Seraphim Engel krystall

Hei!

Har du lagt merke til englene med dobbelt sett med vinger? Det er Seraphim engeler. Denne krystallen er en bergkrystall fyllt med Seraphim engel energi. Serafene er de høyeste av alle engler og har en soft kjærlig energi, men som for noen kan kjennes godt. Jeg blir alltid veldig stor av den, og jeg kan kjenne kraften i meg selv. Den føles på hjertet og i hodet, og noen ganger ringer det i ørene også, men den kan kjennes forskjellig fra person til person. Den er også kjent for å «brenne» igjennom det som er vanskelig og belyser og hjelper deg til å komme videre i din utvikling.

Dette er en bergkrystall på ca. 4 cm. Jeg har laget kun 7 stk. av denne.

Kjøp krystallen med paypal eller vipps nr: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com med adressen din.

255 kr. inkl.porto

 

 

Trone Engel krystall

Hei!

Denne krystallen er virkelig høyfrekvent! Man kan kjenne den godt i hodet og i hjertet. Det er ikke uvanlig å bli svimmel fordi man trekkes opp i frekvens. Den er en av 3 engle energier som er de øverste i «hiarkiet». Trone engelen er kjent for å vokte tronen fra de gamle beskrivelsene. Og det kan føles veldig beskyttende, som om man har sin egen beskytter. Denne krystallen gir deg en healing som er ganske kraftig og ofte også en oppgradering av systemet. Det kan føles noe mer enn en «vanlig» healing.

Dette er en bergkrystall på ca. 4 cm. Jeg har laget kun 7 stk. av denne.

Kjøp krystallen med paypal eller vipps nr: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com med adressen din.

255 kr. inkl.porto 

 

 

Familie Harmoni stein

Hei!

Denne steinen har jeg laget med intensjonen om å ha harmoni i hjemmet. Jeg så for meg at familier eller flere mennesker som bor sammen og er sammen vil kommunisere bedre, forstå hverandres tanker og meninger bedre og det vil oppstå en harmoni mellom de som er i rommet med denne. Legg den gjerne i stuen, på spisebordet eller et annet sted hvor dere er sammen. Ta kontakt med steinen og be den skru seg på. Den vil da sende ut sin energi. Det var en stor guide som kom til meg da jeg kanaliserte denne steinen. Han var høy med gull rustning og grønne kanter på klærne. En virkelig familie beskytter <3

Det er en 4-5 cm stor bergkrystall. Jeg har 9 stk av denne, og du kan kjøpe den her:

333 kr inkl. porto KUN 2 STK. IGJEN!

Eller betal med Vipps til: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com med adressen din.

 

Divine Feminin: Ny utgave! Nå med en rosenkvarts også!

Divine Feminin: Ny utgave! Nå med en rosenkvarts også!

Jeg har kanalisert den sunne formen for kvinnelighet inn i en bergkrystall deretter koblet jeg på en rosenkvarts som nå samarbeider sammen med bergkrystallen. De jobber med å få frem den Guddommelige kvinneligheten i deg. De er sammen veldig sterke steiner som får deg til å kjenne hvor kraftfull en kvinne kan være! Anbefales til alle kvinner! Jeg elsker denne energien, den er full av skaperkraft, den sensuelle kvinnen og har en myk og sterk fremtoning.

222 kr inkl. porto

Når en side av deg blir avvist

Hei!

I det siste, som jeg skrev i forrige blogg, har jeg fokusert mye på å finne delene av meg. Altså jeg tenker at man har flere fragmenter av seg selv. Alle i litt forskjellige aldere og som har forskjellige behov. Alle disse delene /fragmentene av meg har opplevelser i fortid som har gjort at de trenger det de trenger. Det finnes mange måter å integrere disse persjonlighetene og en av de er å la deg spille de helt ut og gjøre det de trenger.

Det betyr:

  • Hvis du ser et lekestativ og kjenner du vil huske, klatere eller slå hjul – så gjøre det.
  • Hvis du trenger å sove i pysj med hjerter på og holde i en bamse – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil synge deg selv en godnattsang -så gjør det.
  • Hvis du kjenner du trenger å se en tegnefilm, sutte på tommelen eller vugge deg selv i søvn – så gjør det.
  • Hvis du kjenner du vil lære å skate, løpe i skogen, hyle eller lære å danse – så gjør det.

For min del så har det vært å si jeg føler meg utrygg hvis for eksempel mange nye mennesker kommer inn i rommet. Fortelle at jeg kjenner meg utygg og så si hva jeg trenger, for eksempel at jeg trenger at noen står ved siden av meg. Men hva hvis mine venner ikke takler at jeg er sårbar? At de ikke takler at jeg har flere sider? Da er jeg kommet til et punkt jeg er godt kjent med. Jeg står igjen på et sted hvor mine behov, som alltid har vært der men som jeg nå er bevisst, trenger å bli dekket i vennskapet. Jeg forsår det ikke er så lett å være venn, eller gift, med noen som forandrer seg så fort og mye, men det er nå slik jeg er. Det er dette jeg er opptatt av, og da trenger jeg at folk henger med. Jeg trenger ikke venner som bare tror jeg er sterk. Jeg føler jeg har vært sterk hele livet. Ja, jeg har snat gitt ut to bøker, skriver blogger for lærere, har en liten alternativ bissniss (ja, jeg veit det ikke skrives slik) og har to unger, full jobb og holder foredrag foran hundrevis av folk, men jeg kan fortsatt føle meg usikker og redd. Noen ganger trenger jeg at noen passer på meg. Ikke at jeg ikke klarer å passe på meg selv, men for at jeg har et behov for å føle at noen er der FOR MEG. Jeg vil også kunne miste kontrollen, gråte, være redd og usikker.

 

Så hva gjør man når en venn sier de ikke vil dekke det behovet. Eller ikke klarer det? Det er ikke alle som klarer å tune seg inn på mennesker. OG jeg trenger at de gjør det. Nå kan det høres ut som jeg ikke bidrar inn i vennskapet, og dette går jo begge veier. Jeg må også bidra inn.

