og Maria holder henne til følelsene slipper. Klienten sender noendreamstime_xl_70038912 til å heale moren hennes fra minnet også. Det er tid for å tilbakekalle det hun mistet den dagen. Jeg ber klienten tilbakekalle sine sjelsfragmenter og de kommer farende mot oss som krystall puslebiter som integreres i kroppen hennes. En varme brer seg og gåsehuden står. Hun tar med det lille barnet til et trygt område der hun bader i rensende vann og gjør akkurat det hun vil. Være fri, ri på enhjørninger og være barn. Når hun er klar spør jeg om hun vil integreres med klientens voksne jeg. Hun hopper inn i henne og integreringen starter og det er kraftig. Jeg ser i mitt indre øyne at en del av sjelen hennes splittet vekk den dagen. Som en avgren i en elv, rømte noe vekk siden den ikke klarte å være her mer. En av mine healing evner er å jorde sjelen i kroppen, så det faller meg naturlig å gå opp hennes sjelstrøm og hente henne inn.

Jeg sier høyt at vi klarer det sammen og jeg veileder den delen av henne som går en annen vei, ned i henne igjen. Energien er så høy for henne, men jeg veit hun kan tåle det. Hun er ikke redd og hun har ikke motstand. Jeg tar mye av energien når den blir veldig kraftig og siler det til henne i motakelige mengder. Hun gråter, ler, ryggsøylen retter seg opp og hjerte chakra hennes åpner seg på ryggen hennes og det stråler ut som vinger. Mitt høyere jeg kommer også ned samtidig og jeg veit at vi kjenner hverandre. Jeg har pratet mye med hennes høyere jeg i andre dimensjoner og jeg kan kjenne en glede over å vise henne hvordan det er å være i fysisk kropp. Vi ler og ler mens vi grøsser og griner. Jeg spør henne hva hun heter og hun sier Ariel. Jeg legger merke til at hun vil si noe, fordi klienten kremter og raper. Det er veldig snodig, men man får liksom luft i halsen når man kanaliserer. Hun kaster seg ut i det og kanaliserer noen setninger fra sitt høyere jeg før energiene roer seg ned og vi kommer tilbake til rommet.

 

Jeg veit aldri hva som skal skje under slike timer, men det blir alltid forløsende og healende. Timer som dette føles som et sekund, men likevel har vi vært et annet sted i en evighet. Å gjøre slikt arbeid gjør meg lykkelig. Da jeg kjører hjem tar jeg meg i å sitte å smile for meg selv. Noen vil kanskje si jeg er gal og har god fantasi, men for meg er det magisk!

 

Hilsen Eira

Jeg er mer, av meg.

Hei,

Jeg vil fortelle om en av de første opplevelsene jeg hadde i en completion process gjennomgang da jeg ble sertifisert. Jeg har jobbet med skyggene i meg siden jeg bestemte meg for å leve og virkelig få til å leve et lykkelig liv. Det var som om i det jeg virklig bestemte meg for å være her, forsto Uni (universet, source, kilden, Gud, Hva nå enn du kaller det) at jeg var klar for å se hva som virkelig var inne i meg. Eller som jeg har forstått, manglet. Det sises at å bestemme seg for å kjenne på virkelig lykke er noen av de mest krevende livsmålene fordi du blir nødt til å gå gjennom alt.

 

Vi er kanskje vandt med at traumer er slik som å oppleve voldtekt, store ulykker, fysisk vold og andre forferdelige ting. Og det er selvfølgelig traumatisk. Men det er, for et lite barn, mye som er traumatisk. Å ligge på magen og ikke kunne snu seg, kan ha følger som at man er låst fast, klaustrofobi og mange andre ting. Å gråte som 3 åring og ikke kjenne støtte fra foreldre eller bli anerkjent for følelsen man har er en traume. Å måtte sove aleine i egen seg, å slutte med pupp for tidlig er også noe som kan ha store følger. Vi kan tenke at det er småting og at det ikke påvirker det voksne livet, men det gjør det. Å ikke få sine behov dekket er traumatisk for et lite barn, og merkelappen barnet putter på det som skjedde er de store ringvirkningene. Å ikke få lov til å være lei seg som barn, kan bli til; «Jeg er en byrde for andre», «Jeg er ikke verdiful», «Jeg er slem». og liknende kjernetroer som Universets lov om tiltrekning viser deg resten av livet.

 

Jeg var i Berlin for å bli sertifisert CP av Teal Swan som også er en god venn av meg. Jeg møtte 20 andre fantastiske mennesker fra hele verden som var der av samme grunn som meg. Lære av Teal og hjelpe seg selv og andre. Teal satte oss sammen to og to for å øve på prosessen. Hun valgte oss ut etter hvilken energi som kan hjelpe oss best med den triggeren som lå øverst å ventet. Hun satte meg sammen med ei jente fra USA, Adriana som er god på alt som har med kvinne traumer å gjøre. Teal så på meg og sa; «Du må ta den med ditt ufødte barn». Jeg nikket smilende til henne. Jeg var klar som et egg. Teal kjenner meg godt og viste at jeg ønsker meg et til barn, men at min mann ikke er helt enig. Jeg og Adriana satte oss ovenfor hverandre og snakket litt. Jeg forklarte henne at jeg ønsker et til barn, men at jeg ikke får mannen min med på det. Hun ba meg lukke øynene og hun fortsatte å spørre meg om situasjonen. Mens jeg forklarte kjente jeg den kjente vonde følelsen stige opp i mellomgulvet. Tårene presset på og jeg slapp meg ned i følelsehavet med full tiltro til at jeg takler det. Adriana holdt meg i hendene og jeg hulket. Jeg pustet inn følelsene og forsterket de ved å forstørre de inne i kroppen, de brant rundt som en puls. Jeg kjente det begynte å komme setninger til meg. «Jeg vil ha barnet og jeg vil ha mannen min», «Jeg vil ha begge to». Når følelsen er på max, begynte hun å anerkjenne følelsen min. «Det er helt fortåelig at du føler det slik, det kan jeg godt forstå». Da jeg kjente følelsen roe seg litt, poppet det opp minner. Adriana var god til å se at jeg var klar for neste spørsmål; «Når var første gang du kjente denne følelsen?»

