Selvutvikling burde hete Selvforståelse

Hei

Jeg våknet til morgen i dag og det første jeg tenkte på var ordet Selvutvikling. Kanskje litt snodig for noen, men for en filosof som meg går jeg alltid å tenker på forskjellige temaer. Og nå for tiden tenker jeg på at er det noe jeg elsker mest av alt er det å forstå et aspekt til av meg, eller se på når andre forstår en del av seg selv. Ansiktet lyser opp og en selvsikkerhet trer frem ofte med en «klar for action» holdning. I årevis har ordet Selvutvikling blitt brukt. Men hva består det egentlig av. Selv og utvikling. Utvikling handler om å modnes, utvide seg og gå fremover, og det er jeg med på. Men hvis jeg skal se på hva som skjer når jeg forstår og belyser mer av meg selv, handler det ikke om noe som skjer UT, alt skjer inne i meg. Så jeg går ikke utover, jeg går innover. Siden ordet Selvinnvikling egentlig er passende, for det blir ofte sært så innviklet, har det liksom ingen positiv klang. ikke at alt må være positivt, man man vil vil jo at folk skal ønske å gå inn i det.

Så hva med Selvbevissthet, jo liker det og. Men hvis jeg skal snakke til alle, både barn og unge de som tror på noe mer og de som ikke nødvendigvis gjør det. Er kanskje ordet forståelse mer riktig. Det som egentlig skjer er at jeg lyser opp skyggeområdene i meg selv som jeg ikke har sett før. Så kanskje selvbelysning er det jeg driver meg! 🙂

Snapchat-2144916066

Noen mennesker tror vi har et fast indre, en personlighet som ikke forandres. «det er slik jeg er», sier de kanskje. Eller; «Jøss det trodde jeg ikke om deg», «Det liker vel ikke du», «Næ, trodde du bare gikk i svart jeg». Hva svarer man på det liksom? Det de faktisk gjør er å avsløre sine dømmende tanker om deg. Mennesker har et ekstremt stor behov for å sette folk i bås. Ikke fordi de er slemme, men fordi det er trygt for dem. Det er bare det at det ofte blir til at man prøver å passe inne i alle andres bokser istedet for å faktisk følge det som du kjenner er riktig for DEG. Her om dagen fant jeg det perfekte svare til slike kommenterer!

«Kanskje du ikke kjenner meg så godt?»

Dette får meg til å fnise hver gang. Litt fordi det kanskje er litt ufint, men mest fordi det gir «problemene» tilbake til eieren. En del av meg tenker: Hvordan folk har plassert meg inne i sitt hodet er deres tanker og ikke noe jeg behøver å forholde meg til. Men samtidig har jeg en annen del av meg som vil anerkjennes av andre, bli likt og elsket. Uansett hvordan jeg velger å ha på meg, si eller oppføre meg. Jeg føler meg fengslet av andres bokser som de prøver å tre over hodet mitt noen ganger. Og sannheten er at jeg skulle gjerne hatt en boks. Det hadde vært så fint om jeg liksom helt klart kunne si hvem jeg er alltid. Med det blir jo jug. For jeg er så mye, så lite og alt på en gang. Jeg liker rosa og lilla og lyse blå noen ganger. Andre dager må jeg bare gå i sort. Jeg vil ha store øredobber en dag, neste orker jeg ikke metall på kroppen. En dag har jeg masse sminke på og krøller håret, noen dager vil jeg gå i pysjen uten sminke hele dagen. Jeg vil kunne følge dette hver eneste. Følge hva som kjennes riktig ut for hvem jeg er den dagen. Jeg merker til og med at hvis noen rundt meg begynner å tenke at jeg ER slik eller slik, da får jeg et behov for å ikke gjøre det mer. dreamstime_m_55809901Da gjør jeg et lite opprør. Hvorfor? Fordi jeg vil være fri! For jeg MÅ ingenting. Derfor trenger jeg mennesker rundt meg som tåler at jeg endres. HELE tiden.

«Du sa noe helt annet for 3 år siden» har jeg hørt.

«Ja, herregud det er jo tre år siden! Det er da enda godt jeg har utviklet meg!» Tenker jeg da.  Jeg gjordet det DA fordi det var det beste jeg kunne få til med den kunnskapen jeg hadde. Nå her jeg mer kunnskap, derfor handler jeg annerledes.

Det er dette som er utvikling, forståelse av seg selv, belysning og skyggevandring. Det er dette som gir meg mest i livet. For hva er der inne tilslutt? Hva består jeg av tilslutt? Alt og ingenting? Uansett siden universet utvikler seg hele tiden, vil dette aldri ta slutt. Men en ting er ihvertfall en god trøst, det er mer lys enn mørke nå og jeg gleder meg til å selvforstå resten!

Så hvem er du i dag?

Hvem del av deg skal få lov til å vandre i sitt fulle uttrykk i dag?

Klem Eira

Jeg trenger MOT, ikke perfekt selvbilde!

Hei!

I disse dager sloss jeg med meg selv. Jeg har lyst til å lage live videoer på facebook og har laget side opp og ned med informasjon jeg vil dele. Jeg veit jeg kommer å gjøre det tilslutt, men hva er det som stopper meg egentlig? Jeg har holdt utallige foredrag for opptil 500 mennesker, jeg er lærer, har verktøykassa full av historier og kunnskap og måter å legge det frem på. Jeg kan ikke huske jeg har gjort noe som er skikkelig dårlig eller fått dårlig kritikk. Jeg har laget masse videoer og er verken kamera sky eller flau. Så jeg spør igjen meg selv hva er problemet, hvorfor gjør jeg ikke det jeg egentlig vil?

Jo, jeg er redd. Redd for at alle skal se hva jeg er og hvem jeg er og ikke like det. Og det kommer til å skje. Alle kan ikke like meg. Men det er heller ikke det viktigste. Det som er aller viktigst er om jeg gjør det. At jeg følger det jeg kjenner er riktig for meg. Mange vil tenke at det er selvsentrert og egoistisk og følge sine egne følelser hele tiden. Når ble egentlig det å tenke på seg selv, det samme som å være slem mot andre? Jeg tror mange blander det å ta hensyn til seg selv, og det å være narsissist. Man er redd for å være det, men det er ikke det samme som å ta hensyn til seg selv. Jeg husker godt da jeg holdt et lite foredrag foran en ungdomskole og fikk masse gode tilbakemeldinger. På vei hjem kjente jeg at jeg var kvalm. Det stemte ikke med det jeg trodde om meg selv, og selv om det føltes godt føltes det også veldig uvant og ubehagelig. Og siden jeg så et problem, at jeg ikke var istand til å ta imot, begynte jeg å tenke på komplementer jeg fikk helt til jeg kjente en følelse i meg reagere. og det kunne ta dager før jeg klarte å ta det inn.

18451852_10209755946117149_1496332750_oJeg har nødt til å ha fokuset på hvorfor jeg gjør ting. Jeg kan ikke gjøre det først og fremst for andre, jeg må gjøre det fordi jeg har enormt lyst til å gjøre det. Fordi jeg vil! Ikke fordi jeg vil ha positive komplementer, ikke fordi jeg skal hjelpe andre, men fordi det gjør meg lykkelig å gjøre det. Og jeg veit, hvis jeg gjør det som gjør meg lykkelig, vil det ha store positive ringvirkninger på andre. For det har jeg erfart før og det var stikk motsatt av det jeg trodde. Jeg trodde før at man skulle gjøre, gjøre, gjøre, hjelpe, hjelpe, hjelpe, for å være et godt menneske, en snill pike. Men nå som jeg er så sensitiv kjenner jeg godt forskjell på de som gjør noe fordi det føles godt for dem og de som gjør noe fordi de skal ha noe tilbake eller for å være snill pike. Det føles ikke autentisk, og det føles faktisk som om jeg bruker dem. Grusom følelse.