Det er helt utrolig hvor forskjellig vi tenker kjærlighet er. Det betyr at jeg kan sitte her og elske deg og du kjenner det ikke. Fordi jeg har måter å vise kjærlighet på som du  ikke føler er kjærlighet. Og du kan sitte der å elske meg, men jeg kjenner det ikke fordi jeg ser ikke det du gjør som kjærlighet og kjenner det derfor ikke. Er kanskje kjærlighet bare noe som skjer inne i deg? Og ikke nødvendigvis mellom to mennesker? Blander vi kanskje kjærlighet med hva som er en god relasjon? Et vennskap eller relasjon, må snakkes om, spesielt hvis man ikke viser kjærlighet på samme måte. Da handler det det om å fortelle hva man trenger fra den andre, og den andres villighet til å fylle de behovene. Dette må skje begge veier. Og ikke minst må vi ta imot og leite etter likhetene vi  har. Og hvis man ikke er istand til å dekke de behovene for den andre, eller fortelle om det du trenger, eller har så forskjellig måter å se kjærlighet på er forholdet på gyngende grunn. Jeg tror dette er noe av det vondeste jeg veit om. Ihvertfall når jeg legger hjertet mitt ut der imellom oss og sårbarheten min blir sett på som svak, avvist og skammet. Eller at det jeg gir ikke blir sett på som kjærlighet og jeg ikke kan gi de det de trenger fordi det er utenfor slik jeg er og hva som jeg er komfortabel med å gi.

Det er derfor jeg står ved min setning:

«Sårbarhet er det sterkeste jeg veit om»- For jeg vil fortsette å prøve. Det er mye værre å sitte bak et forsvar hvor jeg veit jeg blir aleine. Jeg vil heller risikere å bli såret gang på gang, for jeg tåler det. Og for hver gang forstår jeg viktigheten om å fortelle hva jeg trenger og gå mot de mennesker som takler at jeg er slik jeg er. For jeg veit de finnes, for jeg har flere av dem i livet mitt heldigvis.

Takk, for at jeg har denne plassen å dele. Det er veldig godt å høre vi er fler som har det slik, noe som er den kommentaren jeg får mest tilbake fra de som leser dette.

Klem Eira

 

Alle delene av meg

Hei

Personlighet er en sammensatt ting for meg. Jeg vet at mange tenker at de ER slik eller slik og at de tenker de har en personlighet som ikke forandrer seg. Men etter mine oppdagelser de siste årene kan jeg aldri stole på det jeg tror jeg er. Jeg merker at hvis man identifiserer seg med noe, f.eks en hobby eller noe annet man gjør mye, kan det hindre utvikling og til og med undertrykker deler av deg. Jeg ser ofte at folk blir «frarøvet» alt de tror de er for å våkne. Det er smertfult å se på, men også helt nødvendig for å vise at de er mer enn det. For når alt kommer til alt spiller vi ut de personligheter som ble likt og godtatt i oppveksten vår. Eller de som ga oss mest. For vi er alltid på jakt etter noe. Og som regel er det å bli elsket, selv om det ligger så langt inne at det er utydelig og vanskelig å se den delen av oss som vil det.  Det å tenke at du har en personlighet som er fast blir for enkelt. Vi er mer komplisert enn som så. Det er derfor vi oppfører oss forskjellig mot mennekser vi er sammen med, det er derfor vi bør ha forskjellige folk til å dekke opp forskjellige behov. Det er derfor det blir så rart om de to vennene som dekker to forskjellige ting, plutselig er i samme rom. For hvem skal du være da?

I det siste har to veldig forskjellige deler av meg dukket opp. Den ene veldig feminin, vil pynte seg, fnise og le, ER glad og lykkelig i livet. Denne delen av meg har vært veldig undertrykt i mange år. Selv om jeg har sett den delen av meg utspille seg med jevne mellomrom har denne personligheten fått mer rom i det siste. Det som er problemet med det er at denne delen av meg var i konflikt med en annen del av meg. Hver gang jeg opplevde glede og gode følelser kom skam og skyldfølelsen tett etter. Det var den andre delen av meg som ikke vil være slik. Den delen av meg er min forsvarer. Hun er den som sørget for min trygghet da jeg vokste opp og en av «farene» var mennesker som spiste min energi. Og derfor var det farlig å være pen, søt og i godt humør. Det tiltrekker seg folk og folk vil ha en del av meg. Så løsningen til min lite utviklet barnehjerne på ca 6mnd, var å bestemme seg for å ikke være søt, men å holde folk unna. Det er alltid en positiv intensjon og i denne situsajonen var det for å kunne være ifred som barn. Jeg følte at de spiste meg da de flyttet meg fra person til person for å lukte på meg klemme og susse på meg. Personer jeg ikke hadde et forhold til hadde plutselig all rett til å holde meg og innvadere min personlighet og kropp. Og dette gjorde at jeg følte meg så utrygg at jeg bestemte meg for å frastøte meg mye av det feminine i meg.

Er det ikke trist? At vi som voksen ser et lite barn og spør om å holdet det uten at vi har en relasjon til det barnet i det hele tatt? Vil du blitt holdt og klemt og susset på av fremmede mennesker mens den du tenker er din trygghet bare gir deg vekk til andre? Som en energi prostituert! Hvis man setter seg inn i det lille barnets perspektiv virker det som galskap. OG det påvirker barnet. Det påvirker også hvordan barnet ser på sin mor eller far som gir deg bort.

Da jeg gikk inn i disse to personlighetene fikk jeg opp en hel del av traumer som jeg hadde vært borti før. Men det var også noe jeg ikke hadde husket før. Denne gangen fikk jeg hjelp av noen for å holde tråen og anerkjenne hva disse personene/barnene i meg hadde opplevd. Det ene nye var å bli flyttet fra person til person og å føle meg spist opp. Det andre var alle forventningene fra andre om hvordan jeg skulle være som barn. Alle hadde liksom tanker om hva jeg skulle være og oppføre meg som så jeg utviklet alldri det jeg kunne tenke meg å være. Det som er min essens. Derfor ble jeg forsvaret mitt.