Jeg sto i huset til mamma å så henne sitte ved kjøkkenbordet. Jeg kjente et intens savn etter pappa. Hun så ikke på meg og var opptatt med sitt. Jeg var aleine. Adriana spurte hvor gammel jeg var, jeg så jeg var 14 ca. Jeg forsto at dette var et minne som var et resultat av et gamlere minne, siden alle traumer skjer før 8 år er de vi vil ha tak i. Det som skjer etter det er en refleksjon og et resultat av loven om tiltrekning. Så kom det opp et til bilde; jeg var 4 år og så pappa vare opptatt med sitt. Han så ikke meg og jeg kjente en intens lengsel etter mamma. Følelsen om å aldri få det jeg ville ha kom opp. Når jeg var hos mamma savnet jeg pappa, når jeg var hos pappa savnet jeg mamma. Jeg hadde alltid savn. Jeg var alltid i smerte. Konstant lengsel og viten om at det var umulig for meg å ha mine behov møtt. Adriana anerkjente mine følelser som barn og jeg gråt alt ut. Hun klemte mine hender og fortalte at jeg ikke var aleine. Det var akkurat det jeg trengte og følelsen slapp litt. Adriana sendet inn meg som voksen for å hjelpe meg som barn. Noen ganger føler man at det ikke er rigtig å da kan man sende inn hvem man vil som man føler er kapabel til å ta vare på barnet i deg.

Jeg bygde meg et rom med to dører. En til mamma og en til pappa. Det var jeg som hadde en plass og de to bodde i hver sin del av tomannsboligen. Dette var et bilde jeg ofte lekte med som barn også. Jeg så at jeg var både tre og 14 år inne på det nye rommet mitt. 14 åringen var rasende, og tre åringen gråt. 14 åringen hørte til mamma sin side, men mamma forto ikke sinne. Hun klarte ikke hjelpe meg når jeg var sint. Det var en følelse jeg ikke fikk lov til å ha med mamma og det fylte meg alltid med skyldølelse. Treåringen som gråt hørte til pappa sin side, men hun ble ikke hørt eller forstått. Pappa forsto ikke hva han skulle gjøre med gråt. Han sa jeg bare måtte slutte, det var ikke noe å gråte for. Jeg måtte «ta meg sammen». Da kom jeg på en genial ide. Jeg sendte den rasende 14 åringen på pappa. For han forstår sinne, det tar han på alvor. Jeg gikk inn den røde døren inn til pappas leilighet og skjelte han ut. Det var som om jeg spydde flammer og sinnet mitt raste i kroppen mens hjerte dunket hardt. JEg holdt på til pappa knelet og viste han forsto. Adriana foreslo at jeg skulle vise han konsekvensene av hans handlinger og min smerte fra nåtiden. Jeg gjorde det og han gråt.  14 åringen følte en lettelse av at pappa endelig forsto henne. Jeg forlot han i sin anger og tilbake til treåringen som gråt. Adriana hadde forstått hvorfor jeg var todelt og spurte meg hva treåringen ville gjøre. Da gikk det opp for meg at selvfølgelig skulle hun snakke til mamma. Den gråtene treåringen snakket mammas språk og ble omfavnet og trøstet slik hun ville. Mamma forsto henne akkurat slik hun ville. Da mamma klemte meg i tankene mine, reiste Adriana og gjorde det fysisk også. Dette forsterker opplevelsen veldig.

dreamstime_l_36480662Det var tid for å kalle tilbake alle mine biter av meg som hadde vært i denne tiden. For meg ser det ut som krystallbiter som kommer mot meg og inn i meg i stor fart. Det er kanskje rart å tenke på det, men det er biter av sjelen min som har vært låst i tid. Den tiden da de rev seg løs fra meg fordi det var så vondt. De taklet ikke være der i opplevelsen og gjorde det for at jeg skulle være istand til å leve videre. Men jeg kan takle smerten nå. For jeg veit det ikke skader meg, det fikser meg. Det gjør meg hel igjen.

Begge meg smeltet sammen og vi dro til mitt trygge sted. Der ble de til de valgte å smelte sammen med meg igjen. Den kjente varmen fra sjelsbiter som smelter sammen med meg igjen fylte kroppen min. Jeg var enda mer hel enn jeg var for en time siden.

Da jeg lukket opp øynene mine så verden andeledes ut. Jeg kjentes anderledes ut. Og det er ikke så rart for jeg er andeledes. Jeg er mer, av meg.

 

Klem Eira