SÅ det jeg har kommet frem til er at jeg kan ikke vente på selvfølelsen. Jeg kan ikke vente til at jeg gjør alt perfekt. Jeg kan ikke forvente at alt er perfekt første gang. Jeg kan ikke tenke på all kritikk og alle som er uenig. Jeg kan ikke tenke på janteloven som er så innsyret i oss at det hindrer oss i å blomstre. Jeg kan ikke vente til alt er perfekt og jeg er full av den gode selvfølelsen. Jeg må gjøre det likevel. Selv om jeg føler alt jeg har skrevet over. Jeg har anerkjent meg, sett min frykt og dårlige selvfølelse og så må jeg gjøre det likevel.

dreamstime_l_50543673Jeg trenger ikke først og fremst et godt selvbilde, jeg trenger MOT. For hva er mot? Jo, det er når du gjør noe du har lyst til, selv om du er redd for å gjøre det. Og når det er gjort, vil det bygge selvfølelsen min. Akkurat som det å skrive disse bloggene gjør. Når noen forteller meg de fikk hjelp av meg, forsto noe nytt, forsto noe på en annen måte eller bare ting ble klarere da kjenner jeg at min lykke kan gi andre hjelp. Tenk det. Ikke at jeg sliter meg ut, blir utbrent og jobber hardt. Men fordi jeg gjør det som gjør meg lykkelig, da hjelper jeg andre. Det er da jeg ser hvor perfekt dette Universet er, når vi først tørr å stole på at det kompasset vi har inne i oss, som viser oss de gode følelsene, virker.

Det som hjelper flest mennesker at vi selv følger vår egen lykke! Så hva trenger du MOT til å gjøre?

Klem Eira

 

Å huske andre liv

Det å huske andre liv har alltid vært en sterk følelsesopplevelse for meg. Jeg ser mange bilder, føler stemninger og følelser jeg har hatt i de livene. Jeg kan sitte å holde i en kaffekopp og så se bilder av hånden min i andre former. Liten brun maskulin hånd, enkle smale hvite hender, barne hender som holder en kopp. Det er som om hver gang et liv jeg har levd før er likt eller har likheter med dette krysses stiene og jeg blander livene i en stor røre.

 

Til å begynne med var det bare bilder, så kom følelsene. Først følelsene inne i meg, så hva jeg følte for andre. Ofte tar jeg for meg temaer i alle livene samtidig. Og når jeg har begynt å mestre dette temaet i dette livet, kommer resten servert på fat. For over 10 år siden var jeg i en periode hvor livet mitt forandret seg mye, det var mange nye ting jeg skulle inn i og dype relasjoner som skulle lages. Med dette som tema begynte jeg å huske alle de livene da jeg ble forådt, drept og sviktet. Siden det var dette jeg skulle overvinne som Eira, husket jeg gang på gang da jeg ble brent, kuttet strupen på, stikket i nyrene med kniv og så videre. Jeg kjente det fysisk også. Jeg kunne stå i kø for eksempel føle at noen kom bak meg og tok livet av meg. Heldigvis forsto jeg hva det var da og etter en stund så jeg sammenhengen med hva jeg gikk gjennom som Eira også.

De siste årene har jeg også beynt å huske følelsene som henger sammen med livene og mennesker jeg møter. Jeg kan på et øyenblunk elske, hate eller gråte om noe som ikke har med Eira å gjøre. Men jeg kjenner igjen sjelen og husker andre liv hvor vi var tett knyttet sammen. Ofte kan samme problematikk oppstå før jeg forstår hvordan det henger sammen. Det kommer for at jeg skal huske et liv til. Forstå sammenhengen mellom meg og dette mennesket, og hva vi skal videre eller om vi bare skal fullføre og avslutte noe. Det kan kanskje virke spennende og mange kunne ønske å huske mange liv selv. OG det er spennende, det er det ikke noen tvil om. Men det finnes ikke noe vondere enn å huske hvor nært knyttet man var, eller hvor glad man var i hverandre i andre liv når man ser noen inn i øynene og få et tomt blikk tilbake. For det mennesket husker ikke alt dette og for dem er jeg bare Eira.

dreamstime_xl_65143508

Jeg har hørt før at når jeg reinkarnerer lever jeg 3-4 generasjoner før massene. Slik er det med de som drar resten. Jeg er ikke aleine om det. Man viser til alle at noe annet kan skje, noe annet kan være vår realitet. Jeg lever på mange måter i min egen verden. Jeg har ikke kontroll på alt, og det er få jeg kan søke råd hos. Jeg finner ikke noe om det jeg tenker på og gjennomgår andre steder, og har kommet til det steget der det er min egen opplevelse og forståelse jeg må stole på. Hvorfor jeg skal være så empatisk at jeg kan føle dine følelser som mine, vite tankene til guider, deg, meg, underbevisstheten, andre liv, døde mennesker, energiavtrykk i bygg og på steder, føle alt jeg følte da og nå, forstår jeg ikke hele meningen med enda. Men jeg veit jeg er veldig nærme å leve som et menneske med en gruppebevissthet slik det er helt naturlig å gjøre i andre dimmensjoner. Jeg tror på at dette er måten å leve på for å oppnå alt vi drømmer om. For føler jeg deg og alt rundt veit jeg så godt hvorfor du gjør som du gjør og hvor vondt det blir hvis jeg skader eller sårer deg. Derfor vil jeg ikke gjøre det, og du vil heller ikke bli såret fordi du forstår hele sammenhengen om hvorfor det som skjer skjedde. Det vil ikke være forventinger eller merkelapper som er ofte det vi bruker for å såre hverandre eller oss selv. Men frem til vi er der får jeg la det gå gjennom meg og vente på å forstå hvorfor det skjer. Eller kanskje bare la det være det det er: Alt.

 

Har du hemmelige forventninger til andre?

Hei,

Jeg har alltid skrevet små dikt og visdomsord, og her om dagen fant jeg frem en liten bunke med ark. Det er virkelig moro å se hvordan jeg tenkte for 15-20 år siden og hvor jeg er nå. Det er fortsatt noe jeg er enig i, men det er som om ordvalget er mer skarpt nå og jeg ser at jeg har utviklet meg. Det er alltid godt å kjenne på at det går fremover. Ofte kan jeg sitte i en situasjon å tenke at det ikke har beveget seg fremover i det hele tatt. Men da har jeg en test som funker hver gang;

1.Se tilbake 1, 3 eller 6 måneder; hvordan var ting da? Kan du huske følelsene og omstendighetene da?

2.Gå tilbake til nåtiden, finnes det en forbedring?

 

Det gjør det som regel. Men hvis ikke, gjør noe du ikke har gjort før, så vil det skje noe annet. Der jeg har sett størst forandringer er når jeg forandrer mine forventninger til noen. For å si det slik, det er i en relasjon man opplever de største gledene, men også de vondeste følelsene. Men ofte er det ikke at noen har gjort noe MOT meg. Det er MINE forventinger til dem som ikke har blitt innfridd. Forventninger de kanskje ikke en gang veit at jeg har til dem. Hvordan kan de egentlig vite at du er blitt såret en gang, hvis du ikke har fortalt om forventingene dine til dem? Eller enda værre, hvordan kan de vite at de har såret deg hvis ikke DU veit dine forventinger til det menneske?dreamstime_xl_40412666

Det er som om forventingene man har til andre er så selvfølgelig for en selv, at man tror alle veit om dem. Det er bare det at du er så unik, at selv dine forventninger og måter å kjenne kjærlighet på, er så unik for DEG at det ikke er en selvfølge for andre! Spesielt vanskelig kan det bli hvis de du prøver å få en god relasjon til ikke har i nærheten av det du synes er viktig, som en høy prioritet. Da blir det tid for å spørre seg om man skal jobbe hardt eller finne noen som det glir litt lettere med. Jeg tror i hvert fall at det er viktig å være mye med de man føler seg fylt opp av, elsket av og sett av. Og for å få til det er det utrolig viktig å bli klar over hva forventningene dine er til dem og de til deg. Da kan man være bevisst over når man sårer seg selv ved å ha for høye forventininger til noen som ikke er istand til å komme i nærheten av å dekke dine behov for kjærlighet. En annen viktig ting, hvilke forventinger har du til deg selv? Er det godt for deg å ha de, eller blir du din største kritiker?

 

Tilslutt legger jeg ved et lite dikt jeg skrev da jeg var 18 år <3

 

Uten at du veit det

sitter jeg her

å forventer

 

Jeg har en hel liste

du må gjøre

For at jeg skal

overbevise

meg selv

 

Om at du elsker meg

om at jeg er verdt å elske

Om at jeg kan

elske meg

jeg også

 

Hilsen Eira

En vakker opplevelse som terapaut

Hei,

Jeg har fått lov ev en klient å fortelle det som skjedde da jeg kom for å ha en completion prosess time med henne. Jeg ble sertifisert av Teal Swan i mai og hadde en fantastisk uke der sammen med 25 andre vakre mennesker. Du kan lese mer om Completion prosess på Teal Swan sine sider. Men kort fortalt er det en prosess som består av 18 steg som jeg vil si oppleves som en fullstendig opprenskning av en core belief, altså en kjernetro. Etter å ha jobbet med skyggene i meg i over 15 år er denne prosessen en «slam dunk». Altså den tar deg med hud og hår og river deg ned, bygger deg opp og gjør deg hel igjen på en gang. Jeg har en egen gruppe på facebook for de som er interessert i å bestille en time. Men tilbake til klienten og meg.