Da jeg snakket med de to barna i meg som hadde det slik, forsto de hverandre og så likehetene de hadde. De smeltet sammen og holdt hender som det perfekte par. Den ene myk og god, smittet den harde sinte med sin kjærlighet. Og den sterke forsvarte hun som var redd og trengte å bli sett. De hadde deler som den andre trengte så sårt. Jeg sto å så de forelske seg i hverandre og smelte sammen som en. Deretter tok jeg de inn i meg og de ble integrert inn i resten av meg, som en helhet.

 

Å jobbe med deler av seg selv på denne måten er vakkert, vondt og befriende. I etterkant har jeg hatt ekstra behov for søvn, mat og vann. Jeg har hatt flere sinneutbrudd, 8 kviser på venstre side av kroppen, ekstra behov for ro og en vibrerende følelse inne i hodet. Jeg kjenner det er mye som skjer og jeg lar meg selv kalibrere/restarte på nytt, som en data som har fått nytt opperativsystem. Det tar tid og det skal jeg gi meg. Og jeg skal observere hvordan verden forandrer seg sakte med sikkert inn til det jeg nå er. Noe mer enn det jeg var. Mer av meg. En helere del av meg.

Klem Eira

Hva er egentlig healing?

Hei!

Jeg startet tidlig å utvikle meg som healer. Jeg tok en Reiki utdanning da jeg var 20 og jobbet mest med meg selv på den tiden. Men jeg husker ofte når hendene bare skrudde seg på og jeg ble nødt til å spørre om noen ville ha litt. For de rundt meg ble det en vane at jeg holdt på en vond rygg eller et kne. Jeg husker godt hvor interessert noen ble, og hvor skremt andre ble. Jeg husker godt at jeg også følte meg flau over at jeg var slik, spesielt ovenfor de som ikke trodde på noe slikt i det hele tatt. Før trodde jeg det var bare en type healing, det er det ikke. Det finnes store systemer rundt det å heale, slik som Reiki som kanskje flest har hørt om. Men jeg oppdaget fort at Reiki bare var en type healing for meg. Healing er så forskjellig fra person til person. Jeg tror alle har egne healing evner, kvaliteter som de er gode på og som gis til de rundt seg. Det er derfor det kan føles så godt å være med enkelte mennesker.

Den måten jeg healer på handler ikke alltid om å føle seg bedre med en gang, men å healers. Det å heales er ikke alltid bare godt. Det å våkne er ikke en behagelig opplevelse. Å heales er ikke bare å kjenne gode følelser. Jeg ser på det slik; Hvis du har et betent sår, må du rense det. Altså vaske ut bakterier, kanskje skrubbe, gni og skylle. Sove, ta hensyn til deg selv, kjenner kanskje feberen herje, være hjemme fra jobb og gråte og føle alt det vonde. Det er det samme med jorda, den rister, spyr og sjelver, vasker og renser opp. Den heales og renses. Det ser ikke alltid vakkert ut eller føles godt. Slik er også healing for meg.

Når jeg blir bedt om å gi deg en fjernhealing renser jeg, åpner opp, skyller ut, kobler på og lar energiene få flyt i deg. De neste dagene vil du kanskje kjenne på gammelt, gråte, sove og trenge ro. Det er helt naturlig. Du har vært igjennom en energi-opperasjon. Vi ville gitt oss selv noen dager hvis vi var opperert, og det bør vi også gjøre når vi jobber med energikroppen.

For healing handler om å bli bevisst. Bli bevisst alt inne i deg og anerkjenne det. Altså se at det er der og akseptere det. Alt det vonde du har opplevd og alt det gode du har der. For vi kan ikke bare anerkjenne det som var godt eller det du og andre synes det er fint at du er. Vi er også de kjipe sidene ved oss, integrere det som oss. For selv om vi har en illusjon om hvem vi er, er vi mye mer enn det. Vi er også den sure, vi er også den glade, vi er også den redde. Det å våkne og bli bevisst, å heales er en prosess hvor vi ser såret i sjelen. Og da er det viktig å behandle det som et sår, gi oss tid til at sjelen gror eller integreres med det som vi avviste, som vi nå forstår og anerkjenner som oss selv.

Klem Eira

Kan du ikke bare…?

Hei!

For å svare med en gang: NEI! Jeg kan ikke det.

Ferier, naturlig nok, handler om å møte masse folk. Familie, venner du ikke har sett på en stund. Kanskje en fest med mennesker du aldri har sett før. Og hva må man gjøre da? Small talk. Mitt mareritt.

Hva har du gjort i ferien da?

Har du reist eller?

Hvordan var det?

Oi, golfer du?

Ny bil?

Kjenner du Petter?

Ja, han som bor der borte ved vika, veit du der hvor den gamle kiosken var?

Ja, han har det sånn om dagen, stakkars fyr.

Se på dem a, trur de bare er…. Bla bla bla.

dreamstime_xl_40412666Herregud, sier bare jeg. Jeg blir helt uvel av slikt jeg. OG det er så pinlig, kleint og alt annet som er vondt å oppleve i sakte film, time etter time hvor man stapper i seg mer enn man egentlig hadde spist på tre dager. Jeg må gå meg en tur jeg. Sitte på do alt for lenge og puste med magen. Jeg synes sånt er helt forferdelig, og helt seriøst, er det noen som liker det? For meg føles det som å dø i sakte film, jeg kveles.

Jeg veit det er folk som har teknikker som får dette til å funke. De har spørsmål de pleier å stille hver gang, men som de kanskje ikke synes er så interessant å lytte på hva som blir svart til. De står med armene i kors og nikker og smiler og har nydelige oppfølging setninger som får samtalen på et eller annet vis til å fortsette. Det er et spill for å bli kjent, og det lykkes også. For de blir kjent. Og så har de plutselig fått en relasjon på et eller annet som kunne vært skuespill for min del. Men for meg, å svare på et spørsmål som du ikke bryr deg om å lytte til, er helt jævlig. Jeg føler nemlig at du ikke vil lytte. Jeg føler at du ikke synes det er så interessant. Jeg kan kjenne din motvilje i å stå der å trykke ut standavsetninger.

