Selvutvikling burde hete Selvforståelse

Hei

Jeg våknet til morgen i dag og det første jeg tenkte på var ordet Selvutvikling. Kanskje litt snodig for noen, men for en filosof som meg går jeg alltid å tenker på forskjellige temaer. Og nå for tiden tenker jeg på at er det noe jeg elsker mest av alt er det å forstå et aspekt til av meg, eller se på når andre forstår en del av seg selv. Ansiktet lyser opp og en selvsikkerhet trer frem ofte med en “klar for action” holdning. I årevis har ordet Selvutvikling blitt brukt. Men hva består det egentlig av. Selv og utvikling. Utvikling handler om å modnes, utvide seg og gå fremover, og det er jeg med på. Men hvis jeg skal se på hva som skjer når jeg forstår og belyser mer av meg selv, handler det ikke om noe som skjer UT, alt skjer inne i meg. Så jeg går ikke utover, jeg går innover. Siden ordet Selvinnvikling egentlig er passende, for det blir ofte sært så innviklet, har det liksom ingen positiv klang. ikke at alt må være positivt, man man vil vil jo at folk skal ønske å gå inn i det.

Så hva med Selvbevissthet, jo liker det og. Men hvis jeg skal snakke til alle, både barn og unge de som tror på noe mer og de som ikke nødvendigvis gjør det. Er kanskje ordet forståelse mer riktig. Det som egentlig skjer er at jeg lyser opp skyggeområdene i meg selv som jeg ikke har sett før. Så kanskje selvbelysning er det jeg driver meg! 🙂

Snapchat-2144916066

Noen mennesker tror vi har et fast indre, en personlighet som ikke forandres. “det er slik jeg er”, sier de kanskje. Eller; “Jøss det trodde jeg ikke om deg”, “Det liker vel ikke du”, “Næ, trodde du bare gikk i svart jeg”. Hva svarer man på det liksom? Det de faktisk gjør er å avsløre sine dømmende tanker om deg. Mennesker har et ekstremt stor behov for å sette folk i bås. Ikke fordi de er slemme, men fordi det er trygt for dem. Det er bare det at det ofte blir til at man prøver å passe inne i alle andres bokser istedet for å faktisk følge det som du kjenner er riktig for DEG. Her om dagen fant jeg det perfekte svare til slike kommenterer!

“Kanskje du ikke kjenner meg så godt?”

Dette får meg til å fnise hver gang. Litt fordi det kanskje er litt ufint, men mest fordi det gir “problemene” tilbake til eieren. En del av meg tenker: Hvordan folk har plassert meg inne i sitt hodet er deres tanker og ikke noe jeg behøver å forholde meg til. Men samtidig har jeg en annen del av meg som vil anerkjennes av andre, bli likt og elsket. Uansett hvordan jeg velger å ha på meg, si eller oppføre meg. Jeg føler meg fengslet av andres bokser som de prøver å tre over hodet mitt noen ganger. Og sannheten er at jeg skulle gjerne hatt en boks. Det hadde vært så fint om jeg liksom helt klart kunne si hvem jeg er alltid. Med det blir jo jug. For jeg er så mye, så lite og alt på en gang. Jeg liker rosa og lilla og lyse blå noen ganger. Andre dager må jeg bare gå i sort. Jeg vil ha store øredobber en dag, neste orker jeg ikke metall på kroppen. En dag har jeg masse sminke på og krøller håret, noen dager vil jeg gå i pysjen uten sminke hele dagen. Jeg vil kunne følge dette hver eneste. Følge hva som kjennes riktig ut for hvem jeg er den dagen. Jeg merker til og med at hvis noen rundt meg begynner å tenke at jeg ER slik eller slik, da får jeg et behov for å ikke gjøre det mer. dreamstime_m_55809901Da gjør jeg et lite opprør. Hvorfor? Fordi jeg vil være fri! For jeg MÅ ingenting. Derfor trenger jeg mennesker rundt meg som tåler at jeg endres. HELE tiden.

“Du sa noe helt annet for 3 år siden” har jeg hørt.

“Ja, herregud det er jo tre år siden! Det er da enda godt jeg har utviklet meg!” Tenker jeg da.  Jeg gjordet det DA fordi det var det beste jeg kunne få til med den kunnskapen jeg hadde. Nå her jeg mer kunnskap, derfor handler jeg annerledes.