 

Da jeg kom hadde hun laget vafler med syltetøy, bær og nøtter til meg. Det var som et bord dekket av kjærlighet. Det er en god følelse når noen steller for meg. Jeg er nok ikke så vandt med det og jeg er ikke så god på det selv, men jeg setter stor pris på det. Det setter stemningen og hun forteller meg om sommeren sin. Jeg merker fort at hun har det fint. Det er ikke en stor trigger som gjør at det bruser med negative og vonde følelser i kroppen hennes. Siden det er der man begynner med cp prosessen, velger jeg å spørre om hun heller vil gjøre connection prosessen, altså en dyp kontakt øvelse jeg har skrevet om før. Etter jeg hadde spist all kjærligheten på bordet satte vi oss på hver vår stol ovenfor hverandre. Vi satt med knærne mellom hverandres og jeg holdt henne i hendene. For noen vil dette kjennes tett først, men det er det hele prosessen handler om. Føle seg sett av et annet menneske. Jeg ser henne inn i hennes høyre øye, jeg ber henne trekke pusten og slappe av. Jeg møter en vegg med en eneste gang. Hun prøver å gå inn i meg. For noen er dette et forsvar. De prøver å tyde andre rundt seg for å forstå dem. Jeg får bilder av mennesker som er ustabile i humøret rundt henne som liten. Hun ble nødt til å tolke og prøve å tyde hva som skulle skje rundt neste sving. Siden klienten selv er svert sensitiv plukker hun opp raskt at hun går inn  meg og spør hva hun skal gjøre. Jeg foreslår at hun suger meg inn i seg. Puster energien min inn i henne. Hun gjør det og jeg får fortsette innover. Den neste muren jeg møter er en høy mur, med piggtråd øverst. Den er super høy og den ser skremmende ut. Jeg forteller hva jeg ser og at jeg ikke skremmes vekk. At je bare står her til forsvaret går ned. Litt etter litt synker den ned i bakken og en dør dukker opp. Jeg går inn å ser en vakker blomtereng. Det er hester der som løper fritt og alt er vakkert. Det er er nesten forvirrende vakkert og når jeg prøver å gå vidre innover kommer jeg til en virvelvind som holder meg fra å gå videre. Jeg forstår at det vakre ytre sjuler noe annet. Jeg sier jeg ser det er mer og at jeg tåler at det blåser hardt. Plutselig står jeg i noe vått, det er blod som dekker meg til anklene. Det er kroppsdeler og gørr overalt. Deet er som å gå inn i en grøsser, men jeg går videre. Jeg kjenner hennes følelser og de forvandles over til mer mørke følelser. Kvalm, redd, sint, rasende. Hatet fyller kroppen hennes i det jeg sier at jeg er her og er klar for å se den delen av henne. Hun setter ord på følelsene og jeg sier jeg forstår henne godt. Hun forteller hun bare vil dø.  Jeg hører «close your eyes» inne i hodet mitt og forstår at det er mine guider som veileder meg videre. Hun har nådd en følelse vi kan jobbe med i completion prosessen. Jeg velger å følge den siden den vil ble sett.

 

Jeg spør det viktige spørsmålet; Når var første gang du følte denne følelsen? Minnet som er bundet fast i denne følelsen dukker opp, både hos henne og hos meg. Jeg er en fullstendig empat og reflektor, så jeg ser minnene og kjenner følelsene og ER min klient. Jeg reagerer, gåter og føler alt de føler. Vi går inn i minnet og klienten lever igjennom minnet i 1.person. De følelsene hun ikke tillot seg å føle da, føler hun nå. Etter følelsene roer seg gir vi barnet alt det trenger. Jomfru Maria er den hun vil ha, som den perfekte mor og Maria holder henne til følelsene slipper. Klienten sender noendreamstime_xl_70038912 til å heale moren hennes fra minnet også. Det er tid for å tilbakekalle det hun mistet den dagen. Jeg ber klienten tilbakekalle sine sjelsfragmenter og de kommer farende mot oss som krystall puslebiter som integreres i kroppen hennes. En varme brer seg og gåsehuden står. Hun tar med det lille barnet til et trygt område der hun bader i rensende vann og gjør akkurat det hun vil. Være fri, ri på enhjørninger og være barn. Når hun er klar spør jeg om hun vil integreres med klientens voksne jeg. Hun hopper inn i henne og integreringen starter og det er kraftig. Jeg ser i mitt indre øyne at en del av sjelen hennes splittet vekk den dagen. Som en avgren i en elv, rømte noe vekk siden den ikke klarte å være her mer. En av mine healing evner er å jorde sjelen i kroppen, så det faller meg naturlig å gå opp hennes sjelstrøm og hente henne inn.

Jeg sier høyt at vi klarer det sammen og jeg veileder den delen av henne som går en annen vei, ned i henne igjen. Energien er så høy for henne, men jeg veit hun kan tåle det. Hun er ikke redd og hun har ikke motstand. Jeg tar mye av energien når den blir veldig kraftig og siler det til henne i motakelige mengder. Hun gråter, ler, ryggsøylen retter seg opp og hjerte chakra hennes åpner seg på ryggen hennes og det stråler ut som vinger. Mitt høyere jeg kommer også ned samtidig og jeg veit at vi kjenner hverandre. Jeg har pratet mye med hennes høyere jeg i andre dimensjoner og jeg kan kjenne en glede over å vise henne hvordan det er å være i fysisk kropp. Vi ler og ler mens vi grøsser og griner. Jeg spør henne hva hun heter og hun sier Ariel. Jeg legger merke til at hun vil si noe, fordi klienten kremter og raper. Det er veldig snodig, men man får liksom luft i halsen når man kanaliserer. Hun kaster seg ut i det og kanaliserer noen setninger fra sitt høyere jeg før energiene roer seg ned og vi kommer tilbake til rommet.

 

Jeg veit aldri hva som skal skje under slike timer, men det blir alltid forløsende og healende. Timer som dette føles som et sekund, men likevel har vi vært et annet sted i en evighet. Å gjøre slikt arbeid gjør meg lykkelig. Da jeg kjører hjem tar jeg meg i å sitte å smile for meg selv. Noen vil kanskje si jeg er gal og har god fantasi, men for meg er det magisk!

 

Hilsen Eira

Å bli født inn i kontrast til det du skal oppnå

Hei

I dag har jeg tenkt på at mange mennesker er redd for det negative i livet sitt. De styrer vekk fra konfrontasjoner, negative følelser eller opplevelser. Det er helt naturlig å gjøre det. Hvem vil ikke ha det godt? Men fra universet sitt perspektiv er det alt bare opplevelser og utvikling. Det er gjennom å vite hva vondt er man kan kjenne godt. Det er gjennom å oppleve det man ikke vil ha, man skaper drømmen om det man virkelig vil ha.

Jeg tror på at jeg valgte å komme inn i den familien jeg ble født i fordi den hadde de perfekte sammensetningene av det jeg skulle i livet. Det er ikke til å skyve under en stol at de som våkner har gjort det fordi de fikk ei dør i ansiktet. De har opplev, de har følt, de her grått og skreket ut sin fortvilelse. Helt til de har snudd og tatt avstand fra kontrasten og heller fokusert på hva de vil ha. Jeg elsker å gå tilbake i tid for å finne der jeg skapte et ønske om noe annet. Jeg har et eksempel til deg, kanskje du ønsker å gjøre det samme?

  • Ikke sett – ønske om å bli sett
  • Kaos familie – ønske om kjernefamilie
  • Ingen god far – ønske om en god far til mine barn.
  • Mor som jobbet mye – ønsker å være tilstede for mine barn.
  • Aleine, enebarn – ønske om flere barn.
  • Fra isolert – ønske om dype relasjoner og kontakt med andre mennesker.
  • Ingen hjelp å få – ønske om å hjelpe andre.
  • Uro – ønsket om ro

For meg har det gitt meg mye å se at det vonde i barndommen har blitt til gull, og det å bruke det til å hjelpe andre føles vanvittig godt. Det jeg ser at drømmer fortsetter å skapes, og at jeg ikke blir ferdig.

Lykke til!