 

Jeg veit ikke jeg. Jeg bare blir helt oppgitt, lei meg og frustrert av å se på, føle på og være en del av slikt. Jeg vil det ikke. Da vil jeg heller være den som sitter der, stille og følger med. Jeg vil være sur når jeg er sur, sliten når jeg er sliten og glad når jeg er glad. Jeg vil være sammen med de som lytter, ser og føler meg. Forstår meg og anerkjenner meg og synes det jeg snakker om eller vil fortelle er veldig interessant. Jeg er ikke interessert i ALLES perspektiv hvis jeg forteller noe vondt som har skjedd meg. Det klarer jeg helt fint selv. Så slutt å fortell meg at DE sikkert bla bla eller, man kan forstå dem fordi. Ja, det kan jeg! Jeg forstår godt hvorfor de gjør som de gjør. Det jeg ønsker når jeg forteller noe er at du forstår MEG. Ikke alle andre. De andre har vel egne folk de kan prate med. De er ihvertfall ikke her, så hvorfor i all verden skulle jeg være interessert i å høre at du forstår dem akkurat nå?

 

Det er så utrolig viktig å omgi seg med mennesker som tåler følelser! Som tåler at du har følelser, uttrykker dem og ikke skal «fikse» dem for deg. Jeg trenger ikke at noen fikser mine følelser. Jeg trenger at du tåler at jeg har dem! Klarer du det? Sitte sammen med meg å føle det jeg føler uten å gjøre noe? Jeg liker heller ikke snakke om gardiner, vaser og klær. Heller ikke farger, nyheter eller annen håpløs stagnerende situasjon. Og ikke vær! Hvor for skal man snakke så mye om vær? Det er da bare noe som ER som vi må forholde oss til.

 

Det er vel derfor jeg har få, men gode venner. Jeg er introvert. Jeg vil snakke om det som foregår inne i oss. De store spørsmålene. Det som driver deg, meg og oss. Hvordan vi kan komme fremover, forstå bakover, slippe tak, puste dypt og flyte med strømmen. Jeg vil kjenne pulsen din mens vi prater. Se deg dypt inn i øynene og føle deg, forstå deg å være der. Jeg vil riste av oss alt det pålagte, barndom skapte forsvarsverket vi trodde vi måtte ha og la det som alltid lå der stige frem. Jeg vil se deg blomstre og fryde meg over det, jeg vil se deg fly din vei uten tanker om hva du burde, skulle gjøre.

Jeg tror det er mange som vil det jeg vil. Det er bare så få som tørr å si det.

Jeg tørr.

Tørr du?

Klem Eira

 

 

De som stråler!

Hei

Har du sett de?

De som virkelig gjør det de elsker?

De stråler fra hele ansiktet, fra hele kroppen.

Jeg kjenner jeg elsker dem med en gang. Jeg nyter å se de stå på scenen, snakke foran andre eller kreere det de er skapt for å gjøre. Det ser ut som om det er lett for dem. De spiller på gitaren som om de ikke har gjort annet. De taler som om de har satt på play, og det bare strømmer ut av dem.

Det kalles å være i flyt sonen.

Det er når tiden forsvinner, man tenker nesten ikke og bare følger strømmen. Man kjenner ikke ekstrem lykke når man er i denne sonen. Man kjenner noe bedre. Man kjenner seg fredfull, energifull og kraftfull. Det er i etterkant lykken kan komme som så bluss fra solar plexus.

glisMange tror kanskje det er lykken vi trakter etter og tror det er en eksplosiv positiv følelse. Men det jeg egentlig tror vi jakter etter er å være fredfull. Kjenne oss kraftfulle og full av skaperkraft. Vi ønsker alle å ha en høyere grunntone enn før. Vi ønsker kanskje ro med avbrekk av lykketopper som får oss til å få gåsehud, sommerfugler, tårer i øynene og gode smil som gir oss støle kinn. Men det er hverdagen som glir, flyter og kjennes fredfull og kjærlighetsfylt ut vi kanskje ønsker mest av alt.

Å kunne gjøre det vi elsker å gjøre.

Å kjenne vi stoler på at det vi elsker å gjøre, elsker også andre!

Å kjenne at ved å gjøre det vi elsker hjelper vi flest mulig!

Ved å følge det som er det innerste og høyeste av oss, hjelper vi oss selv!

Stole på at det gir størst positive ringvirkninger at vi gjør det som er godt for oss!

Det er da vi hjelper flest og klarer å holde vår energi oppe og drar flest mennesker opp!

Det er da vi inspirerer de rundt oss til å tenke: «Det kan jeg også klare!»

Ja, det kan du! Svarer jeg da! 🙂

De trenger ikke ferie fra jobben sin, for det de jobber med er det de elsker mest av alt. Og det gir energi! Det er slik vi skulle hatt det alle sammen.

Klem Eira

 

Endelig! Et fullstendig Chakra sett!

Hei!

For ca et års tid siden i en meditasjon jeg hadde opplevde jeg noe ganske sterkt. Meditasjoner jeg har blir ofte ganske raskt til astral projeksjon, altså jeg går ut av kroppen. Kroppen føles nummen og den pitrer. Bevisstheten min går ut av den og kan bevege seg raskt rundt i universet. Denne gangen skjedde det noe som var ganske annerledes. Siden jeg er channel har jeg øvd mye på å slippe tak i ego og tillate andre energi strømme igjennom meg. Men denne gangen blomstret alle chakraene mine opp og jeg tilltet over til høyre og nå var sjelen min horisontalt. Jeg svevde ute i universet og jeg kjente at Eira ikke var noe fast lenger, jeg var mer enn det. Jeg var langt opp i dimensjoner der Eira ikke går. Jeg kjente jeg delte meg i syv, en for hver chakra og som en laser stråle i regnbuens farger for jeg til hver sin plass i Universet. Det var en rar følelse å være delt i 7 må jeg si. Deretter så jeg at jeg fikk tilgang til en oprinnelig chakra energi, en blueprint, en perfekt utgave av en chakra og hvordan den skal fungere optimalt. Det er disse energiene jeg har puttet inn i hver chakra stein. Hver stein inneholder en blueprint for den chakraen. Din chakra blir derfor healet og oppgradert til slik den fungerer optimalt, når du er villig til å ta imot fra steinen. Det har vært super gøy å jobbe med dette chakra settet og guidene mine fryder seg 🙂

HELE chakra settet:

Du får 7 steiner, en til hver chakra for 770 kr inkl.porto.