Det er dette som er utvikling, forståelse av seg selv, belysning og skyggevandring. Det er dette som gir meg mest i livet. For hva er der inne tilslutt? Hva består jeg av tilslutt? Alt og ingenting? Uansett siden universet utvikler seg hele tiden, vil dette aldri ta slutt. Men en ting er ihvertfall en god trøst, det er mer lys enn mørke nå og jeg gleder meg til å selvforstå resten!

Så hvem er du i dag?

Hvem del av deg skal få lov til å vandre i sitt fulle uttrykk i dag?

Klem Eira

På tide å ta ego tilbake igjen!

Hei

Jeg har etter en liten tung periode fått tak i det jeg lyste opp ved å gå ned i de skyggene jeg har vært i de siste ukene. Det er alltid slik. Jeg er på topp, plukker opp noen gamle følelser, et mønster jeg ser ikke er gunstig lenger. Jeg overgir meg til fortiden. Synker ned i det, reiser i tid, ordener opp, gir meg det jeg manglet, og integrerer lille Eira som var fast i fortid. Så kommer premien. En ny innsikt. Noe som lå i skyggene, i mørket som jeg nå har lyst opp. Og denne gangen: Noe stort.

Jeg har lenge jobbet med ego, overgi meg, slippe tak. Og tilslutt merket jeg at ego forsvant i så stor grad at jeg merket at jeg manglet. Jeg kunne gå lenge uten meninger, tanker og så merket jeg at når jeg ikke har så mye ego går jeg rundt som en kanal. En kanal for alt og alle andre som vil si noe. Ånder, guider, andre menneskers følelser, høyere meg og andre bare gikk inn og ut av meg. Når jeg går i en slik tilstand blir jeg veldig ikke tilstede. Jeg klarte ikke holde fokus, huske ting, gjøre noe, være kreativ og aller viktigst; jeg mistet tro på meg, for jeg var ikke der.

Det var på tide å ta tilbake ego. Eira måtte inn igjen. Men nå, en integrert Eira. Et ego som har vokset opp og ikke er så splittet i fortidens traumer lenger.

Snapchat-47009207Ego er ikke en negativ ting. Ego er nødvendig for å leve, for å være kreativ og lage, produsere og å delta. For det er jo derfor jeg er her. For å hjelpe menneskeheten. Det er derfor alle er her. Men først og fremst må det skje inne i meg. Krigen inne i meg må avta for at det skal speiles noe annet i verden rundt meg. Og med et sunt ego betyr det å ha tydelige grenser for hva jeg tillater. Hvordan jeg ønsker å ha det, hva jeg trenger fra andre og meg selv. Å møte verden med et sunt ego betyr å være vennlig, tro det beste, men ikke være naiv, ha håp, ha retning, tro på seg selv og andre. Gå inn i meg hvis det skjer noe rundt som jeg kjenner ikke er greit og si ifra på en god måte. Tåle andre og tåle seg selv, tåle å føle og følge livets svingninger. Og å være bevisst alt sammen. For jeg er ikke her for å ikke delta. Jeg må delta for å forandre verden. Jeg må være i den. Og for å klare å være i den må jeg være trygg på den jeg er, var og hva andre er. Jeg må være klar over hva som er mitt, ditt og guider, og også være klar over at in the end, alt er meg likevel. Så jeg må forholde meg til det. Da trenger jeg meg. Mitt lille unike perspektiv må være klart, men ikke perfekt og fast. Alltid i utvikling og bevegelse og med en bevissthet i det som foregår.Først må man bryte ned ego, så integrere ego, så ta ego inn igjen. Alt går i bølger. Gjør du for  mye med det ene, slutt og gjør noe annet. Slik er det med alt. For mye av poenget, er å kunne flyte med bevegelsene – UTEN motstand mot det.

Også må jeg ha action. Og for å ha action må jeg ha ego.

Jeg dro derfor inn ego igjen i en meditasjon, og hun fylte meg med en målrettethet jeg har savnet. Dagen etter begynte jeg å lage kurs!