Hilsen Eira

joy3

 

 

Inn i Universets bibliotek

Hei,

Nå har jeg laget to blogger om hvordan jeg har opplevd det å våkne og krystallbevisstheten. Neste steget var ikke like lystig som å være høy på energier. Jeg fikk tilgang til universets bibliotek og det var utmattende. Ofte blir det kalt Akasha records og mange ser det som et stort bibliotek av alt som tenkes og har blitt tenkt. Alle tidslinjer og muligheter av hendelser. Det er ikke et fysisk bibliotek, men det er det hodet vårt tolker det som ofte for det er fult av informasjon som man får tilgang til. Noen mennesker farer rett igjennom dette «biblioteket» og plukker med seg ei bok de trenger for å komme vidre og utføre det de skal. Jeg har en annen reise og skal ha med meg mest mulig. Derfor gikk jeg inn i en krevende tid med mye intergrering.

dreamstime_l_38702257Jeg fikk tilgang på så mye informasjon på en gang at jeg måtte legge meg tidlig hver kveld. Jeg våknet liksom aldri helt på dagen. Nesten hele tiden kjente jeg energier jobbe i krona som om ny informasjon bare rant ned i meg, etter dette måtte det intergreres og da trenger kroppen og være i ro. Jeg fikk mer og mer klarere sanser, men siden alt kom så fort var det ikke sortert. Det føltes som kaos. Å være sammen med andre mennesker uten at jeg klarte å sortere hva som var hvem sitt av informasjon ble veldig slitsomt. Alikevel kjente jeg stor motstand av å beskytte meg eller stenge av som har vært det jeg har lært av andre i årevis. Det føltes ikke rett å gjøre. Det føltes som et forsvar og derfor full av frykt. Og frykt er det motsatte av kjærlighet for meg. I årevis hadde jeg bygd opp mur mellom meg og andre, og så brukt årevis på å bryte den ned. Jeg ville ikke bygge opp et nytt forsvar som lagde an avstand mellom meg og andre mennesker.

 

Jeg hadde spurt universet om å få kontakt med alle og føle enheten. Jeg fikk som bestilt og da var jeg også sikker på at jeg var istand til å klare det. For man får ikke mer enn som er mulig å gjennomføre. Det ville rett og slett ikke vært utvikling for universet og derfor ikke innenfor universets lover. Uten frykt for at jeg skulle gå under satte jeg igang og sortere. Jeg startet med de rundt meg, gjenkjente guider, hjelpere som var i hverdagen vår. Så begynte jeg med venner og familie. Deretter venner av venner. Jeg dro på kurs i mediumskap. Lærte deres teknikker og fant ut det som passet meg var alltid mye enklere enn det de beskrivde. Men siden mer høyfrikvente guider prøvde å komme inn, var det vanskelig for meg å være helt klar som medium fra start. Jeg opplevde at de som holdt kurset tok meg til side og lærte meg kanalisering istedet. Så dro jeg på et kanaliseringskurs for å lære noen teknikker. Igjen ble en komplisert teknikk forklart og jeg fikk følelsen av at det var unødvendig kompisert. «Hva skal vi gjøre med deg da Eira», fikk jeg høre. Jeg fulgte liksom ikke malen de var vandt med. Jeg merket også at det som skjedde på kanaliseringskurset var det som skjedde med meg hele tiden. Det var mitt vanlige jeg  å kjenne høyfrikvente energier strømme inn i meg. Dette var sommeren for 3 år siden og jeg kom ut av den med forståelse rundt de forskjellige guider og hvordan de kommuniserte med meg og hvordan de kjentes ut. Jeg forsto også at ejg skulle finne min sannhet, ikke kopiere gamle strategier som er designet at det er vanskelig å få kontakt med den åndelige verden. Før var det større avstand frikvens messig mellom de andre dimensjonene og her. Nå er ikke avstanden så stor og vi behøver ikke gjøre mange forskjellige ting.

Jeg gikk over i et annet tema som altid har opptatt meg mye. Jeg merket at jeg var en transformator for andres følelser. Og hvis ikke jeg var bevisst kunne jeg begynne å utrykke andres underbevissthet. Det første jeg gjorde var å bli klar over mine og andres følelser. Så måtte jeg bli bevisst andres underbevisste tanker og følelser. For selv om jeg følte noe de hadde inne i seg var det ikke sikkert at de selv ver klar over det. Så det nytter ikke å spørre dem om det, siden de ikke er klar over den delen av seg enda. Men det handlet om å sortere hva som er hvems følelser og tanker, slik at man ikke reagerer på det. Ikke nødvendigvis fortelle folk om det.

 

Istedet for å sette opp en mur eller et skjold mellom meg og andre gjør jeg det slik: Jeg ser for meg at andres vonde følelser går gjennom meg, flyter gjennom meg som en elv. Jeg tåler det, jeg er sterk nok og jeg klarer å ikke bli påvirket av det nå. Selvfølgelig er det vondt, men å ha det vondt er ikke farlig når man ikke har motstand mot det. Da flyter det gjennom og inn i jordas indre der det blir brent slik at det nye kan oppstå.

Det er også mange ting som kan forsterke disse sansene. Mat er viktig. For mange år siden merket jeg at jeg begynte å få tanker om dyre jeg spiste. Hvilke traumer den hadde og jeg måtte vaske ut deres skygger da jeg fordøyde maten. Jeg ble dårlig i magen og brukte ofte flere dager på å komme meg opp igjen. Da ble ikke valget vanskelig. Jeg kuttet ut «død» mat og ble med en gang mer stabil. Jeg veit jeg beveger meg mot å være veganer, men foreløpig er jeg vegetarianer. Jeg har begynt å kjenne kroppen ikke liker ost og egg. Det «dugger til» sansene mine, og jeg ønsker å være helt klar.

 

For ofte bruker vi negative følelser som en unskyldning til å ikke gjøre noe. Men tenk hvis du ikke hadde noe problem med negative følelser? Tenk om jeg kan stå i 3d verden og observere alt, la det gå gjennom meg og ha fullstendig oversikt og ikke reagere på det. Jeg kjenner jeg nærmer meg mer og mer og jeg gleder meg til å kjenne enhet med alt, universet her nede på jorda i menneskeform, både lys og skygger. Det må jo være helt rått!

 

Hilsen Eira

 

Mitt møte med krystallbevissthet

Hei!

Jeg har så lenge jeg husker fått bilder i hodet. Det er min sterkeste evne, det å være klarsynt og få klare bilder i hodet. Det tok litt tid før jeg forsto at jeg ikke bare hadde god fantasi, men at det faktisk var bilder av betydning for de jag snakket med eller noe jeg skulle forstå. Det er en måte for mine guider, mitt høyere jeg å snakke med meg på.

Da jeg tok et oppvåknigshopp for 5 år siden, eksploderte denne evnen. Jeg gikk i timesvis med en eforisk følelse av lykke og smilte mens jeg så opp på himmelen og noe jeg ikke hadde sett før. På himmelen kunne jeg nå se et nett av energi som pulserte. Det er som hønsenetting av gull og det bølger og strømmer rundt på himmelen. Plantene rundt meg gnistret av farger og energi og så opplevde jeg et øyeblikk, en nedlasting av koder. Først en strøm av gull koder gjennom øynene, så uken etter en strøm av gullkoder gjennom munnen deretter gjennom kronen. Hele meg lyste av krystall og jeg følte meg fantastisk! Det som skjedde etter dette var spennende og jeg bega meg ut i noe som er fantastisk! Jeg begynte å se symboler i hodet. Første symbolet var en trekant som pekte opp. Da jeg hadde sett den første trekanten i hodet, og hatt den det en hel dag, uten å skjønne noen ting om hvorfor jeg tenkte på en trekant, begynte jeg å bli litt frustrert. Det ga meg ikke noen mening, men jeg forsto at det ikke var meg. Det var noen/noe som prøvde å kommunisere med meg. Så jeg bestemte meg for å holde meg åpen og ta i mot. Jeg begynte å skrive de ned etter som de kom. Symbol nr 2 var en trekant som pekte ned. Derettter møttes trekantene ved å legge seg over hverandre slik at de dannet en stjerne. Så blei den i 3d form hvor jeg sto inne i den.  Det tok meg litt tid på google for å forstå hva i all verden som skjedde. Den første trekanten pekte opp mot en kontakt med universet, den andre viste universet ta kontakt med meg, tilslutt kom de sammen slik at det dannet en merkaba.