Betal med Vips til: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com

Betal med paypal eller kort:

chakrasett

Chakra 1, 2 og 3: De nedre chakraene:

 

20170703_181039_001Du kan også velge å kjøpe bare de nedre chakraene Rot chakra, Sacral chakra og Solar plexus til 350 kr inkl.porto.

Betal med Vips til: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com

Betal med paypal eller kort:

Chakra 4, 5, 6 og 7: De øvre chakraene:

Du kan også velge å bare kjøpe de øvre chakraene Hjerte chakra, Hals chakra, 3.øyet og Krone chakra til 450 kr inkl.porto.

øvrechakraerBetal med Vips til: 91545 og send en mail til eirasperspektiv@gmail.com

Betal med paypal eller kort:

Selvutvikling burde hete Selvforståelse

Hei

Jeg våknet til morgen i dag og det første jeg tenkte på var ordet Selvutvikling. Kanskje litt snodig for noen, men for en filosof som meg går jeg alltid å tenker på forskjellige temaer. Og nå for tiden tenker jeg på at er det noe jeg elsker mest av alt er det å forstå et aspekt til av meg, eller se på når andre forstår en del av seg selv. Ansiktet lyser opp og en selvsikkerhet trer frem ofte med en «klar for action» holdning. I årevis har ordet Selvutvikling blitt brukt. Men hva består det egentlig av. Selv og utvikling. Utvikling handler om å modnes, utvide seg og gå fremover, og det er jeg med på. Men hvis jeg skal se på hva som skjer når jeg forstår og belyser mer av meg selv, handler det ikke om noe som skjer UT, alt skjer inne i meg. Så jeg går ikke utover, jeg går innover. Siden ordet Selvinnvikling egentlig er passende, for det blir ofte sært så innviklet, har det liksom ingen positiv klang. ikke at alt må være positivt, man man vil vil jo at folk skal ønske å gå inn i det.

Så hva med Selvbevissthet, jo liker det og. Men hvis jeg skal snakke til alle, både barn og unge de som tror på noe mer og de som ikke nødvendigvis gjør det. Er kanskje ordet forståelse mer riktig. Det som egentlig skjer er at jeg lyser opp skyggeområdene i meg selv som jeg ikke har sett før. Så kanskje selvbelysning er det jeg driver meg! 🙂

Snapchat-2144916066

Noen mennesker tror vi har et fast indre, en personlighet som ikke forandres. «det er slik jeg er», sier de kanskje. Eller; «Jøss det trodde jeg ikke om deg», «Det liker vel ikke du», «Næ, trodde du bare gikk i svart jeg». Hva svarer man på det liksom? Det de faktisk gjør er å avsløre sine dømmende tanker om deg. Mennesker har et ekstremt stor behov for å sette folk i bås. Ikke fordi de er slemme, men fordi det er trygt for dem. Det er bare det at det ofte blir til at man prøver å passe inne i alle andres bokser istedet for å faktisk følge det som du kjenner er riktig for DEG. Her om dagen fant jeg det perfekte svare til slike kommenterer!

«Kanskje du ikke kjenner meg så godt?»

Dette får meg til å fnise hver gang. Litt fordi det kanskje er litt ufint, men mest fordi det gir «problemene» tilbake til eieren. En del av meg tenker: Hvordan folk har plassert meg inne i sitt hodet er deres tanker og ikke noe jeg behøver å forholde meg til. Men samtidig har jeg en annen del av meg som vil anerkjennes av andre, bli likt og elsket. Uansett hvordan jeg velger å ha på meg, si eller oppføre meg. Jeg føler meg fengslet av andres bokser som de prøver å tre over hodet mitt noen ganger. Og sannheten er at jeg skulle gjerne hatt en boks. Det hadde vært så fint om jeg liksom helt klart kunne si hvem jeg er alltid. Med det blir jo jug. For jeg er så mye, så lite og alt på en gang. Jeg liker rosa og lilla og lyse blå noen ganger. Andre dager må jeg bare gå i sort. Jeg vil ha store øredobber en dag, neste orker jeg ikke metall på kroppen. En dag har jeg masse sminke på og krøller håret, noen dager vil jeg gå i pysjen uten sminke hele dagen. Jeg vil kunne følge dette hver eneste. Følge hva som kjennes riktig ut for hvem jeg er den dagen. Jeg merker til og med at hvis noen rundt meg begynner å tenke at jeg ER slik eller slik, da får jeg et behov for å ikke gjøre det mer. dreamstime_m_55809901Da gjør jeg et lite opprør. Hvorfor? Fordi jeg vil være fri! For jeg MÅ ingenting. Derfor trenger jeg mennesker rundt meg som tåler at jeg endres. HELE tiden.

«Du sa noe helt annet for 3 år siden» har jeg hørt.

«Ja, herregud det er jo tre år siden! Det er da enda godt jeg har utviklet meg!» Tenker jeg da.  Jeg gjordet det DA fordi det var det beste jeg kunne få til med den kunnskapen jeg hadde. Nå her jeg mer kunnskap, derfor handler jeg annerledes.

Det er dette som er utvikling, forståelse av seg selv, belysning og skyggevandring. Det er dette som gir meg mest i livet. For hva er der inne tilslutt? Hva består jeg av tilslutt? Alt og ingenting? Uansett siden universet utvikler seg hele tiden, vil dette aldri ta slutt. Men en ting er ihvertfall en god trøst, det er mer lys enn mørke nå og jeg gleder meg til å selvforstå resten!

Så hvem er du i dag?

Hvem del av deg skal få lov til å vandre i sitt fulle uttrykk i dag?

Klem Eira

På tide å ta ego tilbake igjen!