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Klem Eira

 

 

Barna dine er ikke barna dine

Hei,

Jeg husker jeg var rundt 17 da søsteren min fikk sin første datter. Jeg og mamma leste profeten, en kjent bok om filosofi av Khalil Gibran. og min mor siterte “Barna dine er ikke dine barn” fra den vakre senga fra 1800 tallet vi hadde i stuen. Vi kalte den “gammel senga” og var som et healing sted midt i stua. Der lå vi å så på tv, leste og filosoferte. Det var noe av det jeg og mamma hadde som var vårt. Der møttes vi og elsket å utforske vårt eget sinn. Jeg husker jeg tygde på det en stund, og kjente hele kroppen resonere med setningen. Jeg var helt enig. Barn var til låns og var universets barn, ikke våre, tenkte jeg. Min søster derimot syntes det var noe av det dummeste hun hadde hørt. Hun fortalte, med god skuspillevne, en fiktiv samtale med noen som kikker inn i vogna på hennes 6 mnd gammelt barn: “Å er det ditt barn! Så vakker hun er”, “Å nei, dette er ikke mitt barn, dette er universet sitt barn, jeg bare låner det jeg!” Vi lo godt den gangen, og jeg ler enda når jeg tenker på det. For vi begge var inne på noe.

Jeg har jobbet i skolen i ti år nå og har fått noen erfaringer med å jobbe med disse barna som skal forandre verden. Noen ganger tar jeg meg i å bare lyttte på deres samtalter og reflektere over nivået de snakker på. Det er helt naturlig for dem, ihvertfall 80%, at man tenker med hjertet. De er følsomme og plukker opp ting rundt dem stadig, som jeg som er høysensitiv også gjør. Jeg kan jo ikke snakke med dem på den måten jeg ønsker alltid, men jeg ser likevel at ved å bruke de riktige ordene kan man veilede alikevel. Når man jobber med barn synes jeg det er viktig å stille seg noen spørsmål. For siden verden vi lever i skal forandres ville det, for meg, være fulstendig meningsløst å lære de alt fra den gamle verden. De er her for å skape en ny, ikke kopiere en gammel. Hver generasjon er en utviklig fra den forrige, altså en nyere versjon menneske. Hvis vi er 2.0 er de 5.0! Det er vi som bør lære av dem. Det er ved å observere dem og lytte til dem vi kan ane hva verden blir til med neste generasjon.

Jeg har selv et Indigo barn og et Krystallbarn. Som en naturlig utvikling i min egen prosess var jeg mach til indigo barnet da jeg var i indigo bevisstehet, jeg var mach til krystall barnet da jeg var i krystallbevissthet og hvis jeg får et barn til vil det være fra en høyere bevissthet enn det. Hvordan jeg behandler disse barnene er kjempeviktig for deres utvikling og i forhold til hvor fort de vil nå sitt mål i livet. Jeg veilder de så godt jeg kan, noen ganger med strålende suksess, andre ganger ikke, men da går jeg alltid tilbake og prater om situasjonen. Det er viktig for meg at de eier seg selv, kjenner følelsene sine og klarer å gjøre noe med de, veit hva de liker best, kan stå for valg og elsker seg selv. Men jeg veit at jeg oppdrar barn som kanskje ikke passer helt inn i systemet, men det er det vi er her for å forandre. Det hender jeg veileder barnehagen om hvordan de skal behandle et barn med følelser også. Og jeg vil fortsette å veilede alle de som skal ha noe med mine barn å gjøre gjennom skoleforløpet.

dreamstime_m_35655324Mine barn er ikke mine barn, så jeg vil heller ikke tvinge mine sannheter på dem. Jeg er et eksempel, så får de velge selv. Jeg må si jeg føler meg priviligert når jeg ser på mine barn og de jeg jobber med, men de er ikke mine. De har kommet gjennom meg eller til meg. Og selv om de er sammen med meg, tilhører de meg ikke. Jeg vil gi de kjærlighet men ikke alle tankene mine. De har sine egne tanker som er viktig for morgendagen at de beholder og husker. Jeg ønsker å strebe etter å bli lik dem, ikke at de skal ble lik meg. For livet går ikke bakover og dveler ikke ved gårsdagen. Det er de som er fremtiden og hvis jeg var buen, ønsker jeg å “skyte de så langt de kan nå”.

Hilsen Eira

Her er diktet fra profeten av Khalil Gibran:

Barna dine er ikke barna dine.

De er sønnene og døtrene til livet

som lengter etter seg selv.

De kommer gjennom deg,

men ikke fra deg.

Selv om de er sammen med deg,

tilhører de deg

ikke.

Du kan gi dem din kjærlighet,

men ikke alle tankene dine,

for de har sine egne tanker.

Du kan huse kroppene deres,

men ikke sjelene deres,

for sjelene til

hører morgendagens hus.

Du kan strebe etter å bli lik dem,

men forsøk ikke å få dem lik deg.

Livet går ikke bakover,

og dveler ikke ved gårsdagen.

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt

Khalil Gibran