 

Jeg hadde motatt min merkaba. Jeg hadde blitt multidimmensjonell og fått adgang til å reise bevisst astralt. Jeg har gjort det også hele livet i drømmer og i meditasjon, men nå var det mulig på et helt annet nivå. Jeg kan gjøre det våken, snakke med dimmensjoner, plukke opp liv fra fortid eller fremtid, hoppe rundt akkurat som jeg ville i min egen reise. Rom og tid forsvant og jeg hadde tilgang på så mye jeg ikke hadde før. Jeg kunne stå på kjøkkenet å røre i sausen, plutselig være i Atlantis og løpe bortover brosteinene vekk fra et jordsjelv imens tårene sprutet. I neste sekund var jeg tilbake i Norge og lagde middag, og tårene rant nedover kinnene med følelsen av å miste alt jeg eide og lande mitt fortsatt var i kroppen.

merkaba2Jeg kunne sitte foran noen og prate mens jeg holdt i en kaffekopp, jeg så ned på fingrene mine og de var korte, mørke og tydelig en mann sine hender. Jeg hadde en drakt på i røde farger og jeg var en kriger, en mongolsk krigsherre. Det tok litt tid å forstå hva som skjedde og i denne perioden var jeg heldigvis hjemme med mitt andre barn slik at jeg fikk den roen jeg trengte. Jeg sov mye og gikk tur mye i skogen. Siden jeg stadig gikk ut av kroppen var det godt å være i jorden og rundt i skogen flere ganger daglig. Jeg kjente ingen som hadde opplevd noe liknende og jeg følte meg  veldig aleine. Jeg har aldri vært i noe spirituelt miljø eller lyttet gjevnlig til noen personer som var i det miljøet. Men nå fikk jeg et enormt behov for å møte noen som tenkte som meg og kunne hjelpe meg med å forstå hva som foregikk. Jeg begynte å søke på disse tingene jeg opplevde og forsto at det ikke var noe «alle» opplevde, men at det var noen og de gjorde at jeg følte trygghet i å utforske det mere.

 

Nå veit jeg at dette bare var starten på det å forstå hvordan det er å være en som kanaliserer, en som er en bro mellom mennesker og universet. Etter dette har jeg opplevd enda flere bevissthetshopp. Det får bli neste blogg!

Hilsen Eira

Hva er å våkne?

Hei,

Hva er egentlig å våkne? Er det slik at man er «sovende» en dag og neste fullstendig våken?

Jeg observerer det er mange måter å våkne på. Noen mennesker veit ikke noe om de spirituelle bitene av det, likevel er de ganske så våkne. Andre hopper med hud og hår inn i den verden. Noen våkner så brått at de sliter med å holde seg psykisk stabil og andre reiser med stor fart inn i en depresjon eller sykdomsforløp. Å våkne er en subjektiv opplevelse som er en prosess over mange år og et helt liv.

 

Men hva er et sovende menneske? Det er et menneske som føler alle de sosiale reglene sammfunnet har. De stiller ikke spørsmål og de følger systemet som er lagt opp i verden. Satt litt på spissen; Det er en underforstått ting at man blir det «pappa  og mamma sier», får seg en jobb, gifter seg, får barn, jobber hardt for samfunnet og bidrar til vekst. De undertrykker følelsene sine, er opptatt av ytre ting slik som materielle ting og ytre stimmuli. På grunn av at følelser og ønsker blir undertrykt for å «følge systemet» kan det være mye av «upers» and «downers» bruk. Alkohol, sigaretter, over/under spising, for mye trening og andre stimmuli for å kunne føle, slappe av, roe seg ned ol. Det er når presset blir for stort, avstanden mellom det å passe inn i den firkantet boksen og ønskene sjelen har, er enorm og kroppen fysisk sier ifra. De reagerer uten bevissthet på sine underbevisste tanker og virker å ha liten kontroll på det de gjør eller hva som er konsekvensene av det. Alt er som regel alle andre sin skyld. De tar ikke ansvar for egne handlinger eller hendelser som skjer.

Jeg har aldri hørt om en behagelig oppvåkning, desverre. Det er en berg og dalbane av høye lette følelser til svarte mørke bearbeidelser. Ofte er det et resultat av noe som har forandret deg eller tvunget deg til å se på noe med andre øyne. Ofte kan det skje i flere omganger og siden man ikke tok nok grep til å forandre seg 1.gangen, kommer nedgangen en gang til og det er et nytt lag som skal forståes. Det er slike perioder av livet som blir kalt The dark night of the soul.

 

Første del av min oppvåkning skjedde da jeg steg ut av offerrollen som 13-14 åring. Jeg hadde på barneskolen følt med mobbet og at livet rundt meg ikke ble styrt av meg. Mine foreldre bestemte og siden det var ganske så ustabilt etter de ble skilt og jeg ble nødt til å reise med tog til Oslo for å besøke pappa og den nye familien, måtte jeg undertrykke mye av det jeg ville. Alle andre bestemte og jeg følte livet skjedde MED meg. Da jeg begynte på ungdomskolen, begynte jeg å stille spørsmål til det som skjedde rundt meg. Jeg forsto at jeg hadde følelser og attferd som var preget av alt det jeg hadde opplevd av traumatiske ting og behov som ikke hadde blitt dekket. Jeg startet min oppvåkning med å protestere på det meste og var mye sint og lei meg. Jeg måtte løsrive meg og beskytte meg. Men dette var en motstand/resistens mot å forandre hvordan jeg synes verden var. Enda hadde jeg ikke nådd bunnen.

dreamstime_l_2656893Jeg har hatt flere slike perioder i livet med «The dark night of the soul», men det som virkelig fikk meg på et annet spor var da jeg som 19 åring ikke kunne gå lenger. På grunn av alt det negatve fokuset jeg hadde og pekefingeren om pekte på andre om at de skulle forandre seg, slo kroppen min seg av. Jeg startet med å få vondt i det ene beinet, så ble ankelen hoven, tåleddet, helen tålte ikke å bli tråkket på og til slutt var det ikke noe vekt bena mine tålte før smerten var for stor. Jeg var 19 år og kunne ikke gå. Hele verden min raste sammen. Ingen kunne hjelpe meg, ikke sykehusnorge for de forsto ikke hva det var. Det sjokkerte meg fullstendig. Jeg trodde virkelig leger og verden hadde kommet lenger med å forstå hva som foregår i kroppen. Medisiner reagerte jeg kraftig på og tålte ikke noe av det. Det var mer bivirkinger enn godt og jeg kjente at det var gift for kroppen min. Jeg ble verre med enn uten. Jeg gikk inn i en periode hvor jeg ble tvunget av Universet inn i aksept av hvordan livet mitt var. Jeg kunne ikke gå. Jeg hadde ingen som forsto meg. Jeg hadde hatt en elendig oppvekst og var preget av den. Jeg følte meg forlatt og glemt av alle. Det var da pekefingeren min sluttet å peke på alle andre og begynte å peke på meg selv. Det var bare meg igjen. Det var JEG som måtte gjøre noe. Ikke alle andre. I denne perioden tok jeg noen grep og forandret hvordan jeg så på verden.

1.Aksept og annerkjennelse; Jeg aksepterte og annerkjente det som hadde hendt med meg og hvordan livet mitt var blitt. Det var ikke slik at jeg synes det var greit, men jeg annerkjente at det var slik det var. Jeg annerkjente følelsene mine og aksepterte de og meg og min reaksjon.

2.Lave forventinger: Jeg lot meg selv få lov til å gjøre det jeg ville. Jeg sov 12 timer i døgnet og var fornøyd om jeg hadde satt på en klesvask.  Jeg forventent ingenting av andre eller meg selv.

3.Bort med negativitet: Jeg så ikke nyheter eller leste aviser, byttet ut krim med kommedie, leste Harry Potter, var med de jeg fikk energi av å være sammen med, brøt kontakten med alle som tok av meg og følte negative mot meg.

Etter et år med dette var jeg klar for neste steg for jeg hadde tatt så mye hensyn til meg at jeg rett og slett begynte å kjede meg. Jeg gikk inn i positivt fokus.

4. Hva er mine styrker: Jeg gikk igjennom hva jeg faktisk var god til og synes var gøy å gjøre. Det viste seg at jeg alltifd fikk gode karakterer når jeg holdt foredrag. Jeg elsket å ha dype samtaler og filosofere.

5.Hva er mine drømmer? Jeg måtte legge en plan for fremtiden som inneholdt hva jeg ville oppleve og tro på den.