Hei

Jeg har etter en liten tung periode fått tak i det jeg lyste opp ved å gå ned i de skyggene jeg har vært i de siste ukene. Det er alltid slik. Jeg er på topp, plukker opp noen gamle følelser, et mønster jeg ser ikke er gunstig lenger. Jeg overgir meg til fortiden. Synker ned i det, reiser i tid, ordener opp, gir meg det jeg manglet, og integrerer lille Eira som var fast i fortid. Så kommer premien. En ny innsikt. Noe som lå i skyggene, i mørket som jeg nå har lyst opp. Og denne gangen: Noe stort.

Jeg har lenge jobbet med ego, overgi meg, slippe tak. Og tilslutt merket jeg at ego forsvant i så stor grad at jeg merket at jeg manglet. Jeg kunne gå lenge uten meninger, tanker og så merket jeg at når jeg ikke har så mye ego går jeg rundt som en kanal. En kanal for alt og alle andre som vil si noe. Ånder, guider, andre menneskers følelser, høyere meg og andre bare gikk inn og ut av meg. Når jeg går i en slik tilstand blir jeg veldig ikke tilstede. Jeg klarte ikke holde fokus, huske ting, gjøre noe, være kreativ og aller viktigst; jeg mistet tro på meg, for jeg var ikke der.

Det var på tide å ta tilbake ego. Eira måtte inn igjen. Men nå, en integrert Eira. Et ego som har vokset opp og ikke er så splittet i fortidens traumer lenger.

Snapchat-47009207Ego er ikke en negativ ting. Ego er nødvendig for å leve, for å være kreativ og lage, produsere og å delta. For det er jo derfor jeg er her. For å hjelpe menneskeheten. Det er derfor alle er her. Men først og fremst må det skje inne i meg. Krigen inne i meg må avta for at det skal speiles noe annet i verden rundt meg. Og med et sunt ego betyr det å ha tydelige grenser for hva jeg tillater. Hvordan jeg ønsker å ha det, hva jeg trenger fra andre og meg selv. Å møte verden med et sunt ego betyr å være vennlig, tro det beste, men ikke være naiv, ha håp, ha retning, tro på seg selv og andre. Gå inn i meg hvis det skjer noe rundt som jeg kjenner ikke er greit og si ifra på en god måte. Tåle andre og tåle seg selv, tåle å føle og følge livets svingninger. Og å være bevisst alt sammen. For jeg er ikke her for å ikke delta. Jeg må delta for å forandre verden. Jeg må være i den. Og for å klare å være i den må jeg være trygg på den jeg er, var og hva andre er. Jeg må være klar over hva som er mitt, ditt og guider, og også være klar over at in the end, alt er meg likevel. Så jeg må forholde meg til det. Da trenger jeg meg. Mitt lille unike perspektiv må være klart, men ikke perfekt og fast. Alltid i utvikling og bevegelse og med en bevissthet i det som foregår.Først må man bryte ned ego, så integrere ego, så ta ego inn igjen. Alt går i bølger. Gjør du for  mye med det ene, slutt og gjør noe annet. Slik er det med alt. For mye av poenget, er å kunne flyte med bevegelsene – UTEN motstand mot det.

Også må jeg ha action. Og for å ha action må jeg ha ego.

Jeg dro derfor inn ego igjen i en meditasjon, og hun fylte meg med en målrettethet jeg har savnet. Dagen etter begynte jeg å lage kurs!

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Klem Eira

 

 

Jeg trenger MOT, ikke perfekt selvbilde!

Hei!

I disse dager sloss jeg med meg selv. Jeg har lyst til å lage live videoer på facebook og har laget side opp og ned med informasjon jeg vil dele. Jeg veit jeg kommer å gjøre det tilslutt, men hva er det som stopper meg egentlig? Jeg har holdt utallige foredrag for opptil 500 mennesker, jeg er lærer, har verktøykassa full av historier og kunnskap og måter å legge det frem på. Jeg kan ikke huske jeg har gjort noe som er skikkelig dårlig eller fått dårlig kritikk. Jeg har laget masse videoer og er verken kamera sky eller flau. Så jeg spør igjen meg selv hva er problemet, hvorfor gjør jeg ikke det jeg egentlig vil?

Jo, jeg er redd. Redd for at alle skal se hva jeg er og hvem jeg er og ikke like det. Og det kommer til å skje. Alle kan ikke like meg. Men det er heller ikke det viktigste. Det som er aller viktigst er om jeg gjør det. At jeg følger det jeg kjenner er riktig for meg. Mange vil tenke at det er selvsentrert og egoistisk og følge sine egne følelser hele tiden. Når ble egentlig det å tenke på seg selv, det samme som å være slem mot andre? Jeg tror mange blander det å ta hensyn til seg selv, og det å være narsissist. Man er redd for å være det, men det er ikke det samme som å ta hensyn til seg selv. Jeg husker godt da jeg holdt et lite foredrag foran en ungdomskole og fikk masse gode tilbakemeldinger. På vei hjem kjente jeg at jeg var kvalm. Det stemte ikke med det jeg trodde om meg selv, og selv om det føltes godt føltes det også veldig uvant og ubehagelig. Og siden jeg så et problem, at jeg ikke var istand til å ta imot, begynte jeg å tenke på komplementer jeg fikk helt til jeg kjente en følelse i meg reagere. og det kunne ta dager før jeg klarte å ta det inn.

18451852_10209755946117149_1496332750_oJeg har nødt til å ha fokuset på hvorfor jeg gjør ting. Jeg kan ikke gjøre det først og fremst for andre, jeg må gjøre det fordi jeg har enormt lyst til å gjøre det. Fordi jeg vil! Ikke fordi jeg vil ha positive komplementer, ikke fordi jeg skal hjelpe andre, men fordi det gjør meg lykkelig å gjøre det. Og jeg veit, hvis jeg gjør det som gjør meg lykkelig, vil det ha store positive ringvirkninger på andre. For det har jeg erfart før og det var stikk motsatt av det jeg trodde. Jeg trodde før at man skulle gjøre, gjøre, gjøre, hjelpe, hjelpe, hjelpe, for å være et godt menneske, en snill pike. Men nå som jeg er så sensitiv kjenner jeg godt forskjell på de som gjør noe fordi det føles godt for dem og de som gjør noe fordi de skal ha noe tilbake eller for å være snill pike. Det føles ikke autentisk, og det føles faktisk som om jeg bruker dem. Grusom følelse.