6.Følg den gode følelsen: Jeg tok hensynt til hva jeg ville og ikke hva andre ville jeg skulle. Jeg måtte stadig gå inn i hva jeg faktisk ønsket og følge det så godt jeg kunne. Det jeg opplevde mer og mer var at jeg hadde kontrollen i livet mitt. Jeg kunne styre tankene mine ved å bestemme meg for hva jeg ville fokusere på. Jeg var ikke et offer lenger.

7.Reiki 1-3, jeg lå med hendene mine på meg selv hver kveld i meditasjon. Jeg fokuserte på pust, og Reiki som healet kroppen min. Jeg lærte meg å kjenne og balansere mine chakraer.

Etter to år ble jeg bedre og bedre i beina og i måten jeg tenkte på. Jeg aksepterte med selv nok til å tiltrekke meg en som gjorde det samme. Han er jeg gift med i dag og vi har to barn sammen. Jeg fikk meg også en utdanning i denne perioden. Dette var min opplevelse av 1.steg i oppvåkningprosessen. Det handlet om å ta tilbake kontrollen over tankene og livet mitt. Jeg hadde reist fra det svarteste hullet opp i lyset igjen. Neste steg var å ta med lyset ned i mørket. Det får bli neste blogg.

Hilsen Eira

Nå «synser» du igjen!

Hei,

Nå synser du igjen, hører jeg folk si. Ja, Det gjør jeg, og det gjør du og. For meg er det et helt snodig utrykk. Selvfølgelig gjør vi det! Alle sammen! OG det er super viktig at vi fortsetter med det!

 

Noen ganger kan jeg se verden rundt meg strebe etter å finne SANNHETEN! En sannhet. En Gud, sikkert en gammel grå sjeggete en på en sky. For meg er det ikke svart-hvitt, rett-galt, slem-snill. Jeg tror ikke det er så enkelt og det er en veldig 3d tenkning tenker jeg. Dette stammer fra de vi var som bitte små og lærte rett og galt av mor og far og tenkte at siden de sier det, er det det som er loven, det er det som er riktig. Jeg må gjøre det, strebe etter det og alle andre må gjøre det også. Så svarer underbevisstehten; Ja, for hvis ikke får jeg ikke kjærlighet fra mamma og pappa. Så da fortsetter vi da. Vi prøver å gjøre det som er rett og få alle til å gjøre det samme. For det er livsviktig at jeg har rett og du tar feil. Så fortsetter man slik til man oppdager at alle familier er forskjellige. Og alle tenker at det de tror på er sannheten og slik det MÅ være fordi, tja. Dit har vi aldri kommet. Det var litt satt på spissen, men jeg blir alltid forundret når jeg møter noen som er så dypt inn i dette tankesettet. Det blir som et pust fra fortiden og det trigger noe i meg som jeg har brukt mange år på å jobbe meg fra.

ElephantJeg tror på at alle perspektiver er viktige. Sosialkonstruksjonismen forklarer det kort fortalt slik;

Se for deg at vi alle har bind for øynene og holder i hver vår del av en elefant. Den personen som holder i halen vil forklare det de holder i, sannheten, som et tau. Den som holder i øret vil si den er en teltduk. Den som holder på tennene vil si den er et spyd. Den som holder rundt beinet vil si det er et tre. Den som holder i snabelen vil forklare den som en slange og den som holder på siden av elefanten vil si det er en vegg. Hvis alle disse skulle stått på sitt å sagt at de veit SANNHETEN og at de har rett ville det blitt krig. (og det er det jo i verden) Men ingen har hele sannheten og ingen har derfor rett, men de har ikke feil heller. Det er helt riktig det de opplever sin sannhet er. Så hva kan vi gjøre? Jo, vi kan snakke sammen om alt vi «synser»! Hva hvis vi kan sankke sammen om alt vi opplever og vårt perspektiv slik at vi sammen kan finne ut hva vi «holder» på? Det hadde vært nydelig. For jeg trenger deg for å pusle mitt purslespill. Det kan hende din synsing gir meg akkurat det jeg trenger for å forstå litt mer av verden min. Kanskje trengte jeg ikke det du trodde du skulle lære meg engang. Kanskje jeg lærte noe som du ikke hadde tenkt på, eller var så vanlig for deg at du ikke tenkte på det som god informasjon en gang.

 

Noen ganger er jeg ikke enig med folk, og det er helt greit. Da forsto jeg ikke helt hva du mente kanskje, eller så har jeg et annet perspektiv på akkurat det, eller så har jeg opplevd noe annet som gjør at jeg ikke ser det helt slik.Men jeg blir ikke rasende, sint og sur. Det er din mening, og  jeg behøver ikke ta det inn som min sannhet. Passer det ikke meg, føles det ikke rett for meg, lar jeg det gå. Jeg lar det sveve forbi meg som en sky. En liknelse som har blitt brukt før (Teal Swan), og som jeg synes er så god er; Livet er en buffe’! Du MÅ ikke spise ALT på buffeen. Hvis man blir rasende på det noen synes, har du en trigger. En trigger du kan jobbe med. En tro rundt det som blir sagt, som er vondt. Da er det tid for shaddow work!

Vi alle er perspektiver, en forlengelse av kilden, som den ser verden fra. Og når vi lærer og forstår noe, gjør den det samme. Det betyr at det du SYNSER er kjempe viktig! Og hadde det ikke vært viktig at du opplevde verden fra ditt perspektiv, med dine traumer, gleder og opplevelser, så hadde du ikke vært her. Du er viktig bare fordi du er her i livet. Hadde du ikke hatt noe å si eller påvirke verden med hadde du vært dau!

 

Føles dette riktig for deg, flott! Føles det ikke riktig, la det gå forbi! Ble du sint og trigget? Spør deg selv hvorfor det!

Syns i vei! Det du har å si er viktig for verden vi lever i!

Det syns jeg da!

Hilsen Eira

Hva venter du på?

Hei,

Jeg synes det er så spennende å forstå hvordan Universet vi lever i fungerer. Jeg observerer at alle mennesker har hver sin versjon av hvordan de tenker man kan få til det man ønsker. Jeg ser de som tror Universet straffer deg hvis du gjør noe «galt», de som tenker at Universet bare er godt, de som tenker at man må leve sparsommelig, med lite, med mye, ikke skal være for mye, ikke synes, ikke finnes eller bare er. Fellesnevneren, slik jeg ser det, er at man ofte oppfatter Gud, kilden eller universet akkurat som man oppfattet mamma og/eller pappa som liten. Hadde du foreldre som straffet deg, ignorerte deg eller lærte deg at man skal være ydmyk er det slik man oppfatter den kraften i dag. Når vi vokser opp er mamma og pappa Gud. Det er de som bestemmer om vi får det vi vil ha. Og hvis du er som meg som tror på noe annet enn det man ser, er det lett og føle akkurat det samme for den kraften.

 

Jeg har i mange år følt at jeg ikke ikke bestemmer. Jeg kan ikke få det jeg vil ha. Ingen lytter til meg. De som bestemmer er ikke opptatt av hva jeg vil. Derfor har det følt som en umulighet at jeg kan få alt jeg vil ha. De siste årene kjenner jeg at jeg tror mer og mer på at det er mulig. Jeg sitter med noe jeg ikke trodde var mulig da jeg vokste opp. En familie som er stabil, full av kjærlighet og i utvikling. En familie som er akkurat perfekt for meg og min utvikling. Jeg sier ikke at vi lever på en rosa sky, men at det er en bevissthet rundt hva vi gjør som gjør at vi går fremover og ikke lever i skyggene.

 

Siden universet speiler det jeg har inne i meg er jeg blitt nødt til å vaske opp maskineriet for å få det til. Jeg har vasket ut mye av det jeg har trodd på før som ikke jeg føler er sant lenger. Det er en ballanse mellom å holde fokus og følge stormen. Jeg har hatt et bilde i hodet som jeg føler har forklart reisen jeg er på; Se for deg at du står på en båt som er i en storm. Noen ganger er vannet båten er i stille og andre ganger er det mer urolig. Hvis du prøver å ha rette bein og ha kontroll, vil du falle på dekk. Det du blir nødt til er å følge bølgene med bøyde knær mens du holder blikket i horisonten og dit du vil. Du kan ikke styre havet, men du kan følge havet og fortsatt holde deg oppe ved å la bølgene gi fart til din utvikling. Havet er som min underbevissthet, den hjelper meg fremover i fullfart og jeg kan ikke stå med stive bein på dekk. Jeg må følge hvor den bærer meg og ha tro på at den veit hva den driver med. Hvis det skjer er jeg klar for det. Hvis det skjer er det ikke feil, det er en grunn. Selv om jeg kanskje ikke ser den akkurat nå, er den der. Dette er støttende ord som har hjulpet meg gjennom mange stormer og farvann.

 

En annen ting er at Universets lover er i utvikling. Mer og mer er det viktig at du faktisk veit HVA du vil. Jeg har ofte spurt eller ropt ut i Universet:

Hva skal jeg gjøre i dette livet?

Hva er meningen med mitt liv?

Men det er ditt liv, du er sjefen. Det er ikke en annen sjef. Hvis du var sjefen for en stor fabrikk, da løper du ikke ut blandt arbeiderne og roper; Hva skal vi lage, hva er det meningen vi skal her? Hva lager dere? Det er viktig å finne ut hva du vil lage først. Så fortelle hva du vil ha/ønsker deg. Uten å vite hvordan det lages, det er ikke din jobb. Din jobb er bestillingen.dreamstime_xl_46163443

Still deg disse spørsmålene istedet:

Hva drømmer jeg om?

Hva gir meg glede og flyt?

Hva elsker jeg å gjøre?

Hva vil jeg ha?

Hva har jeg lyst til i dette livet?

Når man har lagt inn bestillingen er det mulig du må rase ned noen vegger du satt opp for år siden, så husk å hold fokus og følg bølgene til du når drømmene. Hva venter du på?

Hilsen Eira

Jeg er mer, av meg.

Hei,

Jeg vil fortelle om en av de første opplevelsene jeg hadde i en completion process gjennomgang da jeg ble sertifisert. Jeg har jobbet med skyggene i meg siden jeg bestemte meg for å leve og virkelig få til å leve et lykkelig liv. Det var som om i det jeg virklig bestemte meg for å være her, forsto Uni (universet, source, kilden, Gud, Hva nå enn du kaller det) at jeg var klar for å se hva som virkelig var inne i meg. Eller som jeg har forstått, manglet. Det sises at å bestemme seg for å kjenne på virkelig lykke er noen av de mest krevende livsmålene fordi du blir nødt til å gå gjennom alt.

 

Vi er kanskje vandt med at traumer er slik som å oppleve voldtekt, store ulykker, fysisk vold og andre forferdelige ting. Og det er selvfølgelig traumatisk. Men det er, for et lite barn, mye som er traumatisk. Å ligge på magen og ikke kunne snu seg, kan ha følger som at man er låst fast, klaustrofobi og mange andre ting. Å gråte som 3 åring og ikke kjenne støtte fra foreldre eller bli anerkjent for følelsen man har er en traume. Å måtte sove aleine i egen seg, å slutte med pupp for tidlig er også noe som kan ha store følger. Vi kan tenke at det er småting og at det ikke påvirker det voksne livet, men det gjør det. Å ikke få sine behov dekket er traumatisk for et lite barn, og merkelappen barnet putter på det som skjedde er de store ringvirkningene. Å ikke få lov til å være lei seg som barn, kan bli til; «Jeg er en byrde for andre», «Jeg er ikke verdiful», «Jeg er slem». og liknende kjernetroer som Universets lov om tiltrekning viser deg resten av livet.

 

Jeg var i Berlin for å bli sertifisert CP av Teal Swan som også er en god venn av meg. Jeg møtte 20 andre fantastiske mennesker fra hele verden som var der av samme grunn som meg. Lære av Teal og hjelpe seg selv og andre. Teal satte oss sammen to og to for å øve på prosessen. Hun valgte oss ut etter hvilken energi som kan hjelpe oss best med den triggeren som lå øverst å ventet. Hun satte meg sammen med ei jente fra USA, Adriana som er god på alt som har med kvinne traumer å gjøre. Teal så på meg og sa; «Du må ta den med ditt ufødte barn». Jeg nikket smilende til henne. Jeg var klar som et egg. Teal kjenner meg godt og viste at jeg ønsker meg et til barn, men at min mann ikke er helt enig. Jeg og Adriana satte oss ovenfor hverandre og snakket litt. Jeg forklarte henne at jeg ønsker et til barn, men at jeg ikke får mannen min med på det. Hun ba meg lukke øynene og hun fortsatte å spørre meg om situasjonen. Mens jeg forklarte kjente jeg den kjente vonde følelsen stige opp i mellomgulvet. Tårene presset på og jeg slapp meg ned i følelsehavet med full tiltro til at jeg takler det. Adriana holdt meg i hendene og jeg hulket. Jeg pustet inn følelsene og forsterket de ved å forstørre de inne i kroppen, de brant rundt som en puls. Jeg kjente det begynte å komme setninger til meg. «Jeg vil ha barnet og jeg vil ha mannen min», «Jeg vil ha begge to». Når følelsen er på max, begynte hun å anerkjenne følelsen min. «Det er helt fortåelig at du føler det slik, det kan jeg godt forstå». Da jeg kjente følelsen roe seg litt, poppet det opp minner. Adriana var god til å se at jeg var klar for neste spørsmål; «Når var første gang du kjente denne følelsen?»

Jeg sto i huset til mamma å så henne sitte ved kjøkkenbordet. Jeg kjente et intens savn etter pappa. Hun så ikke på meg og var opptatt med sitt. Jeg var aleine. Adriana spurte hvor gammel jeg var, jeg så jeg var 14 ca. Jeg forsto at dette var et minne som var et resultat av et gamlere minne, siden alle traumer skjer før 8 år er de vi vil ha tak i. Det som skjer etter det er en refleksjon og et resultat av loven om tiltrekning. Så kom det opp et til bilde; jeg var 4 år og så pappa vare opptatt med sitt. Han så ikke meg og jeg kjente en intens lengsel etter mamma. Følelsen om å aldri få det jeg ville ha kom opp. Når jeg var hos mamma savnet jeg pappa, når jeg var hos pappa savnet jeg mamma. Jeg hadde alltid savn. Jeg var alltid i smerte. Konstant lengsel og viten om at det var umulig for meg å ha mine behov møtt. Adriana anerkjente mine følelser som barn og jeg gråt alt ut. Hun klemte mine hender og fortalte at jeg ikke var aleine. Det var akkurat det jeg trengte og følelsen slapp litt. Adriana sendet inn meg som voksen for å hjelpe meg som barn. Noen ganger føler man at det ikke er rigtig å da kan man sende inn hvem man vil som man føler er kapabel til å ta vare på barnet i deg.

Jeg bygde meg et rom med to dører. En til mamma og en til pappa. Det var jeg som hadde en plass og de to bodde i hver sin del av tomannsboligen. Dette var et bilde jeg ofte lekte med som barn også. Jeg så at jeg var både tre og 14 år inne på det nye rommet mitt. 14 åringen var rasende, og tre åringen gråt. 14 åringen hørte til mamma sin side, men mamma forto ikke sinne. Hun klarte ikke hjelpe meg når jeg var sint. Det var en følelse jeg ikke fikk lov til å ha med mamma og det fylte meg alltid med skyldølelse. Treåringen som gråt hørte til pappa sin side, men hun ble ikke hørt eller forstått. Pappa forsto ikke hva han skulle gjøre med gråt. Han sa jeg bare måtte slutte, det var ikke noe å gråte for. Jeg måtte «ta meg sammen». Da kom jeg på en genial ide. Jeg sendte den rasende 14 åringen på pappa. For han forstår sinne, det tar han på alvor. Jeg gikk inn den røde døren inn til pappas leilighet og skjelte han ut. Det var som om jeg spydde flammer og sinnet mitt raste i kroppen mens hjerte dunket hardt. JEg holdt på til pappa knelet og viste han forsto. Adriana foreslo at jeg skulle vise han konsekvensene av hans handlinger og min smerte fra nåtiden. Jeg gjorde det og han gråt.  14 åringen følte en lettelse av at pappa endelig forsto henne. Jeg forlot han i sin anger og tilbake til treåringen som gråt. Adriana hadde forstått hvorfor jeg var todelt og spurte meg hva treåringen ville gjøre. Da gikk det opp for meg at selvfølgelig skulle hun snakke til mamma. Den gråtene treåringen snakket mammas språk og ble omfavnet og trøstet slik hun ville. Mamma forsto henne akkurat slik hun ville. Da mamma klemte meg i tankene mine, reiste Adriana og gjorde det fysisk også. Dette forsterker opplevelsen veldig.

dreamstime_l_36480662Det var tid for å kalle tilbake alle mine biter av meg som hadde vært i denne tiden. For meg ser det ut som krystallbiter som kommer mot meg og inn i meg i stor fart. Det er kanskje rart å tenke på det, men det er biter av sjelen min som har vært låst i tid. Den tiden da de rev seg løs fra meg fordi det var så vondt. De taklet ikke være der i opplevelsen og gjorde det for at jeg skulle være istand til å leve videre. Men jeg kan takle smerten nå. For jeg veit det ikke skader meg, det fikser meg. Det gjør meg hel igjen.