SÅ det jeg har kommet frem til er at jeg kan ikke vente på selvfølelsen. Jeg kan ikke vente til at jeg gjør alt perfekt. Jeg kan ikke forvente at alt er perfekt første gang. Jeg kan ikke tenke på all kritikk og alle som er uenig. Jeg kan ikke tenke på janteloven som er så innsyret i oss at det hindrer oss i å blomstre. Jeg kan ikke vente til alt er perfekt og jeg er full av den gode selvfølelsen. Jeg må gjøre det likevel. Selv om jeg føler alt jeg har skrevet over. Jeg har anerkjent meg, sett min frykt og dårlige selvfølelse og så må jeg gjøre det likevel.

dreamstime_l_50543673Jeg trenger ikke først og fremst et godt selvbilde, jeg trenger MOT. For hva er mot? Jo, det er når du gjør noe du har lyst til, selv om du er redd for å gjøre det. Og når det er gjort, vil det bygge selvfølelsen min. Akkurat som det å skrive disse bloggene gjør. Når noen forteller meg de fikk hjelp av meg, forsto noe nytt, forsto noe på en annen måte eller bare ting ble klarere da kjenner jeg at min lykke kan gi andre hjelp. Tenk det. Ikke at jeg sliter meg ut, blir utbrent og jobber hardt. Men fordi jeg gjør det som gjør meg lykkelig, da hjelper jeg andre. Det er da jeg ser hvor perfekt dette Universet er, når vi først tørr å stole på at det kompasset vi har inne i oss, som viser oss de gode følelsene, virker.

Det som hjelper flest mennesker at vi selv følger vår egen lykke! Så hva trenger du MOT til å gjøre?

Klem Eira

 

Min historie, ditt håp?

Dette innlegget står i boken jeg har skrevet sammen med en kollega, «SMART ungdom».

Min historie – Eira Susanne Iversen

Ved å være autentisk og fortelle min historie opplever jeg stadig at mennesker får håp. Det treffer ofte strenger man ikke kunne forutse som gjør at man får bevissthet rundt noe som før lå i skyggene. De som jobber med ungdom, foreldrene til ungdom og ungdommen selv kan ane et positivt utfall på en vanskelig situasjon de har i fremtiden. Ved å anerkjenne ungdoms vanskelige situasjoner, følelser og sette seg inn i deres perspektiv føler jeg det kan bli lettere for de å dele med voksne. Jeg veit at det jeg opplevde som barn og ungdom er igjenkjennbart for mange i dag og det synes på statistikker og i media. Folkeinstituttet sier; Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretygdkostnadene. For hver uføretrygdet for psykisk lidelse taper Norge 21 arbeidsår.

 

Jeg ble født inn i en familie som allerede var stor. Både mamma og pappa hadde vært gift før og hadde to barn hver. Derfor hadde jeg fire søsken de første årene. To av de var på besøk annen hver helg og de to andre bodde fast sammen med oss. Da jeg var 4 år skilte mine foreldre seg og min far flyttet til Oslo. Mamma, meg og mine to søsken flyttet til Re kommune. Jeg dro til Oslo annen hver helg hver og alle ferier. Pappa giftet seg på nytt med en dame som hadde en sønn fra før og de fikk et barn til. Til sammen hadde jeg nå 5 søsken, tre søstre og to brødre. Men ingen av de hadde samme mor og far som meg. Jeg pleier å si at jeg ikke har et familietre, men familiebusk fordi den er så bred. På grunn av mye uro i oppveksten utviklet jeg mange forsvarsmønstre. Kontrasten mellom Oslo og Re kommune var stor og jeg utviklet to måter å være på. I Oslo følte jeg at jeg måtte være hard. Jeg kunne ikke gråte, savne mamma eller være sårbar. Jeg måtte ha kontroll, ta vare på lillesøster og tåle å reise med tog til Oslo aleine og tåle å ikke bli sett eller forstått. Så kom jeg hjem til Re kommune med et stein hardt ytre. Jeg følte jeg ikke fikk lov til å være sint for da såret jeg mamma. Jeg kunne ikke fortelle om hvordan jeg hadde det fordi da ville jeg ikke få møte lillesøster som jeg følte jeg hadde et stort ansvar for. Jeg sluttet å prate om det vanskelige.  Min mor som var psykiatrisk sykepleier prøvde ut alle metoder. Det jeg husker var godt var at når jeg kom hjem satt vi oss å så på tv mens hun strøk meg på ryggen. Det var få ord, bare anerkjennelse og nærhet. Etter hvert kunne jeg prate om andre ting og forstå mer av verden på den måten. Jeg begynte å prøve å forstå hvorfor folk gjorde som de gjorde. Jeg trodde på at alt hadde sin årsak, og jeg nektet å tro at folk var slemme.

 

På barneskolen, siden jeg opplevde at jeg hadde liten kontroll over min livssituasjon, følte jeg at folk var ute etter meg. Jeg var i en offersituasjon og følte meg mobbet. Jeg merket at jeg stadig ble såret og begynte å bygge opp en forsvarsmur rundt meg. Jeg kunne ikke være så sårbar. Da jeg begynte på ungdomskolen prøvde jeg ut en annen strategi. Jeg bygde opp høye forsvarsmurer som holdt folk ute. Jeg begynte jeg å kle meg i sort, drikke alkohol og røyke. Jeg skremte nok folk vekk fra meg. Det var tryggere å holde de på avstand enn å risikere at de såret meg. Jeg kunne ikke stole på noen. Det var best å ikke slippe noen inn, det var ingen som kunne forstå meg likevel, var tankene jeg hadde da. Så begynte på videregående, og det gikk ikke lenger å bare følge med i timene for å få grei karakter. Jeg kunne ikke lenger flyte på at jeg husket godt og forsto mye uten å åpne en bok. Jeg ble nødt til å gjøre en innsats for å få gode karakterer, og det var jeg ikke i stand til da. Det siste året hadde jeg 143 dager fravær på skolen. Selv om jeg var russ i 2000, strøk jeg i 6 fag. Det var ikke mulig å få inn noe kunnskap i et hodet som var fult av vonde opplevelser og selvkritikk. Jeg var oppe seint, og klarte ikke stå opp om morgen. Jeg kranglet så mye med mamma at jeg flyttet ut så fort jeg fikk lappen og bil. Jeg var 18 år og livet mitt var kaos. Jeg ville bare sove.