Begge meg smeltet sammen og vi dro til mitt trygge sted. Der ble de til de valgte å smelte sammen med meg igjen. Den kjente varmen fra sjelsbiter som smelter sammen med meg igjen fylte kroppen min. Jeg var enda mer hel enn jeg var for en time siden.

Da jeg lukket opp øynene mine så verden andeledes ut. Jeg kjentes anderledes ut. Og det er ikke så rart for jeg er andeledes. Jeg er mer, av meg.

 

Klem Eira

Å være spirituell er ikke bare å tenke positivt

Hei!

Verden vi lever i er ekstremt kompleks og det er det også å våkne. For meg finnes det ikke en måte å gjøre ting på. Det finnes utallige kombinasjoner og info som passer deg det ene sekundet for å så virke helt på jorde det neste. Noen som oppdager denne åndelige verden går rett inn i positivt fokus fella. Det er flott å holde fokuset på det positive og ha det som ei rettesnor i livet, men ikke når det blir som å glasere en hesteruke. Da lukter det fortsatt dritt.Finner du deg selv rømme fra de vonde negative følelsene gang på gang og nærmest tving deg selv til å se positive ting, er ikke det godt for din utvikling.

 

På den andre siden, hvis du legger merke til alt som er negativt rundt deg, drukner i de negative følelsene og krig og elendighet og bare det, er du også på et spor som ikke gjør deg godt. De som sprer om seg alt de er MOT, men ikke sier et kvekk om hva der er FOR. «Mot mobbing» har fortsatt fokus på mobbing. «Mot krig» har fortsatt fokus på krig.

 

Det finnes ikke bare positivt i verden.

Det finnes ikke bare negativt i verden.

 

Verden vi lever i er et univers som ble skapt på en lov. Loven om speiling. Det du har inne i deg ser du rundt deg. Det som er inne i deg får du i retur. Det du er er også i livet ditt. Så kan man jo gå inn i «er det min skyld at det er krig»? Så det er min skyld at jeg ble forlatt, bedratt eller voldtatt? Nei, det er det ikke. Det handler ikke om skyld. Det handler ikke om at man fortjener noe. Eller straff, det handler ikke om straff heller! Du blir ikke straffet, du blir ikke frarøvet eller pint fordi du er ond eller slem.

 

Universet viser, eller du viser, deg hva som du har inne i deg. Derfor kan du lese det rundt deg for å se hva Uni har lyst å vise deg at du kan jobbe med for å få vekk. Hvis du tenker deg at Uni ikke har definert eller rangsjert følelser som noe som er på første eller andre plass kan det bli enklere. Hvis jeg opplever at noen rundt meg ikke gir meg kjærlighet, er det noe inne i meg som har oppleved noe som har gjørt at jeg tiltrekker meg det. Da er det mulig for meg å gå bakover å rense opp dette slik at jeg ikke lenger ser det rundt meg.

 

Det er derfor man bør jobbe med seg selv først. Det er litt som når man er på flyet. Ta maska på deg selv først, så de rundt deg. Vær forbildet, så hjelp de rundt deg. Rens opp din egen krig, sult for kjærlighet og ønske etter frihet før du peker finger og påtvinger folk noe de ikke vil ha. Ja, forandringen kommer, men det starter med deg.

 

Jeg er klar over det som skjer i verden. Jeg er også klar over at det faktisk er mer positivt enn negativt. Jeg er klar over at media selger mest når det skriver om negative ting. Jeg er klar over at det finnes krefter som jobber for det negativer, men jeg er også klar over at det gode er vinneren. Fokuset mitt ligger på å rense opp i min egen drit. Jeg lager fred inne i meg. På den måten veit jeg at en dag vil verden rundt meg speile meg det. Og for å få til det, kan jeg ikke rømme. Løsningen er igjennom, ikke rundt.

unspecified

One by one, starting with yourself. Innenfra, fordi det er der utenfra starter.

 

Eira

Å være et medium

Hei,

 

Da jeg fikk mitt andre barn og var hjemme et år med henne skjedde det mye for meg. Sansene mine ble strekere og jeg begynte å ble ekstremt følsom for energier. Hver gang jeg snakket med noen sto de ikke aleine, de hadde hjelpere som pratet til meg samtidig. Til å begynne med merket jeg at jeg alltid tenkte på et gammelt menneske som hadde spesielle trekk hver gang jeg var sammen med den venninnen. Først tenkte jeg at jeg hadde en ekstremt god fantasi, men hvorfor skulle jeg velge å tenke på ukjente folk hver gang jeg snakket med venner? Etterhvert merket jeg at de samme dukket opp hos de samme menneskene. Jeg burde kanskje ha oppfattet hva dette var før, men siden jeg alltid har hatt bilder inne i hodet, og det kom litt smygende, var det ikke før det var veldig overveldene jeg forsto at det var hjelperne til de jeg pratet med. Jeg er spirituell intuitiv, klarsynt, det vil si jeg ser alt i mitt tredje øye. Jeg kan se noe fysisk med øynene, slik som blå prikker i sidesynet på sidene av mennesket jeg prater med. Jeg startet med å fortelle de jeg pratet med hva jeg så. For det handler om å tørre å si det. Noen ganger var det spot on, andre ganger kjente de seg ikke igjen. Men det er også greit, noen ganger trenger man å tenke litt på informasjonen før man kan se hva som var ment.

 

Noen ganger kan det være overveldene å være så sensitiv. En gang jeg var på en kafe som lå i et gammelt tømmerhus måtte jeg dra. Jeg prøvde å holde en samtale med familien min samtidig som jeg var i et rom fult av gutter som arbeidet med å lage tau, bare at de guttene levde ikke nå. De var der på 1800 tallet. De sang og ropte, det var mye støy og bråk. Plutselig kunne jeg sense et par som koset seg i et hjørnet av rommet en mørk kveld. Huset ble rivd ned, bygd opp igjen, støvet ned og så restaurert igjen. Det var så mange tidslinjer i det huset at jeg klarte ikke holde fokuset i nå tiden. Dette er energi som sitter i gamle hus, vaner og ting som har satt spor i huset. Da er det som om jeg får inn alt som har skjedd på en gang. Spesielt kriser og store gleder. Der det har vært sterke følelser setter det seg i veggene. Siden jeg følte meg dratt mellom familien og fortiden forsvinner jeg. Jeg går inn i meg selv og blir nok oppfattet som sur eller avstengt. Sannheten er vel at jeg splittes i så mage biter at det er lite som blir igjen. Når jeg kommer hjem fra et slikt sted trenger jeg ro. Jeg trenger å huske meg selv igjen.

 

Det finnes teknikker som gjør at man klarer å skille dette fra hverandre. Men jeg har alltid hatt motstand mot å beskytte meg. I det ligger det frykt, og jeg er ikke redd. Det jeg trenger er å forsterke meg. Jeg ser for meg at kjernen i meg forsterkes og at det danner en boble av meg. Å jorde seg hjelper også. Det er jeg som bestemmer hva som skal inn. Men jeg merker at jeg er nødt til å ta hensyn til meg og hva jeg tåler av intrykk. Har jeg det bra klarer jeg å være der for andre. Men er jeg overveldet av alle energier har jeg ikke en dråpe å gi. Disse energiene jeg beskriver her ligger i 4d-5d. Ofte når jeg har et slikt sensitivt «anfall», kjenner jeg også alles følelser og hører deres tanker om hvordan de oppfatter meg. Jeg må si at det ikke alltid er like gøy å få oversikt over og jeg er bedre til å la det gå uten å tenke noe mer om det nå enn før. Før hadde jeg lett for å spinne ned i et svart tankehull. Noen ville kanskje beskrive dette som et angstanfall, men det er ikke spor etter hverken frykt eller redsel. Og jeg veit hva som skjer. Det er bare litt mye av det og jeg hadde ikke lært meg å kontrollere alt enda. Heldigvis har jeg oversikt nå. Hvis du har det slik og ikke forstår hva det er, håper jeg dette hjalp deg litt. Du er ikke aleine.

 

Hilsen Eira

artworks-000042542119-h1edsj-original