 

Etter 3 år på videregående ville jeg jobbe et år. Jeg tenkte at jeg var skolelei og at å jobbe ville gjøre meg godt, men det som skjedde skulle forandre hele livet mitt. Etter et halvt år med jobbing begynte jeg å få vondt i føttene og anklene mine. Jeg husker godt da jeg en morgen skulle på toalettet og beina mine ikke tålte vekten av meg. Jeg akte meg frem mot do på rumpa mot toalettet. Jeg stirret ned på gulvet og tenkte; hva nå? Skal dette være livet mitt? Rullestol, neste? Jeg ble sykemeldt fra jobben og var hjemme i to år. På denne tiden forandret jeg mye av tankesettet mitt. Jeg hadde de siste årene pekt på andre. Det var andre sin skyld at jeg hadde så vondt. Så viste det seg at sykehus Norge heller ikke var slik jeg trodde. De fant ikke ut hva som var galt med meg. En diagnose gjør meg ikke frisk. Medisiner hadde større bivirkninger enn de gjorde godt. Ingen kunne hjelpe meg bortsett fra meg. Jeg måtte slutte å peke på andre og gjøre det jeg kunne for å få et annet resultat av livet.

 

Først måtte jeg akseptere slik det var. Jeg hadde den familien jeg hadde. Jeg hadde de opplevelsene jeg hadde og livet var akkurat slik det var nå. Jeg merket at da jeg begynte å anerkjenne meg selv, mine følelser og alt jeg hadde opplevd følte jeg meg bedre. Jeg jaktet etter den positive, gode følelsen. Jeg kuttet kontakten med de i livet mitt som jeg merket tappet meg for energi i stedet for å gi meg energi. Jeg hadde ikke en dråpe å gi til noen andre enn meg selv. Alt som fikk meg i godt humør gjorde jeg. Jeg skrudde ned forventingene til meg selv og hadde ingen forventninger til andre, og jeg sov mye.

 

Etter et år slik begynte jeg å kjede meg, og jeg ville ta opp et fag. Det viste seg at jeg bare trengte et fag for å få generell studiekompetanse. Jeg fikk en 5’er og ble kjempe glad og svært forundret. Var jeg ikke dum allikevel? Jeg begynte å ane håp for min egen fremtid. Jeg tenkte grundig tilbake på hva jeg hadde opplev jeg var god til. Hver gang jeg holdt foredrag fikk jeg god karakter på skolen. Vennen mine og de rundt meg spurte meg ofte om råd og ville fortelle om seg selv til meg. For meg liknet dette på en lærer. En som lytter, snakker foran mennesker og hjelper andre. Det var styrker som hadde fulgt meg hele livet. Jeg skulle bli lærer og hjelpe alle de som var som meg.

 

I løpet av 4 år og to operasjoner var jeg i stand til å jobbe 100% som lærer. Jeg møtte mannen min på lærerutdanningen og vi har nå to barn sammen. Litt etter litt turte jeg å ta ned forsvarsmuren min. Jeg så at hvis jeg skal kjenne kjærlighet må jeg tørre å vise hjertet mitt, hele meg og min sårbarhet. Jeg er ikke redd for de vonde følelsene lenger, jeg veit de bare vil bli følt og forstått. Og etter de får det som de vil legger de seg som en styrke inne i meg. Jeg var nødt til å bygge meg selv opp før jeg kunne hjelpe andre. Jeg tror at hvis man er full inne i seg har man styrke til å trekke andre opp med seg, og ikke behov for å trykke andre ned for å føle seg stor. Prosessen min fortsetter og jeg tror aldri jeg blir ferdig, men jeg har begynt å elske utviklingen og prosessen. Jeg ser stadig forbedringspotensialet for å bli et bedre meg, selv om jeg samtidig er utrolig stolt over alt jeg har oppnådd. Denne boken er en del av dette. Siden jeg har studert perspektiver hele livet har jeg brukt de i disse karakterene i boken. Jeg husker tidlig at jeg følte at alle mennesker gjør sitt beste hele tiden, selv om utfallet ikke alltid blir like bra. Jeg tror ikke noen i min familie planla at jeg skulle ha det vanskelig. Det var ikke ondskap, det var mange mennesker som prøvde sitt beste for å ha et godt liv. Selv om jeg har hatt en litt kronglete vei, må jeg si at jeg veit hva lykke er nå. Jeg veit hvordan kjærlighet føles og jeg har mye håp for fremtiden. Jeg håper denne boken kan bistå i at mennesker kan forstå hvorfor alle gjør som de gjør, og anerkjenne det. Da mener jeg vi vil få det bedre. Jeg tørr å drømme nå, jeg tørr å elske, jeg tørr å føle. Følelser er ikke farlig – de vil bare bli følt og anerkjent.

 

Eira Susanne Iversen

 

Dette innlegget er i en fagbok til de som jobber med ungdom.

Klem Eira

Bestill en healing i MAI og få med 3 valgfrie healingsteiner!

Intuitiv Arcturian Healing: 400 kr

dreamstime_xl_14820724Jeg fjernhealer forskjellig til hver person jeg møter fordi de trenger forskjellige ting. Noen ganger er det mest fokus på å åpne chakraer, balansere dem å få de på riktig plass og med riktig størrelse. Andre ganger så jobber jeg mer med det jeg kaller energi «grid» som går på å få til en god flyt i energiene slik at du kan motta beskjeder og forsterke evnene dine. Jeg drar alltid sjelen din ned i jord og noen ganger finner jeg dine sjelsbiter og henter dem tilbake og trøster dine traumatiserte barn.

Bestill en fjernhealing i dag og få med 3 valgfrie healingsteiner!

Bestill her så kontakter jeg deg for å finne tid!